E der någen i Aberdeen? del II
lørdag 11. oktober, 2008 kl. 10:42 av Binka
Vi står like utenfor en nattklubb i Aberdeen. Det har gått noen timer etter forestillingen vår. Logoen på skiltet har djevelhorn. De serverer gjennomsiktige shotglass i neonfarger og nå står det sjanglende teaterskapere fra Glasgow utenfor og snakker om gjestestykket fra disse underlige nordmennene.
«Your writing is so sexual!»
De ser på meg med blikk som jeg ikke vil de skal se på meg med.
«My writing is romantic!» tenker jeg, kanskje jeg sier det også. Det er ikke så lett å skille.
Teaterdansken ser at jeg er litt skuffa over anklagelsene, og han sier «Er det ikke bra at du har skrevet noe som skaper diskusjon?»
Jo, jo. Det er bra. Her er vi midt på natta, snakker om teater, joda. Men snakker vi egentlig om det jeg har skrevet om? For jeg har IKKE skrevet om incest!
Noen var faktisk overbevist om at det var akkurat det det handlet om. Ifølge en av skuespillerne var det en som hadde uttalt at det er modig og flott at noen tør å ta fatt i det tabubelagte spørsmålet, «especially in these days!» Jeg blir litt redd, men samtidig lettet over at i det minste én av mine overbevisninger fortsatt står ved den samme: Det vi skriver er mye større enn oss selv. Ville verden at jeg skulle skrive om incest, så gjorde jeg kanskje det. Som skribent er jeg bare en radio som mottar og videresender signaler.
I teaterstykket mitt finnes det en mannelig karakter og to kvinnelige karakter. Den mannelige karakteren drømmer seg vekk, tilbake til en dame som det viser seg at han tidligere har nevnt for sin nåværende kjæreste. Ikke som sin eks-kjæreste, men som sin søster, for å unngå unødig oppstyr.
Han sier: «Husker du da jeg fortalte deg om hun der … søsteren min?»
Hun sier: «Å ja, SØSTEREN din».
Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev det slik, det bare ble sånn. I beste fall kan det være et mysterium hvorvidt hun var søsteren eller ikke. I verste fall blir det oppfattet at jeg er en vulgær skribent som forviller meg på ville veier i spørsmålet om søskenkjærlighet…
Det egentlige spørsmålet, slik jeg har tenkt det, er om kommunikasjon, mellommenneskelige relasjoner og hvorvidt vi våger å stole på hverandre. Ubevisst oppdager jeg nå, etter at stykket har gått fra papiret til gulvet, at jeg også har spurt om noe annet: Når personer uavhengig av slektsbånd blir veldig gode venner, hender det kanskje at de sier eller tenker ved enkelte anledninger: «Han er som en bror for meg,» eller «Hun er som en søster for meg». Men hva betyr egentlig det?
En mann kan ha et godt forhold til eks-kjæresten sin og gjerne si at «det var før – nå er hun som en søster for meg.» Men betyr dette at han er langt over og forbi henne? Eller at han er mer opphengt i henne enn han noen gang har vært?
Nå har jeg mer lyst til å se enn noen gang. Men jeg er nå her i Oslo da… :)
En gang var det noen som sa til meg: «du er en utrolig seksuell person, Lea». Jeg ble fornærmet da, men tok det som et kompliment siden. Er ikke all kunst seksualitet, egentlig?
I november er stykket invitert til Mangfoldighetsfestivalen i Nydalen i Oslo! :D
Kunst skal jo være noe som pirrer og utfordrer. Sånn sett har du kanskje et poeng. Jeg lurer på om noen andre har noen formeninger om dette?
Likevel er det ganske overveldende å få en helt ny såpass vulgær tolkning sånn over seg på den måten. Jeg er ikke så tøff (ennå) at jeg bevisst hadde gått inn for å skrive om incest. Og nå har jeg på sett og vis kanskje gjort det, mer eller mindre ufrivillig, eventuelt ubevisst. Kanskje er det slik det skal være. Ubevisst. Og sånn.
Nå kommer jeg mest sannsynligvis til å bli oppfattet som arrogant, nesevis, kvasioverlegen også videre som kommer her og liksom skal definere kunst, men du skal vite jeg bare ytrer mine tanker om det du sier – altså kommenterer – og ikke forsøker å være verken offensiv eller bedrevitende eller noe sånt! Du har min absolutte respekt som fjern bloggskrivejente jeg ikke kjenner! Min venn Oscar kommer uansett til å hjelpe meg litt her… vi kan begynne med den første setningene i forordet til den eneste romanen han noensinne skrev:
«The artist is the creator of beautiful things.»
Her er Binka veldig, veldig flink.
«To reveal art and conceal the artist is art’s aim.»
Her er ikke Binka så veldig flink; hun utspilte nemlig nettopp rollen til kritikeren (se sitatet under), istedet for den siste halvdelen av en kunstners jobb.
«The critic is he who can translate into another manner or a new material his impression of beautiful things.»
Poenget mitt er at å åpenlyst fortelle hele verden hva man «prøvde» å vise med stykket sitt på bloggen sin, samtidig som man benekter for en annen persons tolkning kan sammenlignes med å kjefte på noen fordi de liker mørk sjokolade bedre enn hvit. Det er liksom en av de tingene som gjør kunst til noe fint… synes jeg!
«Kunst» kan selvfølgelig tolkes på hundrevis av måter, og nå mens postmodernisme er den store greien, så hadde ingen hevet øyenbryn om en eller annen kunstner der ute fant på å legge en forklarende brosjyre med boken sin engang, men det jeg sier er som regel standard, og jeg synes det er finest – når kunstneren bare smiler lurt når man spør om hva ting betyr, hva man prøver å fortelle også videre!
Selvfølgelig opp til deg, igjen! Funker like fint å bare skrive, uten å forsøke å nærme seg kunst, selv om jeg synes at om det er noe i Norge man trenger så er det gode, norske samtidsforfattere som faktisk forsøker å nærme seg kunst; det er det en direkte akkut mangel på! Men igjen, for alt jeg vet er kanskje dette innlegget en del av kunstverket ditt og jeg er for trøtt til å henge med – eventuelt er det ikke ment at jeg skal henge med… eller så prioriterer du kunstverket (?) som er bloggen din framfor opprettholdelsen av kunstverket som er skuespillet ditt? Jeg vet ikke. Jeg bare kommenterer; det er ikke alltid sportskommentatorer helt vet hva de snakker om heller, har jeg i hvert fall hørt.
Ellers er denne teaterskaperen din fra Glasgow en smule suspekt!
«Those who find ugly meanings in beautiful things are corrupt without being charming.»
Aeleks: Her på Elefantzonen må ingen være redde for å fremstå som arrogante eller kritiske. Diskusjon er alltid bra! I hvert fall etter mitt hjerte. Det er bedre å bli sagt imot, enn å ikke bli sagt noe til i det hele tatt.
Kunst er, i mine øyne, å være åpen for det ubevisste og undertrykte. Det er der sannheten skal komme frem. Kunstneren er det ikke så farlig med. Som sagt, jeg er bare en radio som mottar og videresender signaler. Det er ikke jeg som er ømfintelig, men signalene. Jeg har ikke blogg av en spesiell grunn, annet enn å bruke den for det den er verdt i ulike situasjoner. I denne situasjonen fant jeg det nødvendig å eksperimentere med å reflektere over hva jeg selv har tenkt om det jeg har skrevet. Da velger jeg som det ene av dine to alternativer; å se på min egen kommentar som en del av «kunstverket».
Hvis dette innlegget oppfattes som en kritikk til alle som mener noe annet, så har jeg blitt fullstendig misforstått.
Hvem som helst kan mene akkurat hva de vil – for all del! Ta det inn i ditt hjerte og gjør hva du vil med det. Uansett hva det gir deg er jeg overlykkelig over at det gir deg noe. Jeg skal ikke nekte deg å oppfatte noe som helst. Det er i sterk strid til mine verdier.
Min intensjon med denne posten – og min eneste intensjon – er å være åpen og ærlig mot deg, og deg, og du, og meg selv, og fortelle løst og fast hva jeg tenkte, om det skulle være til interesse for noen. Jeg føler meg vel så mye som en del av publikum som dere. Hvorfor skulle ikke jeg få komme med en subjektiv refleksjon? Jeg føler forfatterrollen er veldig forvirrende, for man har så mange roller. I det ene øyeblikket skal jeg være deg, fordi jeg skal reflektere over hva du føler, og hva vi alle føler. I det andre øyeblikket skal jeg nærmest opptre like storhjertet og ydmykt som Gud. Det er ikke alltid jeg klarer å løpe fort nok bort til rett sted til rett tid.
Det kan jo være interessant å titte bak forfatterens kulisser. Ikke essensielt. Man velger jo selv hva man vil lese. Jeg velger hva jeg vil skrive. Og akkurat nå hadde jeg behov for å prøve å si hva jeg «prøvde» å vise med stykket, nettopp fordi jeg alltid har vært den forfatteren som smiler lurt når noen spør meg om hva ting betydde. Jeg går aldri i detalj. Jeg svarer ikke på spørsmål om jeg kan fortelle litt om karakterne mine, for det ville ødelagt alt for meg. De eneste gangene jeg kommenterer noe jeg har skrevet, er det kun de store linjene.
Når det er sagt er jeg intet mer enn en selvmotsigende ungjente som tenker at jeg kanskje har noe på hjertet, men jeg må jeg prøve ut forskjellige ting for å finne ut hvordan jeg skal fremstå for å få det fram.
Når det gjelder det med arrogant så var det snarere min frykt for å trykke på feil sted etter at det gikk galt (?) med den forrige versjonen av det innlegget ditt, men jeg fikk i hvert fall fram hva jeg ville, tror jeg: mitt eget syn på kunst satt opp i forhold til noe interessant du gjorde med ditt eget kunstverk! Uansett var det største poenget mitt, mer mindre enn mer, det der med å «forenkle» ting, og la forfatteren selv forklare og sette fokus på hva som er målet og hva jeg synes om det. Ayn Rand kunne for eksempel uten problemer skrevet en to-tre sider lang forklaring av hennes filosofiske, eller snarere politiske, ideer slik som Wikipedia senere har gjort (http://www.wikipedia.org/wiki/Objectivism), men gjorde hun det? Nei! Hun skrev en roman på sekshundreogførtifemtusen ord og gav oss en av de lengste vestlige romanene noensinne skrevet, og dét! Det er hva jeg kaller kunst!
Jeg liker altså på en måte at et kunstverk skal stå for seg selv, for når kunstneren gjennom andre kanaler legger til ting så blir det på en måte… ugrasiøst, og feil – som å ta koffein i tablettform.
Jeg heller meg på en veldig pessimistisk og melodramatisk retning når det kommer til akkurat det der med kunst da. Jeg tenker liksom på samfunnet som en endeløs serie av tannhjul, noe som det nå riktignok er, som drives og drives for å tikke en klokke videre vi ikke helt forstår hvorfor skal tikke. Vi blir motivert gjennom hormonutslipp i hodene våre som skal gjøre denne jobbingen, og kreasjonen av nye tannhjul tilfredsstillende. Å tenke slik gjør selvfølgelig ingen godt der du vandrer avsteds på gatene alene, og undrer deg så rart det hele er, noe som burde være kjent for de fleste spesielt interesserte som «eksistensiell angst»; så tingen her, har jeg funnet ut, er å drukne seg selv i det estetiske. Tenk på det du, hvis du ikke allerede har! Hva er mer meningsløst enn kunst, sett fra dette tannhjulperspektvitet? Ingenting! Hele konseptet består av en person som sitter og skribler ned løgn etter løgn, for at så en annen person skal lese det! Så meningsløst! Så vakkert! For å gi en fin analogi: Du ser en ulv som lar en sau være selv om han er sulten. Kjenner du ikke den kilende følelsen av forvirring? Dét er hvor kjernen i kunst ligger for meg! Nå sier ikke jeg at kunst ikke skal ha noe budskap, for det finnes nok ikke bedre måter å fortelle sannheter på enn gjennom løgner, men å bare offentliggjøre budskapet, tanken bak slik som det, synes jeg, som sagt, blir å trivialisere meningsløsheten – som å trekke luft under vann.
Men på en annen side så er heller ikke jeg annet enn en selvmotsigende unggutt med kunstnerambisjoner… dessuten sier du jo selv at du på en måte gjør dette til et valgfritt tillegg, så må vi jo heller ikke glemme at du garantert vet hva som er best for dine egen verk, for ser man for eksempel på «hei, harmoni», som jeg forresten synes er en veldig fin novelle, så ser man at det er, i hvert fall i mine øyner, følsomme detaljer som gjør Binka så bra, og ikke det du «avslørte»! Men for all del, dette skal ikke være kritikk, bare diskusjon av noe interessant blogginnlegget ditt fikk meg til å undre på…
Jeg håper dette stykket kommer til Nord-Norge en dag.
Aeleks: Jeg er veldig smigret over engasjementet ditt! Jeg tror jeg må ta dette med meg videre til et fremtidig blogginnlegg.
Naitzel: Tror det er lettere hvis du kommer ned.
[...] seg at jeg sitter helt fast med skrivingen, og jeg får litt panikk. Prøver forsiktig å blogge en smakebit av det jeg har opplevd for å få det til å løsne. Vi står like utenfor en nattklubb i Aberdeen. Det har gått noen [...]
[...] kommer hjem med godt mot. Men så sitter jeg fast og prøver forsiktig å blogge en smakebit av det jeg har opplevd for å få det hele til å løsne. Vi står like utenfor en nattklubb i Aberdeen. Det har gått [...]