Bloggenostalgi
tirsdag 27. januar, 2009 kl. 13:06 av binka
«Det merkeligste med fremtiden er at man da kommer til å kalle vår tid de gode, gamle dager.» Ernest Hemingway
Da jeg begynte å blogge het det ikke «blogg». Kanskje innerst på soverommet til en nerd, kanskje der het det «web logg», i det mest underfundige små. Men da jeg begynte å blogge het det ikke «blogg», det het ikke «tilbaketråkk» og vi skrev ikke kommentarer til hverandre.
Da jeg var rundt seks år var det internettkurs på Sølvberget i Stavanger. Jeg husker en stor skygge ved siden av meg som pekte på skjermen og sa, «Ser du der? Når det er en hånd over teksten, da betyr det at det er en link. Det betyr at du kan klikke på den og komme til en annen side. Hvis ikke ser den bare ut som en vanlig pil.»
Jeg var på Donald.no og fikk lov til å printe ut en side. Det kostet kanskje en tier. Men hvilken skulle jeg printe ut? Fakta om Donald, fakta om Dolly, fakta om Onkel Skrue? Jeg bestemte meg for å printe ut Fakta om Ole, Dole og Doffen. «Da fikk jeg jo fakta om 3 personer til prisen for 1!».
Internett var kostbart. Internett var rart og morsomt. Det var en lek du lagde selv. Det var lego, som du kunne forandre bakgrunnsfarge på, og tilsette musikk! De proffeste hjemmeside-makerne, eller «webmasterne» (kjempekult ord!), hadde funnet en tjeneste der man kunne registrere seg og putte en ekstern kode inn i HTML-dokumentet sitt for å få kommentarer. Nå kunne folk faktisk forandre på siden din uten at du var der! Ohoi! De kunne også skrive i gjesteboka fordi de faktisk hadde noe de ville meddele. Ikke fordi de trengte flere treff på bloggen sin.
Den gang «trengte» ingen noe som helst i bloggebyen. Ingen tjente penger på å blogge. Ingen leste om livet til bimboer, og ingen bimboer skrev. De bare bimboet. Dagbladet hadde såvidt kommet i nettversjon. Ingen skrev slibrig i kommentarfeltet rett under originalteksten. Det fantes ingen kommentarfelt. Ingen hadde ADSL, og på hverdager fikk jeg bare være på internett etter klokka 17 for da kostet det ikke så mange tellerskritt.
Ingen abonnerte på RSS. Ingen brukte blogspot, blogg.no. Det var ingen som trykket på «Skriv nytt innlegg» i WordPress-kontrollpanelet sitt og bablet i vei. Da jeg begynte å blogge bestemte vi bakgrunnsfarge med body background=»green» og lekte med iframes og rulletekst. Jeg husker da jeg møtte img-taggen for første gang og skulle hotlinke et bilde fra en nettavis. Jeg tror det fløy et lite stjerneskudd høyt der oppe på himmelen da koden faktisk fungerte. Hvordan er det mulig? Hvordan går det an? Vises det på din skjerm også? WOW! Er det ikke underlig?
Det eneste underlige nå er hvorfor det ikke bloggstatistikken følger bedriftsstrategien, og hvor mange «trallala, jeg har ingenting å si men jeg kommenterer og smalltalker skriftlig fordi jeg digger å svinge meg rundt i Kommentarer (221)»
Rolig nå. Pust. Du trenger ikke å fortelle oss alt. Det går bra! Vi holder ut!
Å, den siste oppfordringen der skal jeg skrive på en post-it på veggen! (Da mener jeg selvfølgelig min digitale vegg)
Å, ja, jeg husker. Også husker jeg da jeg lagde hjemmesider med iframes og kodet mine egne oppslag som jeg satte på dato på manuelt. Hjemmesider, ja. Men ikke noen blogg.
Rart å tenke på. Lurer på hvordan det kommer til å være om 5 år. Eller 10. Jeg savner nesten den tiden med iframes og frames.
Også skal vi alle sammen dø. Én etter én. Fra barnehage og iframes til den kroppslige dekadanse og annen fordervelse. Selv skal jeg vurdere å be om å bli begravet levende like før jeg skal dø, slik at jeg kan mimre over livet mitt og bli ekstra vis, gjøre en siste innspurt før Alzenheimer, eller hva nå enn det er som dreper oppbrukte tannhjul om hundre år, tar meg. Men det er ikke alt. Jeg skal også ha med meg en blå tegnestift, og på undersiden av kistelokket, over meg, skal jeg tegne en naiv tegning; mitt magnum opus.
Jeg liker nostalgi, jeg. Selv om jeg strengt tatt ikke har noe spesielt forhold til iframes og blogging selv.
Oi.. eg tørr nesten ikkje kommentere dette innlegget, fordi det er ikkje sikkert eg har så mykje å seie, eg heller. Bortsett frå at eg kjenner på at den tida du skriver om (vi laga heimesider på sol.no) hadde heimesidene mykje meir sjarm enn mange bloggar har i dag.
Du skulle sett meg første gang jeg brente CD, du… ;)
Den første nettsiden jeg noen gang var på, var Sol.no. Utrolig morsomt å lese.
Denne posten er nå anbefalt på http://sonitus.org/
kristin: hehe, følte du deg truffet? :) Ingen grunn til panikk. Man må jo fortelle noe. Det hele er egentlig veldig avhengighetsskapende. Jeg synes det er litt viktig å tenke av og til på hvordan vi har kommet hit, og hva vi gjør her. På bloggeplaneten.
Emilie: Det gjorde jeg også ^^ Det var jo en slags blogg, da. Det er jo det samme som vi gjør nå. Det var jo en web logg, vi skrev og publiserte. Steinalder-blogg.
Monica: Det er spennende å tenke på! Litt skummelt. Kanskje vi skal spekulere litt i det? Jeg tror (eller håper mest) at folk er blitt mer bevisste på hva de holder på med på internett og hva som er verdt å legge ut. Akkurat nå er det en stor bølge med folk som bare tester ut i uvisshet. Om 10 år tror jeg det har jevnet seg ut.
Aeleksandar: Takk for poetisk innslag, Aeleksandar, alltid hyggelig :)
bai: Du må alltid tørre å kommentere, her er det ingenting å frykte i det hele tatt! :) Jeg tror faktisk jeg aldri hadde hjemmeside på sol.no, jeg skjønte ikke hvordan jeg lagde det. Jeg brukte home.no og start.no, slike ting. Og lenge før det var det noen amerikanske eller tyske eller hva de var, hjemmesidegeneratorer. De var faktisk reklamefrie i starten, men etter en stund begynte alt å blinke og bevege seg. Det var på tide å rømme…
Caroline: Å brenne en CD er én ting. Det er mellom deg og CDen. Internett er en del av et stort fellesskap, både på godt og vondt. Da er det lurt å følge Kardemommebyloven. «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill og for øvrig kan man gjøre som man vil.»
Oda: Det var nok høyst sansynlig en av mine første også. Jeg tror jeg ser for meg det gamle designet deres et sted fjernt i bakhodet. Det virker som en evighet siden.
Rart hvordan ting utvikler seg.
Haha, min første body background var også «green». Og websiten hadde selvsagt rullende tekst. Og etterhvert iframes. Enten så var det lite å ta av designmessig, eller så var både du og jeg skikkelige trendsettere. Mistenker kanskje det første.. men, jeg lar tvilen komme oss til gode.
Forøvrig burde ordet «webmaster» aldri blit avleggs.. det er jo slikt et fantastisk ord. Webmaster høres ut som en vokter av noe fra fordums tid. Porten til det mytiske landet kalt World Wide Web. Og for å komme dit måtte man gjennom store tålmodighetsprøvelser med 56k modem og telefonlinje som stadig var opptatt. Og ikke minst slåss med foreldre når telefonregningen kom hver måned. Huff huff. Mye mer cred å være «webmaster» enn vevansvarlig, det skal være sikkert og visst.
:)
Dette var akkurat som å gå 5 år tilbake i tid! Husker selv første gang jeg fikk til iframes. Det var en stor dag for meg… Haha…
Hehe, iframes – da er jo du nokså nymotens du jo! Jeg husker når det eneste alternativet var tradisjonelle frames, og når vi fremdeles sleit med få vekk de skillelinjene. Det var riktignok kunnskaper det skortet på, men det er nå så.
Dette var et artig blogginnlegg, reflekterende og mimrende. Takk for det :D
Det er så sant det du sier!
Minnes du Sugarpunk, Elefantzonen og Monror-tidene? Det var jo en form for «blogging» inne i bildet da og, men det het ikke det. Ah, det var uskyldige webtider det.