Da jeg var liten ville jeg bli astronaut
fredag, 21. november, 2008 av Binka
I natt kom den første snøen. Jeg trodde aldri den skulle legge seg da vi skimtet den i går, for det gjør den aldri her. Den bare siger gjennom asfalten, inn i jordskorpa, hvor den smelter i lavaen og forsvinner. Men da jeg gikk ut døra, var det enda mer snø enn det var meg. På slike morgener må man gå som en katt. Løfte foten høyt, sette den ned igjen. Høyt, sette den ned igjen. Vi lister oss så stilt på tå. Slik går jeg i snøen akkurat nå.
Jeg snur meg og ser sporene. Alt setter spor. Du kan ikke bevege deg uten at det kan bevises. Det er som historikk-funksjonen i nettleseren din, eller som overvåkningskameraene på bussen og i byen. Hele snøbyen er et gigantisk forstørrelsesglass. Det er forandring, og jeg må stoppe opp og se på lyset. Er dette en film? Jeg må flytte lua fra pannen. Månen, lyktestolpen, morgenlyset og den første snøen, uopptråkket. Jeg er den første som setter sporene i den. Jeg er en astronaut. Vi er på månen. Jeg og du.
Månen er stor og rundt. Jeg ser den oftere og oftere, og sola ser jeg aldri lenger. Hallo, månen! Hei! buldrer månen tilbake.
I den siste delen av Stephen Kings «On Writing» beskriver forfatteren en nær døden-opplevelse han hadde på en av spaserturene sine, da han ble påkjørt av en trailer. Jeg røper ikke noe når jeg sier at han klarte seg. Selv ikke Stephen King kan skrive historier fra graven.
Forfatteren ville ikke dø, skriver han. «Jeg har en uferdig roman hjemme på skrivebordet mitt.» Og enda mer – han elsker sin kone og sine barn. Er han udødelig? spør jeg.
Jeg tror det. Tragedier skjer, uferdige romaner forblir uferdige etter sine forfatteres frafall, det har skjedd før. Vi kan ikke måke fortere enn snøen daler.
Så er det uhell. Noen ganger brenner rundstykkene seg, og urtene i teklypa ramler ut og setter seg fast i tennene. Det er okei, for større tragedier vil aldri hende deg, og det er ikke noe galt i å tenke slik, for det er sant. De vil ikke det. Vi er udødelige.
På kjørekurset var det en liten sak som satte spor i meg. Vi drøftet om det er lurt å kjøre bil hvis man nettopp har vunnet i Lotto.
En svarte: «Selvfølgelig er det lurt!»
«Hvorfor det?»
«Da vil vi jo ikke dø, så da kjører vi ekstra forsiktig!»
«Men da tror vi kanskje at vi er udødelige?»
Udødelighet kan altså både drepe deg og gjøre deg sterkere. Når du møter et slikt paradoks må du pakke det opp for å finne meningen som skjuler seg bak. Et paradoks er en julegave. Hvis jeg hadde hatt et litt mer naturlig anlegg for matematikk ville jeg studert astronomi og hatt et litt mindre naivt syn på himmellegemene. Det kunne imponert, men siden jeg grøsser av tanken om matematikk for viderekomne blir jeg her i snøen. Jeg går som en katt. Jeg er en astronaut likevel.
En globus. Jeg snurrer den rundt, der er Japan, snurrer den igjen, og kommer til Europa. Det er en smule i havet. Jeg peker på det. «Kan dette være riktig?» Det er Europa. Jeg er så liten. Vi er så ubetydelige. Alt annet enn udødelige!
Da jeg var liten ville jeg bli astronaut.
«Vil du bli astronaut?»
«Ja.»
«Noen av de som reiser ut i verdensrommet kommer aldri tilbake.»
«Hvorfor ikke?»
«Vet ikke, de bare forsvinner.»
Nå vil jeg ikke bli astronaut lenger.
Det var godt å se et glimt av elefantzonen slik den og dens innhold var i gamledager. Jeg mener, mer hverdagslig.
Jeg begynte å lese “On Writing”, men jeg kom ikke helt til enden. Et av mine store livsmål er å lese alle Stephen Kings verker, og jeg gleder meg :)
Så bra du likte det! Det er ikke så lett å vite hva som faller i smak og ei. Tror det gjelder å følge sin egen skrivestemme, men av og til snakker den litt lavt, og andre ting snakket litt høyt. Jeg vil ikke bli for hverdagslig, da. Jeg er ikke en svensk moteblogg. Prøver iallfall ikke å være det. Å skrive om at snøen kom ser jeg egentlig på som et nederlag (å skrive om, altså), men jeg bare slang det ut. Takk igjen.
Eg elskar ting som blir slengt ut, eigentleg.
Og så elskar eg Stephen King.
Andre dagen på dramastudiet, fikk vi beskjed om å gå sammen to og to, for å fortelle hverandre en kort historie fra livene våre. Disse skulle så fortelles videre til en tredjeperson, som skulle fortelle dem høyt for hele klassen. Alle historiene var hverdagslige, og alle var spesielle. Når du kan ta en liten flik av en gammel klut, og sy den om til en ballkjole, så får du ikke lov å kalle det for et nederlag.
Nederlag? Jeg ser det som et løft. Det er det hverdagslige som er det mest spennende å lese om.
Innlegg som dette er grunnen til at jeg følger med på bloggen din. Jeg blir rett og slett inspirert.
Takk for mange fine svar. :)
Det er spennende å høre meningene deres om hva som er bra og hva som ikke er fullt så bra! Det er jeg veldig interessert i!
Det jeg tenker er at når mange bloggere skriver om samfunnsproblemer, feminisme og fører organiserte diskusjoner med mange, lange innlegg, pinget frem og tilbake, så føler jeg at jeg burde delta. Så begynner jeg å skrive, og det blir bare en grøt av selvmotsigelser.
Når jeg skriver sånn som i dette innlegget derimot, føler jeg en ro, universet er i balanse, alt er fint. :) Det er medisin. Jeg føler meg som en fugl som flyr over hele verden og trekker paralleller og finner overførte betydninger. Det føles veldig fint. Og hva er vel ikke bedre enn at dere liker det best når jeg skriver slik som dette? :)
PS: Kjempefin metafor, Charlotte.
“Så begynner jeg å skrive, og det blir bare en grøt av selvmotsigelser.”
Usj, eg forstår kva du meiner.