Norske verdier

Nå søker Bergens Tidende kronikkforfattere under 35 år til å skrive om norske verdier. I juryen sitter Hilde Sanvik, og dette er hva hun sier om konkurransen:

«- Jeg tror verdiendringene gjerne skjer i smertepunktene, ikke midtstrøms. Jeg tror yngre skribenter kjenner på de spenningene mer enn andre. Og den beste skribenten kan godt være en utenfor den opptråkkede løypen. Du er ikke nødt til ha bakgrunn fra politikk, ha høyere utdannelse eller være fra Vestlandet for å delta.»

Så her sitter jeg, så avgjort utenfor den opptråkkede løypa, i hvert fall finanskritisk sett, om vi skal blande inn den. Jeg forstår ikke så mye, og jeg vet enda mindre. Men jeg er jo tross alt her. Jeg har et syn på verden gjennom et litt rart fisheye-perspektiv. Jeg har verdier. Jeg vet bare ikke om de er mine eller Norges.

Jeg fikk jo en del tanker om de norske verdiene da jeg tenkte på å immigrere til New York for å studere filosofi. Hvorfor skiftet jeg egentlig mening? Dette kan jeg skrive om! Det er bra. Det er en fortelling med begynnelse og slutt. Det er lidenskap, bølgetopper og dype daler. Det er levende og ekte. Det handler om meg, og jeg er norsk.

Jeg er skeptisk til å skrive noe sytete om fedrelandet, for det er bare teit og uproduktivt. Det må være noe om de nære tingene, om det enkle som kan utgjøre det store. Om Rema 1000-bæreposer og Karl Johan. Fjordene, fjellene og ensomheten. Om folket som går i slow motion, selv om de har verdens beste forutsetninger for å finne opp bindersen nok en gang, og vel så det! Hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor finner vi ikke opp noe nytt? Jeg skal prøve. Det skal jeg gjøre. Vi må alltid sikte mot toppen av seierspallen.

Jeg er delt. På den ene siden er jeg en typisk, litt beskjeden Marit Larsen-aktig nordkvinne. Jeg beklager at jeg tar opp en kvadratmeter av planeten her jeg sitter akkurat nå og skriver, og noen ganger – ifølge forfattercoatchen – virker det som om jeg tar på meg personlig skyld både for HIV, kreft og Midtøsten-konflikten. Det er typisk meg og det er typisk norsk.

På den annen side er jeg en ridder i rustning, en revolusjonær forfatter-dame som svinger med pennen, sverdet, gallopperende gjennom New York City, og alle amerikanerne steiler, ikke hesten, for her kommer jeg susende fra det søvnige landet mitt i full fart! Det er ikke fordi jeg vil rømme fra det, for norske helter rømmer ikke fra problemene. De kronikkerer om dem og vekker trollene i hulene til live. Jeg skal riste i de tusen hjem og lage bølger i de fredelige fjordene. Henge opp slitte verdiskapere til tørk skal jeg også. For det er jeg som er verdiskaperen nå. Våre verdier er de norske verdiene. Og for å pirre inspirasjonen enda litt ytterligere, må det noen nasjonalromantiske strofer fra Arnulf Øverland til. Dette er hva jeg kaller norske verdier!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm
det var som en stemme talte til meg
fjern som en underjordisk strøm-
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove.
Du må ikke tro at du bare har drømt
I går ble jeg dømt
I natt reiste de skafottet i gården
De henter meg klokken fem i morgen

Hele kjelleren her er full
og alle kaserner har kjeller ved kjeller
Vi ligger og venter i stenkalde celler
Vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv hva vi ligger og venter
og hvem der kan bli den neste de henter
Vi stønner vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingen ting gjøre?

Ingen får se oss
Ingen får vite hva der skal skje oss
Ennu mer:
Ingen kan tro hva her daglig skjer
Du mener det kan ikke være sant
så onde kan da ikke mennesker være
Der fins da vel skikkelige folk i blant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på åker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo at skolebarn er soldater
som stimer med sang over torg og gater
og oppglødd av mødrenes fromme svik
vil verge sitt land og gå i krig

Du kjenner det nedrige folke bedrag
med heltemot og med tro og ære-
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket- å, kunne du høre
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, men du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær
Ute var glitrende stjerne vær
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann
steg med en angst så åndeløs
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.-
Vår tid er forbi – Europa brenner!