Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Hva er forskjellen på Blogg-Binka og Virkelighets-Binka?

Det er fort gjort å glemme seg selv i en bloggeverden. Selv om det man skriver om nettopp handler om seg selv.

Noen ganger må jeg stoppe opp og tenke: Hvorfor må jeg skrive alt dette og legge det ut på internett? Nå må det være på tide å finne ut hva jeg egentlig driver med.

Da jeg begynte å blogge tidlig i tenårene var jeg særlig takknemlig for den muligheten bloggingen ga meg til å fortelle om de tingene som jeg ellers aldri fikk muligheten til å si. Her kunne jeg snakke uten at noen avbrøt. Da kunne jeg vise hvem jeg egentlig var. Jeg VAR bloggen! Dette var mitt ansikt. Jeg VILLE at du skulle kjenne meg. For noen måtte jo.

Når jeg skriver, er den eneste gangen jeg klarer å ha en klar tanke. Hvis jeg kunne sagt alt det jeg skriver, da hadde jeg ikke trengt å skrive i det hele tatt. Jeg er ikke Sokrates. Skrivingen er min måte til å transportere tanker fra meg til verden på. Jeg tenker litt før jeg skriver, men jeg tenker mest når jeg skriver. Jeg skriver for å få tankene på plass. I ryddeprosessen viser det seg å være flere tanker der enn jeg trodde. En velkjent ryddeoppdagelse. Du har alltid mer rot enn du tror. Du kjenner deg igjen nå, gjør du ikke?

Så kommer gåten; Hvor kommer DU inn? Noen ganger lurer jeg på om det bare er blitt til en vane å publisere. Eller så er jeg så naiv og forkludret av mediesamfunnet at jeg ikke helt klarer å forstå hva jeg driver med. Slikt kan føre til problemer. Samtidig har jeg alltid hatt et eller annet filter som siler ut alt bortsett fra noe helt innerst inne som jeg føler at jeg må holde for meg selv. Jeg vet ikke hvor denne grensen kommer fra.

Vi blogger, vi blir sugd inn i en sirkel. Etter en stund er det som om det som ikke har blitt blogget aldri har skjedd. Som et hukommelsestap. En utklippet bit fra en tidslinje.

Vanligvis pleier jeg bare å blogge i vei, og ingenting vet jeg om hvem jeg utgir meg for å være. Jeg er bare omgivelsene og opplevelsene, opplevd gjennom det jeg utgir for å være meg selv.
Men hvem er det?

I bøker om det å skrive, nevnes det gjerne at du må tenke på en leser når du skriver. Slikt får meg til å skrive mye rart og ubrukelig. Jeg tør nesten ikke tenke på hvem jeg skriver for. Til nøds kan jeg hviske … helt lavt, ingen hører meg nå … at jeg skriver til min egen tanke. Ikke til meg. Men til tanken min. Kommunikasjon er vanskelig. Den første vi må møte, er vår egen tanke.

Det som gjør en god skribent er ikke at hun klarer å skrive gode ord og skape fine følelser, men at hun klarer å skrive akkurat det hun tenker. Det er lett å tenke, og det kan være lett å skrive, men hvordan skriver man den tanken man egentlig tenkte den gangen? Det kan handle om hukommelse, eller om å finne de rette ordene. Men skriving handler om så langt mer enn ord. Det kan være som å danse matematikk og synge arkitektur. Da nytter det ikke å tenke.

Men tanken tvinger seg opp, og akkurat da må jeg bare tvinge meg selv til å stoppe, selv om jeg kunne skrevet enda mer svada i timesvis. Dette er grensen. Oppgaven nå er å slutte å tenke i det hele tatt. Vente til det faller på plass uten sin egen innblanding. Ordene må snakke sammen i enerom, uten forfatteren. Ironisk at mangel på tanker skriver de beste tankene.

Når man skriver personlig, samtidig som det har blitt en vane å publisere det, og man fortsatt har et snev av selvrespekt igjen, må det justeringer til. Slik er det bare. Noen ganger føler jeg at jeg tilpasser virkeligheten, og finner det nødvendig – nok et paradoks, siden det er nettopp virkeligheten jeg prøver å fremstille.

Når det i tillegg føles som om jeg har sluttet å tenke over det, må jeg noen ganger si stopp opp, slik som dette, og lure på om jeg sitter her og lyver for meg selv, og for dere. Er Blogg-Binka bare en løgn?

«Tenker du virkelig like mye som du gjør i bloggen?» spurte en av teaterskuespillerne en gang. Ka-BOM! Det var et stort spørsmål som har ulmet i bakhodet siden.

Gjør jeg?

Nei, egentlig gjør jeg ikke det. Hadde jeg aldri oppdaget hvordan man lager hjemmesider i 2002, så hadde kanskje aldri Blogg-Binka levd. Da hadde ikke Virkelighets-Binka vært den hun er. Det kan hende hun aldri hadde eksistert. Kanskje hun aldri hadde giddet å definere personligheten sin i flere forskjellige skikkelser. Noen ganger blir det alt for folksomt her i hodet mitt, og jeg lurer på om Virkelighets-Binka allerede has left the building.

Det er alltid vanskelig å se seg selv utenfra. Hva kan jeg vite om meg selv? Uansett hvordan vi snur og vrenger på det vil vi alltid lure på om vi virkelig utgir oss selv for å være den vi er.

Før mente jeg at vi mennesker er født med noe unikt inni oss, noe intuitivt og guddommelig som gir oss noe det er meningen vi skal bruke. Men etterhvert har jeg gått videre til den oppfatningen at menneskesjelen ikke er mer enn et hvitt ark, og omgivelsene utformer oss til akkurat det som vi blir til. Vi er ingenting bortsett fra refleksjoner av omgivelsene våre. Det som derfor er min jobb og utfordring som skribent er å bryte ut fra disse glassflatene og definere hva som er meg. Helst slik at du også skal finne ut hva som virkelig er deg.

De fleste som leser bloggen min har aldri møtt meg. Sansynligvis vil de aldri møte meg heller. Det er også sjanser for at jeg vil prøve meg på nye publiseringsmetoder, som for eksempel podcast, med lyd, bilde og tekst og det hele. Men de fleste som leser meg, og kanskje en gang vil høre meg, vil fortsatt ikke kjenne meg. Det vil føles som om de kjenner meg mer og mer, men egentlig vil de stadig kjenne meg mindre.

Når jeg sitter alene i et rom og skriver, glemmer jeg alt dette. Men når jeg beveger meg ut i verden, med andre mennesker, oppdager jeg verden på nytt. Da innser jeg at dette er viktig.

For Virkelighets-Binka, hvem er egentlig hun?

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS