Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Elefant på line

Før jeg reiste til Aberdeen skjedde det noe fælt. Det var dagen etter premieren, og jeg gjorde det verste en forfatter kan gjøre – jeg skrev en mail til teaterteamet og korrigerte fremstillingen av manuset jeg hadde skrevet.

Å, hadde det bare vært så vel… Jeg hadde nemlig sendt mailen til en person til. Tilfeldigvis hadde jeg mailadressen til en av skuespillerne også, og puttet den idealistisk inn for å nå flest mulig.

Det skulle jeg aldri ha gjort.

Det som egentlig frustrerte meg mest var at jeg ikke innså det selv før noen sa det til meg. Av og til er det som om jeg glemmer at personer er mennesker med følelser. Når jeg har et mål, blir jeg hardhudet som en elefant. Da går jeg gjennom ild og vann. Vi må vanne blomstene, det er viktigst av alt!

Det var ikke før en i teaterteamet svarte og forklarte hva jeg hadde gjort, at jeg innså hvordan den vordende forfattervirksomheten kan få meg til å vakle som en elefant som danser på line. Det er vanskelig å holde balansen.

Og nå falt jeg ned.
En ubeskrivelig smerte —
Som å brekke alle bein i kroppen og bli revet opp som ost på et rivjern.

Jeg forsvant fra arbeidsplassen min for å gå ut og klarne tankene. Det er fint å ha Valbergtårnet i slike situasjoner. Der er det som regel stille og rolig midt på dagen. Man kan være alene, midt i sentrum. Det er et fabelaktig sted. Men nå var det folk der, så ubeleilig, så jeg satte meg i stedet i trappa nedenfor og tenkte over hvordan jeg skulle rette opp det jeg hadde gjort.

Teaterpersonen hadde svart langt og konkret, kanskje ikke så underlig, siden jeg selv hadde skrevet så direkte som jeg gjorde. Jeg mente det jeg skrev og sto for det, men om det sårer noen, legger jeg meg flat som en pannekake.

Tilfeldige forbipasserende kan slenge dritt til skuespillerne når som helst, på bussen, i butikken, utenfor teateret. Prinsipielt lever vi i en fri verden, vi har ytringsfrihet, og jeg klamrer meg til den. Men jeg er en av forfatterne. Jeg må passe på hvordan jeg sier ting. Problemet er bare at jeg ikke helt har klart å oppnå forståelse for hvilken rolle jeg er blitt tildelt. Teaterteamets reaksjon er sånn sett fullstendig rasjonell. Artistene skal beskyttes for slike gale forfattere som meg. Det klart.

Men hvem skal beskytte meg?
Man tror kanskje at bare fordi jeg ikke står på scenen, så føler jeg meg ikke inkludert. Men jeg lever meg sånn inn i dette at jeg holder på å gå fra forstanden! Det vanskeligste med å skrive teater er ikke å skrive teater, men å slutte å skrive, og gi det hele ifra seg. Det er det vanskeligste av alt.

Plutselig fant jeg meg selv i å gråte tunge tårer. De dryppet ned på trappa ved Valbergtårnet.

Jo lengre mot drømmen man klatrer, jo lengre blir veien ned om man faller. Jo vondere gjør det når linen ryker. Jeg var fullstendig knust. Jeg gikk ikke tilbake på jobb den dagen. Jeg SMSet sjefen og fortalte at det hadde kommet noe i veien. Jeg druknet i mine egne tårer og følte at verden raste sammen. Dommedag for en sart forfattersjel. Det er vanskelig å være til. Skikk og bruk er komplisert. Forfatterskikk- og bruk er som hjernekirurgi!

Med våte kinn gikk jeg gjennom Stavangers gater på vei hjem. Folk kunne ropt «emo» etter meg, men det ville ikke spille noen rolle. Nå orket jeg ingenting. Det eneste som gjaldt, var at jeg hadde ødelagt ALT.

Jeg er engasjert. Det tror jeg selv ikke de som ikke liker meg kan si seg uenige i. Det gir meg fremdrift og beslutningsevne. Det får meg til å oppfylle mine drømmer – og det er bra. Men noen ganger er det et stort problem. Jeg er litt rar. Det er klart. Men jeg mener det godt. For hva ville litteraturen vært hvis vi forfattere faktisk hadde vært psykisk stabile? Det ville være en lite utfordrende og fargeløs verden. Noen må lide for å krydre den opp. Jeg må lide. Og jeg skal lide, jeg, det er greit, om det er det som skal til. Jeg bryr meg lite om å bli sett mens en tåre renner nedover mitt kinn, for min aller største skrekk er ubestridelig: Det å såre noen er det verste jeg kan tenke meg.

Under den samme kveldens forestilling klarte jeg knapt å konsentrere meg. Etterpå visste jeg nemlig at jeg var nødt til å konfrontere skuespillerne med hva jeg hadde sagt. Jeg måtte snakke med dem for å sjekke temperaturen mellom oss. Jeg måtte ordne opp i dette. Det var mitt ansvar.

Da vi sto på teatertrappa og den gjeldende skuespilleren kom ut, forberedte jeg meg på å ordne opp like konkret som jeg hadde ødelagt. Men plutselig klarte jeg ikke å si et ord, og all min anger fosset ut av øynene som bøtta med vann i teaterstykket.

Jeg kunne knapt tro det da skuespilleren ga meg en klem.
Hva? En klem?!

I Kjersti sitt stykke er det en del hvor alle skuespillerne går til hver sin del av publikum, stirrer ut og sier: «Se på alle disse grimme (red.adm: stygge) folka!» Jeg hadde håpet at den gjeldende skuespilleren ville finne meg i publikum og rope ut denne replikken spesielt til meg, som hevn. Det hadde jeg fortjent!

Men skuespilleren bare lo.
Så kom en alvorligere mine. Den sa at hvis det hadde det vært en annen type skuespiller, så kunne reksjonen ha vært en annen. Men her og nå var ingen bitre miner. Vi hadde ordnet opp.

Nå var jeg så lettet at jeg må ha lettet noen centimeter fra teatertrappa.

Det hadde vært en opprivende dag fra, øverst til nederst på skalaen, fra morgenen til kvelden. Det hele, startet på bussen om morgenen, da ondskapens mail ble skrevet i notatboka mi mens jeg enda var i skamløs fullpoetisk modus. Nå ble det følgene av den avsluttet, på tampen av den samme dagen, med en forsikring om at de ennå ikke hatet meg.

Jeg kunne løpt avsted fra alt, tatt på arrogansemasken og skyldt på alle omkring meg. Men jeg svelget stoltheten og brøt ut fra min selvforskyldt umyndighet. Dette var lærdom på den harde måten, men det var viktig lærdom; vitenskapen om skuespillere! Jeg studerer dem fortsatt, for å prøve å forstå hvordan de fungerer.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS