E der någen i Aberdeen? del III
tirsdag 11. november, 2008 kl. 00:48 av binka
Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.
Siden jeg ikke er en ordentlig journalist, så undervurderer jeg tiden litt. Den er relativ. Jeg har en formening om at det jeg vil skrive om, og måten jeg vil vinkle det på, er noe som kan være nesten tidløst. Én ting er å fortelle om hvordan det var på akkurat den teaterfestivalen i Aberdeen. En annen er å si hvordan det er å for første gang skriver noe som flyr over sjøen og til landet på den andre siden av vannet. Hvor er vi? Hva skjer her? Hvordan var det å sitte i midten på fremderste rad og se opp på skuespillerne som uttalte de oversatte, engelske replikkene mine bedre enn noen sinne? Og hva sa skottene etterpå, da jeg lusket meg ut fra teaterhallen?
Så er det skuespillerne. Hvem er de? Hvordan tenker de? Jeg tror ikke det er mulig for en dramatiker å spørre en skuespiller om dette. Tro meg. Jeg prøvde. Selv om dramatikeren trenger skuespilleren for å gjøre sin jobb, og skuespilleren trenger dramatikeren, snakker de to helt forskjellige språk. Det kan fungere. Og når det gjør det, kan det gnistre som et utenomjordisk mirakel! Hvis ikke, ja, da kan man forstå hvorfor noen forfattere skriver romaner på egen hånd, selv om også noen velger å formidle sine historier gjennom eksterne personligheter som lever i levende live. Selv om det er vanskeligere, er det ikke vanskelig å innse at uttrykket blir mer sanselig og derfor også mer allmenngyldig sterkere.
Vi var på workshops. Det vil si; skuespillerne var på workshops, og jeg skulle observere og ta bilder. Men det var ikke lov. Så jeg måtte opp på gulvet og bli med! Det var en skrekkelig opplevelse. Hvorfor blir folk skuespillere? Hva ser de i denne sporten? Jeg ble sliten av å ikke skulle ha noe å si. Jeg summet rundt i rommet som en bie! Bzzzz… Det føltes som jeg var den eneste, enda hele rommet var fullt av zummende personer. Jeg noterte meg dette. Neste gang ble det nesten litt gøy! Jeg tenkte nesten: Hvorfor blir ikke JEG skuespiller? Åhååå, nei, det var kanskje å gå litt langt. Men jeg fant en viss glede i å herme og følge etter den andre. Stoppe sine egne tanker og bare konsentrere seg om det vi har felles. Miste seg selv for et ørlite øyeblikk!
Slik skuespillertrening, pinlig eller ei, kan hjelpe meg mye når jeg skal skrive mer dramatikk! Det er dét det må handle om. Hva er en skuespiller? Hvor kommer teateret fra?
… Og verden?
Augusto Boal sa: «Alle kan spille teater, også skuespillerne.»
Charlotte: Det var et litt lumpent sitat. Lurer på hva han mente med det. Jeg vet i hvert fall at det er en stor utfordring, og at det krever mye av meg å uttrykke følelser på kommando. Derfor tror jeg ikke alle kan spille teater godt. Men jo, alle kan vel stå på ene scene og prøve. Derfor sitter jeg heller blant publikum og skriver. :)
Boal er skaperen av de undertryktes teater, en teaterform som ikke skal opphøye skuespillerne, men la publikum ta del i teateret. Ikke fordi de er så vannvittig gode på å spille, men fordi de har noe å komme med. Alle er undertrykte på en eller annen måte, og gjennom teater kan man spille ut situasjoner for å komme seg ut av det.
Hvis du kjenner til psykodrama, kan du si at det er motsetningen til det. Mens psykodramaet ser på individets problemer, og måter samfunnet kan løse det på, ser de undertryktes teater på samfunnets problemer, og måter individet kan løse det på. Og det trenger ikke være i «terapiform», det kan være morsomt, abstrakt eller tragisk, det viktigste er at publikum får være med å spille, for å snu skjebnen til den undertrykte.
Og ja, selvfølgelig er det vanskelig å spille skuespill hvis man aldri har gjort det før. Det må læres, som andre fag, selv om talent selvfølgelig er en fordel.
Jeg tror vi så noe sånt på teater-festivalen i Aberdeen! Det var en masse folk som var på scenen på en gang. De satt bare der, i sofaer og sånt. Så kom det frem at de var forskjellige familier. De presenterte hverandre, og de var virkelig de familiene de utga seg for å være også. De var virkelige mennesker, men med koreografi. Det var ganske fint, men siden skotsk er rart var det ikke like lett å få med seg alt. Men prinsippet forstår jeg jo nå. Dette må vel være i den stilen du snakker om?
I tillegg la jeg merke til at de spilte veldig utad mot publikum. Mange av forestillingene på festivalen i Skottland virket for meg nesten som stand up-komikk.
Kjempebra innspill fra deg, forresten! Setter stor pris på at du deler din kunnskap!
En merkelig, genial (?) teaterfornyer kalt Grotowski nektet i slutten av sitt liv publikum inn på forestillingene sine. Alle måtte være med i forestillingen. Han var rett og slett skuffet over hvordan folk reagerte på stykkene hans. De var nok sære, og skuespillerne jobbet mye fysisk, for eksempel spilte de på bord og senger mens publikum (den gang de slapp inn) satt rundt. Gikk du inn på «Teaterlaboratoriet» til Grotowski, måtte du være med, nesten som en dramatime:) Alle har godt av å glemme seg selv litt av og til og bare spille!
Pappeske: Hei, Pappeske! Gøy å få kommentar fra deg. :) Ifølge Wikipedia var Grotowski polsk! Det er jo litt spennende å utfordre publikum på den måten, man vet aldri hvilke utslag det kan få. Alle mennesker er innerst inne redde for rampelyset, uansett hva de kan ha talent eller trening i. Men jeg antar du har rett i det siste.
Ja, det var kanskje det jeg tenkte på. Men jeg tror ikke det, ettersom forumteater ikke settes opp på scener. De spilles på gata, i klasserommet, overalt egentlig og det er ikke et skille mellom publikum og skuespillere. Men det kan jo ha vært for å demonstrere hva det er.