Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Da jeg var liten ville jeg bli astronaut

Da jeg var liten ville jeg bli astronaut, selv om jeg var hun lille jenta som aldri ville ta karusellene på tivoli. Enten var jeg ei skikkelig pyse, eller så var jeg bare utrolig smart. Jeg visste at vi ikke kom oss noe sted av å snurre rundt på den måten.

I natt kom den første snøen. Jeg trodde aldri den skulle legge seg da vi skimtet den i går, for det gjør den aldri her. Den bare siger gjennom asfalten, inn i jordskorpa, hvor den smelter i lavaen og forsvinner. Men da jeg gikk ut døra, var det enda mer snø enn det var meg. På slike morgener må man gå som en katt. Løfte foten høyt, sette den ned igjen. Høyt, sette den ned igjen. Vi lister oss så stilt på tå. Slik går jeg i snøen akkurat nå.

Jeg snur meg og ser sporene. Alt setter spor. Du kan ikke bevege deg uten at det kan bevises. Det er som historikk-funksjonen i nettleseren din, eller som overvåkningskameraene på bussen og i byen. Hele snøbyen er et gigantisk forstørrelsesglass. Det er forandring, og jeg må stoppe opp og se på lyset. Er dette en film? Jeg må flytte lua fra pannen. Månen, lyktestolpen, morgenlyset og den første snøen, uopptråkket. Jeg er den første som setter sporene i den. Jeg er en astronaut. Vi er på månen. Jeg og du.

Månen er stor og rundt. Jeg ser den oftere og oftere, og sola ser jeg aldri lenger. Hallo, månen! Hei! buldrer månen tilbake.

I den siste delen av Stephen Kings «On Writing» beskriver forfatteren en nær døden-opplevelse han hadde på en av spaserturene sine, da han ble påkjørt av en trailer. Jeg røper ikke noe når jeg sier at han klarte seg. Selv ikke Stephen King kan skrive historier fra graven.

Forfatteren ville ikke dø, skriver han. «Jeg har en uferdig roman hjemme på skrivebordet mitt.» Og enda mer – han elsker sin kone og sine barn. Er han udødelig? spør jeg.

Jeg tror det. Tragedier skjer, uferdige romaner forblir uferdige etter sine forfatteres frafall, det har skjedd før. Vi kan ikke måke fortere enn snøen daler.

Så er det uhell. Noen ganger brenner rundstykkene seg, og urtene i teklypa ramler ut og setter seg fast i tennene. Det er okei, for større tragedier vil aldri hende deg, og det er ikke noe galt i å tenke slik, for det er sant. De vil ikke det. Vi er udødelige.

kjørekurset var det en liten sak som satte spor i meg. Vi drøftet om det er lurt å kjøre bil hvis man nettopp har vunnet i Lotto.
En svarte: «Selvfølgelig er det lurt!»
«Hvorfor det?»
«Da vil vi jo ikke dø, så da kjører vi ekstra forsiktig!»
«Men da tror vi kanskje at vi er udødelige?»

Udødelighet kan altså både drepe deg og gjøre deg sterkere. Når du møter et slikt paradoks må du pakke det opp for å finne meningen som skjuler seg bak. Et paradoks er en julegave. Hvis jeg hadde hatt et litt mer naturlig anlegg for matematikk ville jeg studert astronomi og hatt et litt mindre naivt syn på himmellegemene. Det kunne imponert, men siden jeg grøsser av tanken om matematikk for viderekomne blir jeg her i snøen. Jeg går som en katt. Jeg er en astronaut likevel.

En globus. Jeg snurrer den rundt, der er Japan, snurrer den igjen, og kommer til Europa. Det er en smule i havet. Jeg peker på det. «Kan dette være riktig?» Det er Europa. Jeg er så liten. Vi er så ubetydelige. Alt annet enn udødelige!

Da jeg var liten ville jeg bli astronaut.
«Vil du bli astronaut?»
«Ja.»
«Noen av de som reiser ut i verdensrommet kommer aldri tilbake.»
«Hvorfor ikke?»
«Vet ikke, de bare forsvinner.»

Nå vil jeg ikke bli astronaut lenger.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS