Naitzel: Tror det er lettere hvis du kommer ned.

Jeg liker altså på en måte at et kunstverk skal stå for seg selv, for når kunstneren gjennom andre kanaler legger til ting så blir det på en måte… ugrasiøst, og feil – som å ta koffein i tablettform.

Jeg heller meg på en veldig pessimistisk og melodramatisk retning når det kommer til akkurat det der med kunst da. Jeg tenker liksom på samfunnet som en endeløs serie av tannhjul, noe som det nå riktignok er, som drives og drives for å tikke en klokke videre vi ikke helt forstår hvorfor skal tikke. Vi blir motivert gjennom hormonutslipp i hodene våre som skal gjøre denne jobbingen, og kreasjonen av nye tannhjul tilfredsstillende. Å tenke slik gjør selvfølgelig ingen godt der du vandrer avsteds på gatene alene, og undrer deg så rart det hele er, noe som burde være kjent for de fleste spesielt interesserte som «eksistensiell angst»; så tingen her, har jeg funnet ut, er å drukne seg selv i det estetiske. Tenk på det du, hvis du ikke allerede har! Hva er mer meningsløst enn kunst, sett fra dette tannhjulperspektvitet? Ingenting! Hele konseptet består av en person som sitter og skribler ned løgn etter løgn, for at så en annen person skal lese det! Så meningsløst! Så vakkert! For å gi en fin analogi: Du ser en ulv som lar en sau være selv om han er sulten. Kjenner du ikke den kilende følelsen av forvirring? Dét er hvor kjernen i kunst ligger for meg! Nå sier ikke jeg at kunst ikke skal ha noe budskap, for det finnes nok ikke bedre måter å fortelle sannheter på enn gjennom løgner, men å bare offentliggjøre budskapet, tanken bak slik som det, synes jeg, som sagt, blir å trivialisere meningsløsheten – som å trekke luft under vann.

Men på en annen side så er heller ikke jeg annet enn en selvmotsigende unggutt med kunstnerambisjoner… dessuten sier du jo selv at du på en måte gjør dette til et valgfritt tillegg, så må vi jo heller ikke glemme at du garantert vet hva som er best for dine egen verk, for ser man for eksempel på «hei, harmoni», som jeg forresten synes er en veldig fin novelle, så ser man at det er, i hvert fall i mine øyner, følsomme detaljer som gjør Binka så bra, og ikke det du «avslørte»! Men for all del, dette skal ikke være kritikk, bare diskusjon av noe interessant blogginnlegget ditt fikk meg til å undre på…

Kunst er, i mine øyne, å være åpen for det ubevisste og undertrykte. Det er der sannheten skal komme frem. Kunstneren er det ikke så farlig med. Som sagt, jeg er bare en radio som mottar og videresender signaler. Det er ikke jeg som er ømfintelig, men signalene. Jeg har ikke blogg av en spesiell grunn, annet enn å bruke den for det den er verdt i ulike situasjoner. I denne situasjonen fant jeg det nødvendig å eksperimentere med å reflektere over hva jeg selv har tenkt om det jeg har skrevet. Da velger jeg som det ene av dine to alternativer; å se på min egen kommentar som en del av «kunstverket».

Hvis dette innlegget oppfattes som en kritikk til alle som mener noe annet, så har jeg blitt fullstendig misforstått.
Hvem som helst kan mene akkurat hva de vil – for all del! Ta det inn i ditt hjerte og gjør hva du vil med det. Uansett hva det gir deg er jeg overlykkelig over at det gir deg noe. Jeg skal ikke nekte deg å oppfatte noe som helst. Det er i sterk strid til mine verdier.

Min intensjon med denne posten – og min eneste intensjon – er å være åpen og ærlig mot deg, og deg, og du, og meg selv, og fortelle løst og fast hva jeg tenkte, om det skulle være til interesse for noen. Jeg føler meg vel så mye som en del av publikum som dere. Hvorfor skulle ikke jeg få komme med en subjektiv refleksjon? Jeg føler forfatterrollen er veldig forvirrende, for man har så mange roller. I det ene øyeblikket skal jeg være deg, fordi jeg skal reflektere over hva du føler, og hva vi alle føler. I det andre øyeblikket skal jeg nærmest opptre like storhjertet og ydmykt som Gud. Det er ikke alltid jeg klarer å løpe fort nok bort til rett sted til rett tid.

Det kan jo være interessant å titte bak forfatterens kulisser. Ikke essensielt. Man velger jo selv hva man vil lese. Jeg velger hva jeg vil skrive. Og akkurat nå hadde jeg behov for å prøve å si hva jeg «prøvde» å vise med stykket, nettopp fordi jeg alltid har vært den forfatteren som smiler lurt når noen spør meg om hva ting betydde. Jeg går aldri i detalj. Jeg svarer ikke på spørsmål om jeg kan fortelle litt om karakterne mine, for det ville ødelagt alt for meg. De eneste gangene jeg kommenterer noe jeg har skrevet, er det kun de store linjene.

Når det er sagt er jeg intet mer enn en selvmotsigende ungjente som tenker at jeg kanskje har noe på hjertet, men jeg må jeg prøve ut forskjellige ting for å finne ut hvordan jeg skal fremstå for å få det fram.

«The artist is the creator of beautiful things.»

Her er Binka veldig, veldig flink.

«To reveal art and conceal the artist is art’s aim.»

Her er ikke Binka så veldig flink; hun utspilte nemlig nettopp rollen til kritikeren (se sitatet under), istedet for den siste halvdelen av en kunstners jobb.

«The critic is he who can translate into another manner or a new material his impression of beautiful things.»

Poenget mitt er at å åpenlyst fortelle hele verden hva man «prøvde» å vise med stykket sitt på bloggen sin, samtidig som man benekter for en annen persons tolkning kan sammenlignes med å kjefte på noen fordi de liker mørk sjokolade bedre enn hvit. Det er liksom en av de tingene som gjør kunst til noe fint… synes jeg!

«Kunst» kan selvfølgelig tolkes på hundrevis av måter, og nå mens postmodernisme er den store greien, så hadde ingen hevet øyenbryn om en eller annen kunstner der ute fant på å legge en forklarende brosjyre med boken sin engang, men det jeg sier er som regel standard, og jeg synes det er finest – når kunstneren bare smiler lurt når man spør om hva ting betyr, hva man prøver å fortelle også videre!

Selvfølgelig opp til deg, igjen! Funker like fint å bare skrive, uten å forsøke å nærme seg kunst, selv om jeg synes at om det er noe i Norge man trenger så er det gode, norske samtidsforfattere som faktisk forsøker å nærme seg kunst; det er det en direkte akkut mangel på! Men igjen, for alt jeg vet er kanskje dette innlegget en del av kunstverket ditt og jeg er for trøtt til å henge med – eventuelt er det ikke ment at jeg skal henge med… eller så prioriterer du kunstverket (?) som er bloggen din framfor opprettholdelsen av kunstverket som er skuespillet ditt? Jeg vet ikke. Jeg bare kommenterer; det er ikke alltid sportskommentatorer helt vet hva de snakker om heller, har jeg i hvert fall hørt.

Ellers er denne teaterskaperen din fra Glasgow en smule suspekt!

«Those who find ugly meanings in beautiful things are corrupt without being charming.»

Kunst skal jo være noe som pirrer og utfordrer. Sånn sett har du kanskje et poeng. Jeg lurer på om noen andre har noen formeninger om dette?
Likevel er det ganske overveldende å få en helt ny såpass vulgær tolkning sånn over seg på den måten. Jeg er ikke så tøff (ennå) at jeg bevisst hadde gått inn for å skrive om incest. Og nå har jeg på sett og vis kanskje gjort det, mer eller mindre ufrivillig, eventuelt ubevisst. Kanskje er det slik det skal være. Ubevisst. Og sånn.

En gang var det noen som sa til meg: «du er en utrolig seksuell person, Lea». Jeg ble fornærmet da, men tok det som et kompliment siden. Er ikke all kunst seksualitet, egentlig?