Det er pusten som holder oss i live

Det blir sendt rundt menneskehoder. Modeller av vekten til et barnehode og et voksent hode, med ansikter og det hele, går fra kjøreelev til kjøreelev. Etter at alle har lagt sine hender på dem, setter han det tyngste på en gaffel med hodestøtten langt under nakken, og lar det renne bakover skinnene til det stopper. Nakken slenger den tunge skallen bakover, helt til det treffer i løse luften.

Han gjentar handlingen. Jeg putter votten forsiktig foran utsikten, myser og krøller nesa.
Greit! Herr Trafikksikkerhets-demonstratør, jeg har tatt poenget. Jeg tenker på dette hele tiden! Gjør vi ikke alle det?

Modellen har brukket nakken igjen og igjen før demonstratøren løfter blikket og ser skarpt på oss: «Vi må huske å ha hodestøtten bak hodet». Han skrur opp støtten og prøver igjen, «ikke under nakken». Nå treffer hodet som det skal, slik skal det krasjes.

Men så tar han opp en rosa hårklemme. Og la meg nå forklare hvaslags hårklemme jeg snakker om. Det er en slik stor hårklemme, som man pleier å ha i nakken. En hårklemme med tagger, store tagger som borrer seg inn i håret. Det er ikke meningen at de skal borre seg inn i hodeskallen. Men noen ganger gjør de det også.

«Hvis sjåføren har på seg en slik,» sier demonstratøren og fester hårklemmen banalt på det skallede tekstil-hodet, «hva tror dere skjer da?». Hodet renner nedover skinnene på nytt, treffer spissene. Intuisjonen min slår umiddelbart til. Jeg føler smerten, kjenner blodet, vått, stikkende – i hodet mitt! Det kunne vært mitt hode. Det kunne vært ditt.

Gjenstander som ligger løst i bilen kan bli tunge som bly under bråstopp. En mobiltelefon kan veie 50 kg, den kan denge deg i hodet og slå deg bevisstløs. En stor kul buler ut av fremruta til et utstilt vrak, «hva tror dere denne bulken skyldtes?» Det var faktisk bare en mobiltelefon. Bråstoppen har skylden. Vi er slaver for tyngekraften, i trafikken mer enn noe annet sted. Vi er fluer og tyngdekraften trenger bare å knipse oss i siden før vi farer avsted, og innvollene deretter.

I et klasserom får vi se en liten film, det er et intervju med to jenter i nærmiljøet som overlevde en trafikkulykke. De ramser opp skadene de fikk. Punktert lunge, hjertestans, brukne bein, dype kutt, knuste organer, psykiske problemer, skyldfølelse, selvmordsforsøk. To personer i intervjuet. Fire personer i bilen. En ligger i koma. Den siste ligger i grava. Jeg får fysninger av å skrive dette til dere akkurat nå. Bilvraket står i trafikksikkerhetshallen. Vi får vite hvem som satt hvor. Jeg får vondt i magen. Jeg ser på det klemte setet. Her satt en ung mann for siste gang. Jeg vet at de prøver å skremme oss. De klarer å skremme meg. Jeg var skremt fra før av. Jeg tar dette svært tungt.

Like etterpå er det pause. Plutselig er det bare pause. Hva er det for noe? Jeg er blitt stukket i hjertet, og nå blir vi bare overlatt til oss selv. Er det ikke noen som skal si at dette vanligvis ikke skjer, og så lenge vi gjør sånn og sånn så skal vi klare å unngå det? Hvorfor er det ingen som sier noe? Hva kunne vel egentlig bilselger-typene sagt om trafikketikk uten å ty til sanselige metoder? Lyd og kræsj og bang. Jeg har hørt dette før. Jeg har disse lydene i meg. Vi trenger en filosof. En trafikkfilosof. Jeg er så forferdelig redd. Hva er dette? Skjelver jeg? Jeg vil ikke dø.

I en av de forrige båsene står det minst femti par sko, sortert etter årstall fra de siste fem årene. På hvert par henger en lapp med navn, alder og sted. Omkomne i trafikken. Jeg går tilbake dit alene i den første pausen for å studere skoene i fred og ro. Det er sikkert bare en modell, men skoene passer til karakterbeskrivelsene. Det er som om de er på besøk et sted. Og du står alene i gangen. Plutselig bare vet du hva som kom til å skje. En 92 år gammel mann; brune skinnsko med brune lisser. En 25 år gammel kvinne; gule tøysko med hvite lisser. Jeg titter ned på dem. Etter en stund får jeg øye på mine egne sko som går frem og tilbake der nede på bakken, foran de tomme skoene. Tenk hvis skoene mine sto der akkurat nå. Jeg vil beholde skoene mine. La meg få beholde dem. Jeg har bestemt at jeg skal beholde dem! Men jeg vet ikke om det er sånn det funker.

Fire bilseter renner nedover på skinner. De seksten år gamle ungguttene synes det er kjempegøy og slenger seg oppi, tar på sikkerhetsselene, og ler høyt når de bråstopper i bunnen av den lille bakken. De ser på det som en tivoliattraksjon. Jeg synes inntrykket er sterkt. Lyden av bråstopp! «Bang!» Refleksgrimasene de setter opp, selv om de synes det er spennende. Jeg føler scenarioet på kroppen. Jeg synker ned under skjerfet mitt. Jeg vil ikke. Må jeg? Jeg vil ikke føle ubehag. Jeg føler det allerede. Jeg vil ikke. Og jeg slipper nå. Men slipper jeg i virkeligheten?

En bil henger i et stativ i lufta. Jeg forstår ikke hva som feiler den, men noen av de andre hopper oppi og den snurrer sakte rundt. De vinker ut vinduene. Jeg er glad jeg står utenfor. Da bilen stopper på hodet, må de få av seg sikkerhetsselen og krype ut med føttene i taket og rumpa ut i været. En klaustrofobisk opplevelse. Jeg observerer den med grøss og gru. Tenk om vi var under vann akkurat nå. Tenk om jeg ikke fikk opp sikkerhetsselen.

Til slutt er det en ambulansesjåfør fra Røde Kors som lærer oss at pusten er viktigst. Det er pusten som holder oss i live. To og to. Den ene legger seg på gulvet. Den andre roper «hallo, er du der?», legger to fingre under haka og hodet på pannen, vipper hodet forsiktig bakover for å frigjøre luftveiene. Jeg legger hodet inntil munnen og hånda inntil brystet og kjenner om det går opp og ned. Kroppen ligger paddeflat. Jeg tar den armen som ligger nærmest meg, strekker den ut, tar det motsatte beinet og lar det stå bøyd i kneet, tar tak armen som er lengst borte, ruller hele kroppen mot meg ved hjelp av beinet. Da kan selv en liten person rulle en stor person. Nå kan vi redde hvem vi vil.

Men om vi vil, trenger vi kanskje ikke redde noen.