Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Woody Allen, Manhattan

Jeg liker så utrolig godt hvordan denne filmen begynner. Det er nesten slik at den ikke trenger å fortsette, den kan bare begynne, på nytt og på nytt.

Da jeg hadde dilla på New York var denne begynnelsen den perfekte dråpen av harmoni og forståelse for den romantiske idealiseringen av New York City som foregår i mer eller mindre alle drømmere i en lengre eller kortere periode av livet.

Kapittel 1. Starten av en roman, en New York-roman, en New York-forfatter starter på sitt New York-mesterverk. Eller, han prøver. Dette er noe det slår gnister av. Helt til vi oppdager at det er et utopi. En metafor på individualisme og integritet. Så er «Manhattan» bare en film av Woody Allen fra 1979, hvor han spiller seg selv, først som seg selv som forteller, deretter som karakteren «Isaac», en skribent, filmskaper og urolig sjel, med romantiske forviklinger i baklomma og føttene plantet i det urbane landskapet hvor alt er kulturelt og forvirrende.

What does money have to do with it? I’ve got enough for a year if I live like Mahatma Gandhi.

Det var ikke før Rullerusks rablerier brakte den opp som et av Woody Allens mesterverk jeg innså at det faktisk også var noe mer etter disse første fire fantastiske minuttene. Det hadde da egentlig ikke vært nødvendig.

Først må jeg bare si at jeg kjenner ikke filmhistorien. Det eneste jeg forbinder med Woody Allen, før dette, er «Scoop». Da sier det seg selv at man har gått glipp en del fra en filmlegende som ble født i 1935. Jeg er istedet av den generasjonen som har større kjennskap til den også Manhattan-baserte TV-serien «Friends». Men på samme side har «Friends»-skribentene tydelig sett «Manhattan» før; og de har latt seg inspirere. Det oppdaget jeg først etter jeg hadde sett den selv. Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at jeg allerede kjente denne Manhattan-typen. Var ikke dette Friends-skikkelsen «Ross» i en vaskeekte 70-tallsfilm? Skilt to ganger, den siste kona har forlatt ham til fordel for en annen kvinne, de har en felles sønn som det lesbiske paret overtar ansvaret for til den uteforstående farens store fortvilelse, og mutters forvirret sitter Ross, eller Isaac, eller Woody, eller hvem du nå vil, i verdens navle og kjenner på hvor stor, tom og ufullkommen tilværelsen er.

For Woody Allen er dette en personlig fremstilling av Manhattan. Dessuten fungerer Allen her både som regissør, manusforfatter og hovedrolleinnhaver. Dette er veldig kult! Hvorfor er det ingen som gjør sånt lenger?

«Woody had a strong personal feeling about how his line ought be delivered . . . By becoming a performer, he could protect his work as a writer» Duglas Brode

«Manhattan» er en romantisk komedie. Klisjéer er vel da egentlig et av kriteriene. Han blir forlatt av en dame, forlater en annen dame, forelsker seg i kompisens dame, før han så går tilbake til dama han nettopp hadde forlatt. Det er et scenario som har blitt gjenvunnet mer enn én gang etter 1979. Men siden stjerna i filmen også er stjerna bak filmen får «Manhattan» en underlig rå og autentisk stemning over seg som jeg ikke er vandt til å se. Og i hvert fall ikke å skildre.

Ikke bare tåler den å bli sett flere ganger. Jeg tror til og med det er påkrevd.

En klassiker.

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS