Jeg er ikke sky

Så måtte Elefantzonen se seg nedtrampet i Tordenbloggen-duellen mot politikk- og samfunnsbloggeren HvaHunSa. Søndag formiddag var vi offisielt utslått av konkurransen etter tapet på 84 mot 98 stemmer. Det er litt surt, men jeg tar med meg det jeg kan få ut av det. Som sist gang er jeg veldig fascinert av kommentarstemmene. Tordenbloggen er på en måte bloggernes prisutdeling, som filmstjernenes og musikernes. Selvfølgelig er det en popularitetskonkurranse, men jeg tør likevel å satse på at sitatene under er ekte, og at de kan gi et realistisk bilde av hvorfor jeg blogger, og kanskje også hvorfor jeg burde blogge.

Rullerusk: Elefantzonen vs Kle meg naken er det tøffeste valget i denne runden. Veldig bra blogger begge to. Kle meg naken fikk stemme i pollen så da får Elefantzonen kommentarstemmen min fordi hun har en blogg som sprudler over av skriverglede og kreativitet.

Elisabeth Iskrem: BINKA! Makan til inspirasjonskilde har jeg ikke funnet. På grunn av henne har jeg gjennoppdaget Iron & Wine, jeg oppdaget Ray LaMontagne og hver gang hun skriver om en film får jeg en sterk trang til å se den. Hun skriver om alt som foregår inni henne, og det fram til jeg traff henne i Oslo lurte jeg veldig hva som foregikk utenpå henne. Hun ser ut som en Binka, hun skriver som en Binka, og det jeg lærer mer der enn på jobb. Og når hun skriver, så føles det som om hun bare skriver til meg.

fr.martinsen: Elefantzonen fordi jeg liker den åpne måten hun skriver på og fordi jeg får sjansen til å si en gang til at hun ikke må gi opp det prosjektet hun ville gi opp.

Jannekake: Elefantzonen er en nydelig blogg, og ikke bare å se på. Hun skriver utrolig bra og fengende, og jeg blir ofte imponert over det jeg leser.

Virrvarr: Jeg er virkerlig begeistret for HvaHunSa. Likevel, Binka har noe helt spesielt som jeg må holde frem idag. Hun er en estetisk opplevelse ned til minste fontvalg, hun skriver vakkert, personlig, engasjert og med god flyt, og hun har et eget Binka-land du går inn i når du leser bloggen hennes. Hun får stemmen denne runden, men det kjennes litt som å måtte velge mellom sjelden frukt og bloody mary her.

kristin: Elefantzonen er mer selvskreven for meg. Hun er flink, poetisk og mye kreativitet i liten jente. Heia!

Maren: Elefantzonen, fordi jeg har lurket i skyggen til Binka så lenge jeg kan huske. Jeg venter meg noe veldig, veldig stort fra henne (som en ny, bedre skrevet og litt mindre sell-out Harry Potter, for eksempel.)

Alter Ego: Binka. Der kristen-Norge har Youth With A Mission har bloggerbyen Youth With A Passion. Og hun lever i Elefantsonen. Den store appetitten paa livet, og paa aa faa akkurat det hun vil ut av tilvaerelsen og fremtida, inspirerer meg hver gang jeg er innom der. Jeg sier ikke alltid saa mye, men jeg tenker desto mer.

Alle kommentarene her er veldig givende, og siden jeg er ung og jente og sånn, så kunne jeg lett begynt å rødme og fnise, det gjør jeg gjerne. Men ikke av dette. Slike ting tar jeg veldig alvorlig. Særlig de to siste. Etter Marens kommentar begynner jeg å tenke på hvilken fantastisk romanserie jeg må begynne å oppfostre. Og hva tenker egentlig Alter Ego? Det er et ubesvart spørsmål. Men jeg trenger ikke å vite det. Et spørsmål som dette kan være svar i seg selv.

I bloggkåringer, som alle andre mer eller mindre høytidelige kåringer ellers i livet, er det viktig for produktive mennesker, som bloggere, å aldri basere seg på skryt. Da vil du bare bli skuffet. Mye i bloggebyen handler om nettverksbygging og personligheter som passer sammen. Av og til føles det som om du må spille i band for å spille blogg. Jeg for min del har alltid følt meg som en klaversolist.

Dette minner meg om en kommentar jeg fikk på en post her om dagen:

t: Husk i alle fall at tekstarbeid for de fleste ambisiøse skrivende innebærer masse motstand – i forskjellige former.

Å hevde seg i bloggerbyen handler mye om samspill og et ønske om kontakt, noe som strekker seg utover tekstarbeidet. Dette er noe bloggerbyens borgere mestrer forskjellig. Siden jeg er innadvendt og veldig opptatt av det, hadde jeg egentlig tenkt å skrive noe om det å være innadvendt, men siden det er så veldig viktig for meg er det skummelt å prøve å finne de riktige ordene. I mellomtiden kan dere ta en titt på dette essayet, Caring for your introvert. Her er et lite utdrag:

«What is introversion? In its modern sense, the concept goes back to the 1920s and the psychologist Carl Jung. Today it is a mainstay of personality tests, including the widely used Myers-Briggs Type Indicator. Introverts are not necessarily shy. Shy people are anxious or frightened or self-excoriating in social settings; introverts generally are not. Introverts are also not misanthropic, though some of us do go along with Sartre as far as to say «Hell is other people at breakfast.» Rather, introverts are people who find other people tiring.»

Mye av interaksjonen i bloggerbyen går også på personlighet og at personlighetene skal passe sammen. Dette gjelder også de bloggerne som ikke skriver om seg selv, for interessefelter og vinklinger er også med på å utforme en personlighet. Noen ganger oppdager jeg meg passiv i bloggingen fordi jeg er redd for å fremstå som noe annet enn jeg egentlig er. Noen ganger er det vanskelig å skille hva man egentlig tenker med det følelsene våre tror at vi tenker. Mitt største ønske er å oppnå forståelse, i første omgang med nysgjerrighet. Jeg er kravstor, både som skribent og person. Siden det er en forskjell mellom Blogg-Binka og Virkelighets-Binka er det ikke alltid jeg en gang vet om det jeg skriver er sant. Det skal være viktig og betydelig. Jeg er ingen blogger som har interesse av å skrive om kjolene mine, men jeg er ungpikeaktig nok til å titte på en kjole i et blad eller blogg, uten at bloggeren i meg er så veldig interessert i det.

Så har vi noen aspekter ved grupperingene i bloggerbyen som også går litt på alder, men det finnes like mange barnslige voksne som veslevoksne barn. Og når det kommer til å være barnslig voksen så er det særlig humor som får frem dette. Men humor er komplisert og internt og det vil alltid være samarbeid. Det samme vil blogging. Det er blitt sosialt påkrevd at hvis man skal kalle seg dyp så må det være i hermetegn, helst med en sarkastisk undertone. Dette krever at man vet hvem man er og hva man vil, eller at man tar disse spørsmålene mer med knusende ro. Det er alltid tvilen som stopper oss. Noen ganger tror vi så sterkt, at vi tror, at det vi tror, er det vi mener. Jeg ønsker å spørre mer enn jeg mener, og jeg vil heller skrive personlige brev enn å tale for store forsamlinger.

Så blir jeg altså beskrevet som den ambiøse bloggeren med den store appetitten på livet. Og selv om HvaHunSa danket meg ut (gratulerer, forresten!) skal visst jeg danke ut J.K. Rowling (takk, Maren!) Det kan jeg være stolt av. Jeg tror at alt vi prøver å mestre, fra blogging og skriving, til popularitet og til å gå rakt på isen når det er glatt, handler om øvelse – og aller mest handler det om å ha det gøy! Vi svinger oss ut på isen. Eller kanskje er det isen som svinger seg ut på oss.