Jeg er G9al!

Hei, blogg! Godt nyttår og hei, 2009! Jeg knoter fælt når jeg skriver dette akkurat nå, godt du ikke ser prosessen! Det er så vanskelig å skrive, det blir aldri godt nok. Håper ikke jeg glemte det i 2008, for nå blir jeg kåret til G9al! Jeg har vunnet store penger! Tenk at jeg vant…

Før jeg søkte, hadde jeg hørt om SpareBank 1 SR-Banks G9alt-stipend en gang tidligere, men da var fristen allerede over. I år var søkeperioden fra 15. september til og med 15. oktober 2008, og jeg fulgte nøye med på g9alt.no for søknadsskjema. Synes de jeg er g9al? Jeg ville prøve for å se hva som kunne skje! Men så er det jo typisk: Plutselig på kvelden 14. oktober begynte jeg å gruble; Var det ikke noe jeg skulle huske til i morgen…

Jeg er overtroisk. Selvsagt! Også bidraget til Skrivelyst-konkurransen sendte jeg inn dagen før fristen, og det gikk jo riktig så bra! Så derfor likte jeg egentlig litt presset jeg hadde skaffet meg selv. Tidsklemma var som en lykkeamulett.

Kombinasjonen ekstrem selvkritiskhet og et duggete, nyromantisk syn på skrivingen som en guddommelig kraft, kan gjøre en stipendsøknad til et slimete inferno av løgn og bedrageri. Bare noen ville søke for meg, men slikt kan man aldri forvente. Jeg visste at dette var en sjanse jeg måtte ta, som en som alltid sier hun vil bli forfatter. Jeg hadde alt å vinne og ingenting å tape. Det eneste jeg måtte huske var å være sann. Jeg har jo bestemt at skrivingen er mitt talent, selv om jeg aldri kan bli god nok. Jeg er mellom 16 og 25 år og jeg har et talent. Jeg skriver, og det har jeg tenkt å fortsette med. Ikke noe spektakulært, ikke noe dyrebart. Ikke noe hva jeg trenger pengene til. Så hvorfor vant jeg? Vil jeg trenge pengene? Altså, det er fint med penger, men er det ikke litt uvanlig å premiere en ung skribent? En skribent? Tenk hvis jeg skriver skikkelig dårlig! Man vet jo aldri.

Jeg spiller ikke på et dyrt instrument, jeg trenger ikke noe spesielt utstyr, annet enn en småskarp blyant og et lite stykke papir. Jeg vil ikke gå på en stor skole og utdanne meg innen det jeg gjør. Ingenting sånn. Jeg vil utdanne meg rundt det jeg gjør, jeg vil studere filosofi og regi, jeg vil lære om ting jeg kan skrive om, men jeg vil ikke gå på forfatterskole eller lignende, for jeg tror kun på at skrivingen bare er en mekanisme som krever øvelse, øvelse og atter øvelse. Og jeg vil fortsette å øve. Jeg har jo forsåvidt kommet ganske godt i gang?

Jeg trenger ikke nye strenger til fiolinen min, eller penger til å vedlikeholde et øvingslokale for bandet mitt. Egentlig vil jeg bare ha penger til å kjøpe meg tid til å skrive. Jeg liker ikke penger, vil helst bli kvitt dem, og jeg vil ikke få noen til å tro at jeg skriver for pengene. Tvert imot ønsker jeg å tjene penger nettopp slik at jeg kan skrive. Jeg er i en situasjon nå hvor penger ikke er så veldig komplisert og jeg kan gjøre nesten hva jeg vil. Jeg har ikke tjent noe på skrivingen før i fjor, men nå begynner det faktisk å lønne seg finansielt sett også. Og jeg prøver å være glad. Men alt jeg kan tenke på er Afrika. Ørken på ørken, landemark på landemark, en tynn geit skjelver under et tre. Og her sitter jeg og skal få flere tusen kroner bare for å bable med bokstaver. Unnskyld!

Det er så vanskelig å vite hva som er rett og galt. Men i livet må vi jo brenne for noe. Jeg hevet hendene fra tastaturet. Så landet jeg på en utredning om hva jeg skriver og hvorfor det betyr så mye for meg. Helt ærlig, konkret, referanser og et dikt for å illustrere mitt poeng. Litt nyromantisk og klissete, men dette er klissete. Jeg er en sart personlighet. Det trengs for å skrive. Og skriving trengs. Jeg var litt stressa, noe som også trengs, men jeg fikk ikke tid til å være så alt for selvkritisk; nå måtte jeg bare stole på meg selv og at skrivedrømmen ville ordne det meste. Fort! Send!

Nå rødmer meg litt hver gang jeg ser på versjonen som jeg lagret på maskinen min. Tenk at jeg sendte inn det der. Men aller mest! Tenk at jeg vant!

For selv om jeg fikk en mail rett før nyttår med «Gratulerer, du har fått stipend! (tusen takk!), har jeg hittil bare fått en liste med navn på de andre vinnerne og hvilke kategorier de befinner seg i. Det er femten navn. Jeg er i kategorien «Annet». Det liker jeg godt! De andre byr angivelig på musikk, sport og håndverk. Det skal være en utdeling i Hordaland, en i Aust- og Vest-Agder, og en i Rogaland. Her i Rogaland, hvor jeg holder til, er 1 stipend à kr 200.000, 2 stipend à kr 50.000 og 12 stipend à kr 25.000. Jeg kan altså like så gjerne sprette champangeflaska med det samme! 15. januar er den offisielle utdelingen, og jeg føler meg allerede som en G9al 25.000 kr rikere forfatter! I tillegg blir det anledning for talentene til å vise hva vi kan, og jeg har blitt forespurt om å lese noe av det jeg har skrevet. Da skal jeg lese litt av novellen min fra antologien «Vi skal forandre verden en dag». Jeg er ikke rolig, selv om jeg har øvd.

Nervøs, engstlig, jeg føler jeg må prestrere noe mer. Alltid mer. Det blir aldri godt nok. Jeg er aldri ferdig. Men noen ganger må jeg bare huske å være glad. Jeg er fornøyd. Jeg er G9al! Men jeg er ikke laidback. Aldri laidback. Det kan jeg være når jeg sover.

Men i søvnen kommer drømmen, og så rart det er å drømme selv når jeg er våken. Det går jo i oppfyllelse.