Hva er forskjellen på Blogg-Binka og Virkelighets-Binka?
fredag 10. oktober, 2008 kl. 14:17 av binka
Det er fort gjort å glemme seg selv i en bloggeverden. Selv om det man skriver om nettopp handler om seg selv.
Noen ganger må jeg stoppe opp og tenke: Hvorfor må jeg skrive alt dette og legge det ut på internett? Nå må det være på tide å finne ut hva jeg egentlig driver med.
Da jeg begynte å blogge tidlig i tenårene var jeg særlig takknemlig for den muligheten bloggingen ga meg til å fortelle om de tingene som jeg ellers aldri fikk muligheten til å si. Her kunne jeg snakke uten at noen avbrøt. Da kunne jeg vise hvem jeg egentlig var. Jeg VAR bloggen! Dette var mitt ansikt. Jeg VILLE at du skulle kjenne meg. For noen måtte jo.
Når jeg skriver, er den eneste gangen jeg klarer å ha en klar tanke. Hvis jeg kunne sagt alt det jeg skriver, da hadde jeg ikke trengt å skrive i det hele tatt. Jeg er ikke Sokrates. Skrivingen er min måte til å transportere tanker fra meg til verden på. Jeg tenker litt før jeg skriver, men jeg tenker mest når jeg skriver. Jeg skriver for å få tankene på plass. I ryddeprosessen viser det seg å være flere tanker der enn jeg trodde. En velkjent ryddeoppdagelse. Du har alltid mer rot enn du tror. Du kjenner deg igjen nå, gjør du ikke?
Så kommer gåten; Hvor kommer DU inn? Noen ganger lurer jeg på om det bare er blitt til en vane å publisere. Eller så er jeg så naiv og forkludret av mediesamfunnet at jeg ikke helt klarer å forstå hva jeg driver med. Slikt kan føre til problemer. Samtidig har jeg alltid hatt et eller annet filter som siler ut alt bortsett fra noe helt innerst inne som jeg føler at jeg må holde for meg selv. Jeg vet ikke hvor denne grensen kommer fra.
Vi blogger, vi blir sugd inn i en sirkel. Etter en stund er det som om det som ikke har blitt blogget aldri har skjedd. Som et hukommelsestap. En utklippet bit fra en tidslinje.
Vanligvis pleier jeg bare å blogge i vei, og ingenting vet jeg om hvem jeg utgir meg for å være. Jeg er bare omgivelsene og opplevelsene, opplevd gjennom det jeg utgir for å være meg selv.
Men hvem er det?
I bøker om det å skrive, nevnes det gjerne at du må tenke på en leser når du skriver. Slikt får meg til å skrive mye rart og ubrukelig. Jeg tør nesten ikke tenke på hvem jeg skriver for. Til nøds kan jeg hviske … helt lavt, ingen hører meg nå … at jeg skriver til min egen tanke. Ikke til meg. Men til tanken min. Kommunikasjon er vanskelig. Den første vi må møte, er vår egen tanke.
Det som gjør en god skribent er ikke at hun klarer å skrive gode ord og skape fine følelser, men at hun klarer å skrive akkurat det hun tenker. Det er lett å tenke, og det kan være lett å skrive, men hvordan skriver man den tanken man egentlig tenkte den gangen? Det kan handle om hukommelse, eller om å finne de rette ordene. Men skriving handler om så langt mer enn ord. Det kan være som å danse matematikk og synge arkitektur. Da nytter det ikke å tenke.
Men tanken tvinger seg opp, og akkurat da må jeg bare tvinge meg selv til å stoppe, selv om jeg kunne skrevet enda mer svada i timesvis. Dette er grensen. Oppgaven nå er å slutte å tenke i det hele tatt. Vente til det faller på plass uten sin egen innblanding. Ordene må snakke sammen i enerom, uten forfatteren. Ironisk at mangel på tanker skriver de beste tankene.
Når man skriver personlig, samtidig som det har blitt en vane å publisere det, og man fortsatt har et snev av selvrespekt igjen, må det justeringer til. Slik er det bare. Noen ganger føler jeg at jeg tilpasser virkeligheten, og finner det nødvendig – nok et paradoks, siden det er nettopp virkeligheten jeg prøver å fremstille.
Når det i tillegg føles som om jeg har sluttet å tenke over det, må jeg noen ganger si stopp opp, slik som dette, og lure på om jeg sitter her og lyver for meg selv, og for dere. Er Blogg-Binka bare en løgn?
«Tenker du virkelig like mye som du gjør i bloggen?» spurte en av teaterskuespillerne en gang. Ka-BOM! Det var et stort spørsmål som har ulmet i bakhodet siden.
Gjør jeg?
Nei, egentlig gjør jeg ikke det. Hadde jeg aldri oppdaget hvordan man lager hjemmesider i 2002, så hadde kanskje aldri Blogg-Binka levd. Da hadde ikke Virkelighets-Binka vært den hun er. Det kan hende hun aldri hadde eksistert. Kanskje hun aldri hadde giddet å definere personligheten sin i flere forskjellige skikkelser. Noen ganger blir det alt for folksomt her i hodet mitt, og jeg lurer på om Virkelighets-Binka allerede has left the building.
Det er alltid vanskelig å se seg selv utenfra. Hva kan jeg vite om meg selv? Uansett hvordan vi snur og vrenger på det vil vi alltid lure på om vi virkelig utgir oss selv for å være den vi er.
Før mente jeg at vi mennesker er født med noe unikt inni oss, noe intuitivt og guddommelig som gir oss noe det er meningen vi skal bruke. Men etterhvert har jeg gått videre til den oppfatningen at menneskesjelen ikke er mer enn et hvitt ark, og omgivelsene utformer oss til akkurat det som vi blir til. Vi er ingenting bortsett fra refleksjoner av omgivelsene våre. Det som derfor er min jobb og utfordring som skribent er å bryte ut fra disse glassflatene og definere hva som er meg. Helst slik at du også skal finne ut hva som virkelig er deg.
De fleste som leser bloggen min har aldri møtt meg. Sansynligvis vil de aldri møte meg heller. Det er også sjanser for at jeg vil prøve meg på nye publiseringsmetoder, som for eksempel podcast, med lyd, bilde og tekst og det hele. Men de fleste som leser meg, og kanskje en gang vil høre meg, vil fortsatt ikke kjenne meg. Det vil føles som om de kjenner meg mer og mer, men egentlig vil de stadig kjenne meg mindre.
Når jeg sitter alene i et rom og skriver, glemmer jeg alt dette. Men når jeg beveger meg ut i verden, med andre mennesker, oppdager jeg verden på nytt. Da innser jeg at dette er viktig.
For Virkelighets-Binka, hvem er egentlig hun?
Veldig bra innlegg med mange viktige og riktige tanker. Kjenner jeg må lese en gang til og fordøye det. Men helt klart mange viktige spm som man burde finne svar på om seg selv som blogger.
åh, jo, det har du rett i! flott skrevet.
Så bra skrevet, men på samme tid så tenksomt, modent og reflektert at det nesten blir vanskelig å gi kommentar til det etterpå, noe som slett ikke er negativt ment. Det er bare litt en sånn bloggpost som man må tygge på, fundere over, lese flere ganger og det viser videre hvordan bloggen din har forandret seg det siste året. Det er ikke sånn at du skrev dårligere før, men jeg syns du skrev mer rett på sak og lettfattelig før og nå virker det du skriver ekstra gjennomtenkt og man kan ikke å unngå og få massevis av tankespinn i hodet etterpå, noe som jo er flotters. Jeg personlig føler at dette er en god ting for det gir bloggen din noe ekstra, men jeg håper du føler deg fri til å fortsette å skrive ting som anmeldelser og lister og sånt også (for jeg likte virkelig den filmlisten du skrev i våres) :O)
Og det er ellers tydelig at du har en stadig økende interesse for filosofi for det nest nest siste avsnittet her (det om at menneskesjelen ikke er mer enn et hvitt ark og sånt) var veldig filosofisk sånn jeg oppfattet det og fikk meg til å tenke på det jeg selv vet om filosofi (noe som for så vidt ikke er sånn kjempemasse, men som omfatter Sofies Verden og noen bøker om filosofi for barn og ungdom ellers).
Og jeg liker altså at bloggen din får meg til å tenke for jeg vet ikke om jeg tenker nok ellers :)
Jeg besøkte http://www.elefantzonen.com etter å ha lest en artikkel i Stavanger Aftenblad. Jeg oppdaget at den Virkelighet-Binka var naboen min da hun bodde i Sola. Hun er faktisk en av de første (pioner) blogger. Språk, fortellingsteknikk og tanke er av den sjelden, noe som har fått meg til å lese bloggen hennes veldig ofte. Jeg blir klokere av å lese Blogg-Binka. Det du gjør er nyttig. Fortsett med det, Binka.
«…takknemlig for den muligheten bloggingen ga meg til å fortelle om de tingene som jeg ellers aldri fikk muligheten til å si. Her kunne jeg snakke uten at noen avbrøt. Da kunne jeg vise hvem jeg egentlig var. Jeg VAR bloggen! Dette var mitt ansikt. Jeg VILLE at du skulle kjenne meg. For noen måtte jo.»
Akkurat dette kjenner eg meg veldig igjen i. Dette var eit utruleg bra innlegg!
Eg er ganske einig med deg. Eg trur at blogg-delen av oss er ein del av oss, men ikkje heile oss. Men ved å blogge blir den delen større enn den ellers ville vore, på ein måte.
Og eg trur òg at vi er født ganske blanke. Tabula Rasa, liksom. Hihi
Thomas: Fordøy i vei! Takk for at du leste.
Camilla: Takk, Camilla!
Karoline: Setter pris på det :))
dan: Jeg har da aldri bodd på Sola?
Nøve: Tabula Rasa! Du er god på filosofien! Du har faguttrykkene på plass. Jeg bare svever, liksom. Jeg har notert meg begrepet nå, men jeg tror ikke jeg helt kan stå for et SÅ drastisk syn, men får se. Kanskje det blir et nytt innlegg om det. ^^
Først tenkte jeg «SØREN, hun blogger om akkurat det jeg hadde tenkt å lage ett innlegg om!!» Men så oppdaget jeg etterhvert at du har reflektert mer over dette enn hva jeg hadde planer om å skrive om i utgangspunktet. :)
Jeg skjønner alt dette utrolig godt.
«Det som gjør en god skribent er ikke at hun klarer å skrive gode ord og skape fine følelser, men at hun klarer å skrive akkurat det hun tenker.» -utrolig bra sagt. Jeg også er slik at jeg må skrive/blogge for å få orden i tankene mine, og for å klare å uttrykke meg slik jeg ønsker. Jeg er ikke noe flnk til å forklare og prate real life.. Jeg kan ikke gjenfortelle noe, og er ganske uinteressant å høre på når jeg prater. Men jeg er flink til å skrive hva jeg tenker (blir jeg fortalt), og da blir det ikke bare for morro skyld, men også som en slags terapi.
Jeg tror at mye av det jeg har blogget om, er ting jeg kanskje ikke hadde tenkt eller reflektert så veldig mye over, om jeg ikke hadde tenkt mange av tankene mine SOM ETT INNLEGG i bloggen min. Jeg fryder meg over å kunne gå å tenke ut snodige setninger og tanker som jeg kan blogge om. Jeg er så utrolig gla for at bloggen fins!! Det bare irriterer vettet av meg at altfor få stikker innom bloggen min, for jeg ønsker jo såklart å dele tankene mine med alle og få tilbakemeldinger.. slik er det egentlig md alt jeg gjør, inkludert bildene jeg tar. Jeg vil VISE! men ikke alle interesserer seg.
Jeg tror at bloggen din har formet deg mye, nettopp fordi du da har fått muligheten til å leke med tankene dine, rydde opp i de, og utvikle deg videre..:) Så fortsett!
snupijenta: Fint at du kjenner deg igjen! Jeg tror dessverre det kan være nødvendig å ikke bare «ville vise» men å legge opp litt til at det skal være verdt å ta inn også. Dessverre – igjen – må man tenke litt taboid og forkorte og plukke ut, som jeg også tror jeg nevner i denne posten. Det er fristende å skrive som man skriver i dagboka si, men en dagbok tror jeg faktisk ville vært mer lik virkeligheten enn bloggosfæren.
Eg har møtt røyndoms-Binka (eg er ho rare jenta som hang med Eirik Sakkariassen). Eg vart nesten litt nervøs av å sjå deg. Og så var du som tatt ut frå bloggen din. Her har du min, om den då skulle interessera deg. Berre små innfall og mange dikt frå kjøleskapet, men det er då alltid noko.
Eva: Hallo, Eva! :D Nervøsitet og rarhet er ypperlig!! Jeg ble veldig smigret.
Ti tusen takk :)
[…] i første omgang nysgjerrighet. Jeg er kravstor, både som skribent og person. Siden det er en forskjell mellom Blogg-Binka og Virkelighets-Binka er det ikke alltid jeg en gang vet om det jeg skriver er sant. Det skal være viktig og betydelig. […]