Du levande

I dag prøvde jeg å se Du Levande. Det er en svensk film fra 2007. Jeg klarte det ikke.

I tilbudshylla på Platekompaniet står «Du levande». Jeg har alltid vært nysgjerrig på den. Jeg tar den ned fra hylla og ser på den av og til, men jeg kan ikke eie den. Jeg kan ikke! I så tilfelle ville jeg ha være nødt til å ødelegge den etter jeg hadde sett den, selge den eller gi den til en stakkar til jul, og sånt har jeg ikke hjerte til. Stakkars den som får «Du levande» til jul. Det er ikke filmen du koser deg med.

Dette har ikke noe å gjøre med at jeg ikke vil at noen skal vite at jeg har sett eller ser på «Du levande». Det er ingen snuskete, pervers eller latterlig dårlig film. Den er bare alt for virkelighetsnær til å kalles underholdning.

Menneskeheten, slik vi kjenner den i dag, er tema for filmen. De store tingene, de små tingene, gledene, sorgene – helst sorgene. Selvbevissthet. Eksistensialisme! Trangen til å elske og å bli elsket. Dette handler «Du levande» om.

Oi, nå høres den jo nesten fin ut.

Men det er den ikke. Den er et skjellett. Et skjellett? Ja, et skjellett! Skjelletter er bra. De holder oss oppe, de støtter oss, de er grunnmuren. Hvordan skulle vi klart oss uten? Applaus til skjellettet!
Men ville du likt å se ditt eget skjellett? Ville du møtt et skjellett, uten kjøtt på, i en mørk bakgate? Ville du tatt på et skjellett? Ville du luktet på det?

Noen filmer ser vi for å ha det fint. Vi setter oss i sofaen med popcorn og sjokolade mens vi glor oppstemt og gomler i vei. Andre filmer ser vi for å ha det fælt. De lages for å vise sannheten, og det er bra, for sannheten skal frem. Men det gjør så utrolig vondt! Jeg vet at det er uendelig deilig å formidle noe vondt vi bærer inni oss. Men på den annen side synes jeg det er grusomt å oppleve det fæle som andre har formidlet, særlig når det handler om det jeg ser rundt meg, og ikke føler i meg selv. Under «Du levande» ønsker jeg bare at det var jeg som lagde denne filmen, ikke Roy Andersson, slik at jeg slapp å se den som en del av publikum.

Jeg vil bare skrive at han må være en bitter, ekkel mann som bruker tid og ressurser på å fange slik destruktivitet på film. Men jeg får meg ikke til det, for jeg forstår ham. Han har helt rett. Jeg vet hva han skal si. Orker ikke se det. Vet det alt for godt. Gå vekk!

Det som skremmer meg mest er dommedagsstemningen. Skuespillernes tomme blikk, manglende sjeler, bleike, livløse omgivelser, alt går i reprise, om igjen, om igjen, om igjen. Det er til å bli gal av. Scenene er stillbilder av enkelthendelser med gjennomgående karakterer. De viser til en ekkel, livløs følelse av at vi bare sitter her, låst fast, det er ingenting vi kan gjøre.

Binka: Kan jeg gå nå?
«Nei! Du kan ikke røre deg, du er fortapt!!!»
Binka: Men jeg vil ikke se mer av denne filmen…
«Det er ingen hååååååp…»

Så kjemper jeg meg frem til hovedbryteren, aaaggghhh, og skrur av elendigheten. Grøss og gru. Jeg holder meg på hodet og er redd for livet. For hele universet. Det er skummelt der ute. Jeg må gjøre noe. Jeg må reparere det. Vi bor i en spøkelsesverden. Jeg ser meg rundt, blir paranoid. Jeg er redd.

Regissøren bak denne filmen har enda en tragikomisk film bak seg som heter «Sanger fra andre etasje». Her en av de mer delikate sekvensene:

Temaet i begge minner veldig om den norske filmen «Den brysomme mannen» som i minimal forskjell er litt mer levelig i sin presentasjon, selv om denne til og med inneholder litt blod og knokler.

«Den brysomme mannen» er en stor, viktig og flott film. Jeg klarer å se på den. Men ikke «Du levande».

Egentlig vil jeg ikke snakke om det.

Dette ble litt vel opprivende for min del. Neste post skal skvulpe av liv og glede – det skal jeg sørge for. Følg med!