Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





E der någen i Aberdeen? del II

Onsdag 8. oktober gjorde jeg et forsøk i å skrive del 2 i den lille «E der någen i Aberdeen?»-serien min. Jeg skrev posten i et døsig øyeblikk og publiserte det etter mindre vurdering. Senere samme dag fant jeg nemlig ut at dette ikke var noen bra bloggerprestasjon i det hele tatt! Jeg hadde dessuten snøvlet med begrepene, noe som ødela poenget fullstendig. På tide å våkne opp, Binka! Noen rakk å kommentere posten, flere rakk å lese. Det er nervepirrende å stå i fare for å angre på noe en har publisert; men hva kan vi gjøre, annet enn å heve pennen og prøve på nytt —

Vi står like utenfor en nattklubb i Aberdeen. Det har gått noen timer etter forestillingen vår. Logoen på skiltet har djevelhorn. De serverer gjennomsiktige shotglass i neonfarger og nå står det sjanglende teaterskapere fra Glasgow utenfor og snakker om gjestestykket fra disse underlige nordmennene.

«Your writing is so sexual!»
De ser på meg med blikk som jeg ikke vil de skal se på meg med.
«My writing is romantic!» tenker jeg, kanskje jeg sier det også. Det er ikke så lett å skille.
Teaterdansken ser at jeg er litt skuffa over anklagelsene, og han sier «Er det ikke bra at du har skrevet noe som skaper diskusjon?»

Jo, jo. Det er bra. Her er vi midt på natta, snakker om teater, joda. Men snakker vi egentlig om det jeg har skrevet om? For jeg har IKKE skrevet om incest!

Noen var faktisk overbevist om at det var akkurat det det handlet om. Ifølge en av skuespillerne var det en som hadde uttalt at det er modig og flott at noen tør å ta fatt i det tabubelagte spørsmålet, «especially in these days!» Jeg blir litt redd, men samtidig lettet over at i det minste én av mine overbevisninger fortsatt står ved den samme: Det vi skriver er mye større enn oss selv. Ville verden at jeg skulle skrive om incest, så gjorde jeg kanskje det. Som skribent er jeg bare en radio som mottar og videresender signaler.

I teaterstykket mitt finnes det en mannelig karakter og to kvinnelige karakter. Den mannelige karakteren drømmer seg vekk, tilbake til en dame som det viser seg at han tidligere har nevnt for sin nåværende kjæreste. Ikke som sin eks-kjæreste, men som sin søster, for å unngå unødig oppstyr.
Han sier: «Husker du da jeg fortalte deg om hun der … søsteren min?»
Hun sier: «Å ja, SØSTEREN din».
Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev det slik, det bare ble sånn. I beste fall kan det være et mysterium hvorvidt hun var søsteren eller ikke. I verste fall blir det oppfattet at jeg er en vulgær skribent som forviller meg på ville veier i spørsmålet om søskenkjærlighet…

Det egentlige spørsmålet, slik jeg har tenkt det, er om kommunikasjon, mellommenneskelige relasjoner og hvorvidt vi våger å stole på hverandre. Ubevisst oppdager jeg nå, etter at stykket har gått fra papiret til gulvet, at jeg også har spurt om noe annet: Når personer uavhengig av slektsbånd blir veldig gode venner, hender det kanskje at de sier eller tenker ved enkelte anledninger: «Han er som en bror for meg,» eller «Hun er som en søster for meg». Men hva betyr egentlig det?

En mann kan ha et godt forhold til eks-kjæresten sin og gjerne si at «det var før – nå er hun som en søster for meg.» Men betyr dette at han er langt over og forbi henne? Eller at han er mer opphengt i henne enn han noen gang har vært?

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS