Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





En forfatter legger ned sin penn

shakespeare

I går var jeg på teater og så et stykke som jeg ikke forsto. «Stormen» av Shakespeare. Det handler om magi. En trollmann aka. konge, en prinsesse, en sjømann, en storm, vind, de havner på en øde øy, en dronning, en prins, en veldig rød og blank bukse, en stor, flott og brun notatbok, mange flyvende vesner i hvite, luftige klær, roseblader, trolldom og jakten etter frihet.

Det skjedde mye, men hva var det egentlig som skjedde? Jeg hadde ikke forberedt meg. Jeg var bare klar til å oppleve 2 timer og 20 minutter velbevart teaterhistorisk arv. For meg er Shakespeare selve definisjonen på dramatikk og teater. Jeg vil knekke Shakespeare-koden. Men helst med en spontan og menneskelig tilnærming. Det får meg til å gruglede meg litt. Tenk om jeg ikke forstår noen ting og må sitte og kokkelure i 2 timer mens skuespillerne på scenen bare er helt der og jeg bare er i 2009? Konsentrasjon.

«Å være eller ikke være». Hodeskaller, lange kapper, høykultur. Men hvorfor akkurat ham? Så rart at vi ikke en gang vet om det virkelig var William Shakespeare som skrev disse stykkene. Og hvorfor var de så populære? Er det egentlig noe spesielt ved dem?

«Stormen» ble skrevet i 1611 og blir sett på som en oppsummering av hele Shakespeares karriere. Etter dette hadde han bestemt seg for å legge ned pennen for å leve resten av livet som en humrende pensjonist. Men samme år fór han heller opp til himmelen for å humre. Igjen lå bare mystiske årsaker.

I skolemateriellet som jeg etter forestilligen laster ned fra Rogaland Teater sine hjemmesider finner jeg bakgrunnsinfoen jeg kanskje burde lest på forhånd. Fra scenekanten smyger det frem et vers av en replikk, en snirklete sang uten melodi, det er seigt, det er fremmedord, det er hundrevis av år gammelt. Jeg klarer ikke å ta det inn over meg før jeg får se det i bokstaver og tegn:

Til reddsom torden
Har jeg gitt ild, og kløvet gudens ek med
hans eget lyn; jeg rystet faste forberg,
og rykket gran og seder opp med roten.
På mitt bud åpnet graver seg og vekket
de sovende, og slapp dem ut. Så sterk var
min kunst! Men denne grove trolldom vil jeg
gi avkall på. (…) Så brekker jeg min stav,
og graver den fler favner ned i jorden;
min bok skal druknes dypere i havet
enn noe lodd tok bunn.

Replikkene går fort unna. Man skal visst helst lese stykket før man ser det. Det har jeg i hvert fall lært nå. Vi må ta det sakte, svart på hvitt. I dette utdraget snakker trollmannen om hva han har oppnådd med trolldommen sin; Gitt ild til grusomt torden, tatt knekken på guder, åpnet graver og sluppet de døde fri. Men nå vil han ikke mer. Nå knekker han tryllestaven sin!

Det skal være en metafor på seg selv. Trollmannen er Shakespeares «alter ego», «Stormen» var hans siste selvstendige stykke. Etter siste strofe knakk han forbindelsen til skrivekarrieren. Som om det hjelper, 400 år senere er han her fortsatt. For noen mennesker er det umulig å forsvinne. Han er jo her, like tvetydig og uforståelig som om vi skulle møtt ham i egen person, kanskje på en markedsplass en gang på 1600-tallet.

Salen er fylt med folk fra Universitetet i Stavanger, lærere og studenter. Jeg har fått bli med Forfattercoatchen. Det er åpenbart ikke meningen at Shakespeares «Stormen» skal være fullstendig naturlig og intuitiv. Du skal tenke litt. Nei, du skal nesten ha en doktorgrad i teaterhistorie! Rekk opp hånda de som forstår noe … Noen ganger lurer jeg på om slik type teater gir vanlige folk noen ting som helst, eller om de bare går på det fordi det er kultur. Det er flott å være kulturell. «Å – er du også på teater?»

I garderoben overhører jeg en samtale mellom noen modne damer. «Vi sitter på balkongen, vi.» «Å, jasså?» «Ja, vi skal ikke sitte fremderst, iallfall. Er du en av dem som må skrive referat til i morgen, kanskje – ho ho ho!»

Hva, skal de sove kanskje? Min visjon er at enten må teateret være slik at folk forstår, eller så er det poengløst og nesten litt blasfemisk. Er det kostymene som er den store festen? Dansen, musikken, stemmene? Joda, det er flott laget, som alltid. Men er det ikke litt respektløst overfor forfatteren som faktisk prøvde å si noe med disse svulstige replikkene? Jeg forstår iallfall ikke hva han prøver å si, selv om jeg vil. Men noen må jo forstå det, ellers hadde vel ikke stykkene fortsatt blitt spilt nesten 400 år etter de ble skrevet.

Jeg er sikker på at Shakespeare, eller hvem det nå enn var som skrev stykkene som Shakespeare ble kjent for, var en vettug mann på sin tid. Men i vår tid høres han jo fullstendig sprø ut. Ingen snakker jo sånn. Shakespeare er fjernt for oss. Jeg lurer på hva det er med ham som likevel gjør ham til den ubestridte mester-dramatikeren. Eller er han bare populær fortsatt fordi han er forhistorisk og gåtefull?

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS