Woody Allen, Manhattan
onsdag 3. desember, 2008 kl. 10:38 av binka
Jeg liker så utrolig godt hvordan denne filmen begynner. Det er nesten slik at den ikke trenger å fortsette, den kan bare begynne, på nytt og på nytt.
Da jeg hadde dilla på New York var denne begynnelsen den perfekte dråpen av harmoni og forståelse for den romantiske idealiseringen av New York City som foregår i mer eller mindre alle drømmere i en lengre eller kortere periode av livet.
Kapittel 1. Starten av en roman, en New York-roman, en New York-forfatter starter på sitt New York-mesterverk. Eller, han prøver. Dette er noe det slår gnister av. Helt til vi oppdager at det er et utopi. En metafor på individualisme og integritet. Så er «Manhattan» bare en film av Woody Allen fra 1979, hvor han spiller seg selv, først som seg selv som forteller, deretter som karakteren «Isaac», en skribent, filmskaper og urolig sjel, med romantiske forviklinger i baklomma og føttene plantet i det urbane landskapet hvor alt er kulturelt og forvirrende.
What does money have to do with it? I’ve got enough for a year if I live like Mahatma Gandhi.
Det var ikke før Rullerusks rablerier brakte den opp som et av Woody Allens mesterverk jeg innså at det faktisk også var noe mer etter disse første fire fantastiske minuttene. Det hadde da egentlig ikke vært nødvendig.
Først må jeg bare si at jeg kjenner ikke filmhistorien. Det eneste jeg forbinder med Woody Allen, før dette, er «Scoop». Da sier det seg selv at man har gått glipp en del fra en filmlegende som ble født i 1935. Jeg er istedet av den generasjonen som har større kjennskap til den også Manhattan-baserte TV-serien «Friends». Men på samme side har «Friends»-skribentene tydelig sett «Manhattan» før; og de har latt seg inspirere. Det oppdaget jeg først etter jeg hadde sett den selv. Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at jeg allerede kjente denne Manhattan-typen. Var ikke dette Friends-skikkelsen «Ross» i en vaskeekte 70-tallsfilm? Skilt to ganger, den siste kona har forlatt ham til fordel for en annen kvinne, de har en felles sønn som det lesbiske paret overtar ansvaret for til den uteforstående farens store fortvilelse, og mutters forvirret sitter Ross, eller Isaac, eller Woody, eller hvem du nå vil, i verdens navle og kjenner på hvor stor, tom og ufullkommen tilværelsen er.
For Woody Allen er dette en personlig fremstilling av Manhattan. Dessuten fungerer Allen her både som regissør, manusforfatter og hovedrolleinnhaver. Dette er veldig kult! Hvorfor er det ingen som gjør sånt lenger?
«Woody had a strong personal feeling about how his line ought be delivered . . . By becoming a performer, he could protect his work as a writer» Duglas Brode
«Manhattan» er en romantisk komedie. Klisjéer er vel da egentlig et av kriteriene. Han blir forlatt av en dame, forlater en annen dame, forelsker seg i kompisens dame, før han så går tilbake til dama han nettopp hadde forlatt. Det er et scenario som har blitt gjenvunnet mer enn én gang etter 1979. Men siden stjerna i filmen også er stjerna bak filmen får «Manhattan» en underlig rå og autentisk stemning over seg som jeg ikke er vandt til å se. Og i hvert fall ikke å skildre.
Ikke bare tåler den å bli sett flere ganger. Jeg tror til og med det er påkrevd.
En klassiker.
Du er klar over at nå kommer jeg til å se denne filmen med en gang? ;) Takk.
Jo, tusen takk, Elisabeth ;) Jeg ble litt forvirra av å skrive dette, ble ikke helt fornøyd. Så hvis det er noen som finner noe som ikke henger på greip er det bare til å i si ifra.
Jeg innser at jeg har sett for lite Woody Allen (for lite = en film på en flyreise).
Hvilken film var det da?
Jeg tror jeg skal se Annie Hall (1977) og prøve å skrive om den også. Kanskje jeg blir litt klokere, om ikke mer. ^^
Hei Binka,
Hvis du bare har sett et par Woody Allen-filmer f’ør er du i en veldig heldig situasjon, da kan du nemlig se frem til årevis med nye, store filmopplevelser. Han har laget omtrent en film i året siden begynnelsen av syttitallet, og selv om ikke alle er like gode, har jeg ennå ikke sett en det ikke er verdt å bruke halvannen time på. Jeg kan særlig anbefale Love and Death, Zelig og Crimes and Misdemeanors til filosofiinteresserte filmfans. Forøvrig finnes det fortsatt noen som foretrekker å ta opp plass både foran og bak kameraet, du kan for eksempel ta en titt på Miranda Julys Me and You and Everyone We Know.
Karl Arthur
Eg må medgje at eg ikkje har sedd mykje Woody Allen-film, men dette gjer meirsmak (-: I det lille eg har sedd av honom er alltid musikken perfekt tilpassa. Klippet over er eit godt døme på det. (At eg berre elskar «Rhapsody in Blue» av Gershwin er sjølvsagt ein huggeleg pådrivar! (-:)
jeg tror det var annie hall ;)
woody allen er nå på torrentlista
Karl Arthur: Hei, Karl Arthur! Takk for kommentar og gode tips. Jeg skal selvsagt ta en titt på alle sammen. Me and You and Everyone We Know har jeg forresten sett allerede, og den er fin, men den faller seg ikke naturlig som en av mine favoritter. Jeg vet ikke hvorfor. Den er så trist, øm og bitter at den blir skummel. Men den har mange fine øyeblikk.
ato: Rapsody in Blue er fantastisk! Jeg lastet ned et dobbeltalbum av Gershwin i går. Synes det er kjempefin musikk. :) I tillegg prøvde jeg å finne pianonoter i bibliotekets nett-arkiv, men uten hell. Kanskje den trenger et helt orkester uansett…
Siri: Cool 8-)
Det var litt morsomt å lese dette; for tre uker siden fant jeg nemlig ut at jeg hadde sett for lite Woody Allen, jeg også, og på de tre ukene har jeg lånt fem filmer av/med ham på biblioteket.
Interessant mann, synes jeg, og merkverdig film.
Rapsody in Blue, har du sett den på Fantasia 2000 fra Disney? Det var så gøy å se dette klippet nå, for det er jo noe av den samme starten..:) En film jeg må se, skjønner jeg..:)
[…] første Woody Allen-filmen jeg så var Manhattan. Det var en helt annen tid, et helt annet sted, men likevel merker selv en fersking som meg at det […]
[…] oppdagde først Rhapsody In Blue av George Gershwin (1924) i Woody Allen-filmen Manhattan (1979). Så begynte jeg å bli nysgjerrig på Miles Davis, og fant flere jazz-relaterte artister. […]