Lydens makt

Jeg følte jeg var med på noe veldig spesielt. Torsdag var jeg på teater igjen, men denne gangen på noe helt annet enn sist. Tou Scene. Transiteateret fra Bergen og teaterstykket «Polyfonia». Det er noe av det rareste jeg har sett.

En voksen mann med rød skjorte, han er ikke noen ungdom, han ser ut som en ganske alminnelig konferansier, kommer frem med et notat. Ønsker velkommen og sier noe rart, noe om at de har holdt skoleforestillinger hele uka og savner litt å se noen unge fjes i salen, men at det forhåpentligvis skal gå sånn passe greit likevel. En moden kvinne på første rad blir grådig fornærmet. «Er ikke vi unge?» måper hun. Og den rødkledde blir litt rød i hodet også, før han fortsetter.

«Jeg har fått beskjed om å lese opp et brev fra forfatteren,» sier han. Jeg tenker at det er en god idé og begynner å se for meg noe slikt til mitt neste teaterstykke.

Forfatter og regissør Tore Vagn Lid sier gjennom den rødkledde budbringeren at det er ikke sikkert dette er teater, istedet et visuelt hørespill. Men hvem vet egentlig hva teater er? Det er ikke sikkert vi vil forstå alt. Det er heller ikke meningen. Bare slapp av og se på dette som dere ville sett på en musikkvideo. Hilsen Tore Vagn Lid.
God fornøyelse, lykke til, er dere klare? Ja!

To jenter gjør seg klare. Den ene sitter med ryggen til, den andre er i fokus. Det kommer en lyd. Den lyden som kommer når du gnir fingeren din inntil en vindusrute. Jenta tar opp fingeren sin og begynner å gni setninger på en usynlig vegg foran seg:

«Jeg kan ikke fortelle en historie, fordi historien om meg ikke er en, men mange. Og når de lyver for hverandre så kjennes det som om de lyver for meg, i meg og gjennom meg.»

Hun snur seg, de spiller en sang av Pink, og BANG! Hun bykser bakover i et gigantisk bakoverspark, lyden av glass som går i billioner av biter. Den andre jenta spretter frem, og de begynner å slåss. Slag, spark, dytt. Og konferansieren i den røde skjorta gjør det utenkelige. Han beveger seg inn på scenen for å skille dem.
«Øh, ja … Beklager dette …»
Så var det altså et skuespill helt fra starten. Dette er noe ganske annet enn Shakespeare. Dette er vel egentlig noe ganske annet enn det meste, vil jeg tro.

Det er ungdomsteater og det handler om fest, depresjoner, prestasjoner, spiseforstyrrelser, skole, angst, kjærlighet, seksualitet, venner, ambisjoner, frustrasjoner, individualitet, usikkerhet, selvstendighet og forventninger.

Egentlig er det en klisjé. Men det er ikke handlingen som gjelder. Det er innpakningen.

Lyden er med hele tiden. Usynlige dører som blir åpnet og lukket. Larmen fra en høylytt fest forandrer seg fra det ene scenehjørnet til det andre. Enda det verken er en høytaler eller et håndtak å skimte i hele scenelandskapet.

Stykket er formet som korte konfrontasjoner. Det finnes ikke oppbygning, alt er bare et speilbilde i biter som ligger usynlig strødd utover teatergulvet.

Meningsfulle dialoger? Neppe! Her er det stream of conscious-aktige, punktum-løse, komma-fulle monologer.

For eksempel fra en jente med spiseforstyrrelser. Hun snakker og snakker og snakker uten pause, der det skal være pauser er det istedet skarpe «men» som poetisk blir gjentatt av kompaniet i bakgrunnen – «men». Det er som å være flue på veggen hos en helsesøster. Jeg føler meg knytt i magen, selv om jeg ikke har noe spesielt forhold til spiseforstyrrelser, men fordi jeg føler jeg tar del i noe veldig privat. Jeg leser en 16-årings dagbok, jeg er i en fremmed fest, på et fremmed soverom, jeg ser speilet på veggen, jeg er speilet på veggen som de ser seg selv i. Jeg har hørt alt før, og vi kan snakke om det. Men bare nå ser jeg det som om det skulle foregått i mitt eget hode.

«Individualitet, mitt, valg, valg, valg, mitt valg, mitt MITT! Fritt skolevalg, fritt valg, mitt, meg, individualitet…» synger de psykidelisk som en slags messende rap. Stemmer kommer fra bakerst blant publikum, og skuespillerne snakker med noen som egentlig ikke er der.

Alle disse historiene er egentlig ikke revolusjonerende. De er heller ikke forfatterens. Det har ligget og slengt i tenåringsblogger hele tiden, i overhørte samtaler på buss og tog. Kunsten er bare å plukke dem opp og pakke dem inn i en rytmisk og poetisk wrap.
Yo!

PS: Det er komplisert å skrive om teater. Jeg har lyst til å skrive en grundig analyse om absolutt alt som skjedde, handlingsreferat med grundig refleksjon til den minste bevegelse. Men det kan jeg jo ikke. Legger bare ved at det var flere høydepunkter med dette «Polyfonia». Bruk av autentiske lydopptak fra «Idol»-dommere, for eksempel, Tor Mildes «Du burde skamme deg!». En slager som virkelig slår an når den først slår an.
Det var også en scene om en mattetime hvor en av elevene plutselig blir helt frustert og desperat i alt Næringsinnhold per 100 gram-kaoset og svarer fortere enn tungen kan følge med. Da hun stopper å snakke, lukker munnen igjen og venter, kommer alt det hun hadde rukket å skrike fra seg i et gigantisk bakoverslep, som en svær bølge. De må venta enda litt til, selv etter hun har sluttet å skrike. Det er en veldig treffende lydeffekt.