Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





G9alt stipendutdelingen

g9alt_diplom.jpg

Det er 15. januar 2008, jeg har allerede fått vite at jeg har vunnet G9alt stipend. Nå går vi av bussen, ned mot SpareBank1 SR Bank sine lokaler på Bjergsted i Stavanger. Dette er utdelingen. Jeg skal lese noe som jeg har skrevet og kjenner godt. Likevel dirrer jeg som en spurv i motvind, og aner ikke hva jeg skal forvente.

Arrangementet blir holdt i en aula. Det er en scene nederst og seter som går oppover. Vi blir bedt om å sette oss fremderst. Forfattercoatchen ler og sier «det er lurt!»

Han minnes den gangen på premieren av «E der någen der?» da forfatterne plutselig ble påkalt til scenen for å hente en blomst, og da jeg og forfattercoatchens særdeles ubeleilige plassering var på tredje og bakerste benk, og jeg bokstavelig talt måtte klatre over stoler fang og voksne menn i dress, «unnskyld, unnskyld, beklager,» pep jeg før jeg endelig kom frem der, til teaterscenen, og prøvde å snu og pile tilbake til plassen min så snart jeg hadde fått tak i den der blomsten. Jeg så jo ingenting der fremme! Frykt og uforutsigbarhet. Scenelyset strålte mot meg som om et romskip var på vei til å lande over oss, og hadde jeg ikke visst at vi sto på en scene ville jeg ikke tvilt om noen sa at vi befant oss på månen. Vi bukker på månen, og publikum, langt der ute i det mørket intet, applauderer, og vi bukker mer – og jeg klamrer meg fast til blomsten som jeg har fått og ser ingenting annet en personen som står rett ved siden av meg.

Forfattercoatchen ler og slår seg på låret. Han ler med meg, sier han, men egentlig godter han seg fælt når jeg er i fokus og leter en usynlighetskappe. Det er okei, jeg blir litt glad av det også. Jeg gjør dette istedet for å hoppe i fallskjerm. Istedet for å reise på jordomseiling.

Hos SpareBank1 SR Bank er jeg forberedt. Jeg skal på scenen. Jeg vet det. Jeg skal lese et utdrag fra novellen jeg fikk på trykk i «Vi skal forandre verden en dag», og jeg gleder meg til at alle har hørt den. Jeg kan den nesten utenat, jeg har øvd meg inni hodet mitt, uten manus, og starten sitter støtt inni der. Likevel er jeg så urolig, jeg tenker bare at alt som kan gå galt, vil gå galt. Risikoen knurrer truende bak min skjelvende skulder.

Men nå er jeg jo her, og jeg får minst 25 000 kroner i stipend som ung, lovende forfatter. Det er en ekstrem bragd!

Jeg tror nok det er bestemt på forhånd, uansett hvordan opplesningen går. Jeg tror ikke de ombestemmer seg hvis jeg begynner å rødme. «Nei! Du får ikke stipend likevel!» Eller – ?

Aulaen er lys. Ikke noe romskiplys. Rektor på Universitetet i Stavanger har talt. Hun har sagt noe fint om hvor positivt det er å være ung og ha et talent. Det bringer mening i livet, en drivkraft. En stor gave.

Noe av den viktigste oppgaven til oss som stipend-vinnere er å bruke engasjementet og viljen vi besetter til å inspirere menneskene rundt oss. Jeg tenker på hvordan jeg har rettet på folk når de bruker dårlige ord, banner og slenger med språket, og hvordan jeg roser dem når de kommer med noen ordentlige buketter av setninger og formuleringer. Jeg maler som en katt, roer meg ned og føler at jeg hører til her. Det skal gå godt.

Nå roper de opp de som har vunnet. Vi er 15 vinnere og mitt navn er først. Jeg går opp på scenen og stiller meg opp. Nestemann blir ropt opp og stiller seg ved siden av meg. Snart er vi en hel rekke. De andre er helst musikere, og nå skal de si noe om hvorfor vi står her nå i dag. Jeg blir bedt om å ta et steg frem.

«Hun har skrevet teater for Rogland Teater, hun vil skrive mer dramatikk – og det er vi jo selvfølgelig veldig glade for! Dessuten skriver hun blogg, Elefantzonen.»

Hun sier ikke «dot com» men jeg sier det til folk etterpå. Rektoren på universitetet forteller en gang da noen sa til henne at hun måtte lage en blogg, og hun forsto ingenting. «En blogg?» Så får jeg spørsmålet: «Hva er en blogg?»

Det er et vanskelig spørsmål.
«Hmmm,» sier jeg og humrer. Med et smil om munnen ramler det ut av meg, «det er jo nesten en selvfølge for meg, da», i den forstand at jeg ikke har vokst opp med Berlinmuren, Sovjetunionen og Detektimen – men internett! Som luft og vind og vann i springen. Jeg sier ikke det siste, men hele salen ler og det er gøy! Så sier jeg at en blogg er noe alle kan opprette på nettet, en side hvor de kan dele ting de skriver, bilder og ting. Jeg tror ikke bestefaren i salen forstår hva jeg sier, men jeg antar de fleste andre i rommet skjønner hva det går i. Hvis ikke trenger jeg tips til en bedre forklaring jeg kan øve på.

Applaus. Diplom. Konvolutt. Blomsterbukett. Håndtrykk. Klem.

Nestemann er en musiker som blir spurt hva yndlingssangen hans er. En annen vinner er en operasangerinne som må svare på hva som er så spesielt med opera, og en komponist som blir spurt om han hører musikken før han komponerer den eller om den dukker opp underveis i prosessen.

Alle får 25 000. Applaus. Diplom. Konvolutt. Blomsterbukett. Håndtrykk. Klem. Vi setter oss. Det blir operasang og pianospill. En enorm og ærefryktig stemme kommer ut fra den unge damen og jeg tenker, «oi», tenk at jeg og hun sto på samme rekke.

Så blir en ny gruppe tilkalt til scenen. Det er mange idressutøvere med storslåtte begivenheter i CVen sin. VM, gull, innland og utland. En sjakkspiller, en 17-åring som kjører rally, og en juss-student som har fått bare rene A-er. Applaus. Diplom. Konvolutt. Blomsterbukett. Håndtrykk. Klem.

Jeg har ikke blitt informert om når i programmet jeg skal inn. Men nå er det min tur. Jeg tar med meg boka, stiller meg opp foran forsamlingen. Jeg åpner boka, blar til riktig side, ser på ordene, ser på menneskene, ser på ordene igjen, trekker pusten ut og inn noen ganger, før jeg starter.

«Jeg ser deg gjennom vinduet…» starter novellen. Jeg kan denne begynnelsen så godt og ser nesten bare på publikum. Jeg har ikke mikrofon, og dessverre er jeg ingen operasanger. Kanskje litt dårlig teknisk planlegging, men jeg prøver å være tydelig. Mellomrom mellom ordene. Pauser mellom setningene. Lengre pauser mellom avsnittene, der jeg titter opp på salen for å se om jeg har klart å dra dem inn i fortellingen min. Alle hører på meg og jeg finner meg selv i å kose meg litt. Jeg legger trykk på enkelte ord og prøver å leve meg inn. Utdraget mitt varer i litt mer enn 5 minutter. Etterpå får jeg applaus, og jeg bukker slik jeg gjorde da jeg gikk på Kulturskolen og spilte piano.

Nå er det tre stipender igjen. En japansk pianist som skal bo og utvikle musikken sin videre i Stavanger vinner 50 000 kr. Det samme gjør en idrettsutøver som har oppnådd gode resultater.

Den siste vinneren er en fiolinist. Hun stikker av med svimlende 200 000 som hun skal bruke til å kjøpe en ny fiolin. Men før hun farer avgårde til instrumentbutikkene sørover i Europa er hun det tredje og siste underholdningsinnslaget på programmet. Hun spiller vakkert og jeg blir melankolsk og dirrende slik jeg ofte blir når jeg hører klassisk musikk. Er det bare meg? Det er så stort og nakent. Jeg tenker på mennesket og hvor små vi er, men samtidig hvor mye stort og betydelig vi kan skape, og forandre. Når jeg hører klassisk musikk tenker jeg på begravelser. Jeg tenker på nye mennesker som blir født, og sjeler som avløses et sted ute i universet. Jeg tenker på tragedier og mirakler. På det gode og det onde.

Etterpå spiser vi smørbrød med egg, laks, reker eller kjøttkaker.

Men nå må jeg avslutte dette innlegget og begynne og jobbe med å bli fortjent til det flotte stipendet som jeg har fått.
Tusen takk!

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS