Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Vi sukker for å klarne hjertet, del 2

Fortsettelsen av Vi sukker for å klarne hjertet, del 1

Han rekker frem lydopptakeren.

«Kossen va det å se teaterstykket sitt på scenen da?»

«E… Det va… kjekt.»

Forfattercoatchen setter opp ett av disse ansiktsuttrykkene som forteller at det der ikke var ikke et veldig bra svar.
Han vet at jeg er klar over det. Vi har snakket om det før, mange ganger. Jeg trenger ikke et helt ansiktsuttrykk for å forstå det.
Jeg slår meg i pannen og sier unnskyld.

«Du trenger jo ikke å si unnskyld!» sier han.

«Kan vi ta det senere?» spør jeg.

«Vi kan ta det når som helst!» sier han.

Er ikke jeg heldig som har min egen journalist?

astronaut.jpg

NRK har gått hjem, Stavanger Aftenblad også. Her sitter vi igjen. Jeg har mest lyst til å krype under asfalten.

Det er ingen spesifikk grunn til det, annet enn at oppmerksomhet får meg til å lette fra bakken, som en astronaut, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt flyter, og jeg svever i verdensrommet, som kidnappet av romvesener.

NRK hadde ikke intervjuet meg. De hadde ikke spurt. Jeg hadde enten vært opptatt med Stavanger Aftenblad eller multimediastudenten. Egentlig var det ikke trist i det hele tatt.

Likevel var jeg ganske ør og svimmel etterpå. Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt perfeksjonist.

Alle mediene fremstiller saken så utrolig overfladisk, uansett hva jeg sier. Og er det noe jeg ikke er, så er det overfladisk. Jeg vil i dybden. Jeg er forkjemper for Sannheten. Jeg har kjærlighet til visdom. Jeg er en filosof.
Pressen bare grer over åstedet med en kam. Jeg blir bustete på håret.

Da jeg og forfattercoatchen setter oss i parken utenfor «Mannen som elsket Yngve»-skolen, kommer jeg omsider frem til hva som er medieproblemet mitt:

«Jeg føler at jeg må gi noe av meg selv som jeg ikke har.»

Plutselig ser jeg på mobilen at NRK Rogaland har ringt for 2 minutter siden.

Del 2

Det er fortsatt onsdag 24. september 2008.

«Å nei, de vil sikkert at jeg skal komme på radioen!» sier jeg nedslått.

«Ja?» sier forfattercoatchen like ved, «det er klart du vil det!»
«Nei… Jeg vet ikke om jeg orker nå,» sier jeg og holder det tunge, tankefulle hodet mitt i hendene.
«Jo da, det blir gøy! Du burde gjøre det.»

Omsider samler jeg nok mot til å ringe tilbake.

En selvsikker radiomann på den andre siden:

«Hallo, NRK snakket vel ikke med deg på pressevisningen, gjorde de?»
«Nei,» sier jeg.
«Nei, men så trist, da.»
«Egentlig ikke.»
«Men jeg lurte på om du ville komme i studioet vårt og være med på radioen?»
«Hmmm…»
Jeg tar en lang pause mens jeg ser på en fugl som undersøker en plastpose på parkplenen.
Den titter inn i en helt ny verden.
«Okei, da.»
«Flott! Kom ti på fem.»

Jeg og forfattercoatchen tar bussen til Universitetet i Stavanger for å høre på lydopptakene vi gjorde forrige gang. NRK ligger like ved. Når klokkeslettet nærmer seg, går vi bare nedover en sti, mellom høye trær. Nesten som rødhette. For alt jeg vet står det kanskje en ulv og lurer bakom et tre. Men i enden av stien ligger bare NRK, hvor vi møter en av skuespillerne. Ingen ulv. Bare Bård.

«Hallo.»

Plutselig dukker Idunn opp, en av de andre dramatikerne, og vi går inn i studioet.

Studioet.

Nå er vi her. Jeg får sitte denne gangen. Sist gang måtte vi stå. Jeg skalv i beina og ville krype under en usynlighetskappe. Men nå får vi sitte, det roer meg ned. Det er en svart skinnkrakk, og jeg kan svinge meg rundt og rundt om jeg vil, men jeg lar være.

Sist gang gikk det ikke så bra, da klarte jeg nesten ikke si noen ting. Det funker ikke så bra på radioen å ikke snakke, oppdaget jeg. Det funker ganske dårlig. Men nå skulle jeg vise forfattercoatchen hva jeg hadde lært.

Det er fint å være flere i et intervju. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, siden jeg som oftest anser meg selv som en individualist, men i sammenhenger som dette er det bra å kunne få litt tid til å tenke (og puste) mens de andre er i fokus.
Jeg kan late som om dette er en samtale mellom skuespilleren, med-dramatikeren og meg selv, og det letter mye bekymring fra mine skuldre. Jeg kan snu meg rundt, ubemerket, og se ut gjennom vinduet, på forfattercoatchen som følger nøye med.

Jeg har ikke tenkt å oppsummere hele intervjuet med å si hva jeg sa og hva jeg ikke sa, og hva jeg skulle ønske jeg sa og hva jeg ikke burde ha sagt, eller til nøds sagt annerledes. Det ville være som å skyte seg frivillig ut i vektløs tilstand. Men coatchen var fornøyd, men samtidig forundret. «Hvorfor svarte du ikke så bra da jeg stilte deg det samme spørsmålet i Teaterhallen?»

+ Her kan du høre ettermiddagslokalen på NRK Rogaland. Delen vår er omtrent i midten. (Et stykke etter Enrique Iglesias-sangen … Innhold er tydeligvis høyere prioritert enn musikk på denne radiokanalen)

+ NRK.no: Dristig teatersatsing med tenåringer

Etterpå sitter vi der, utenfor studioet, og drikker kaffe.

Plutslig ser Idunn på forfattercoatchen og sier:
«Hvem er egentlig du?»
Bård lurer på det samme:
«Ja, det har jeg også lurt på. Hvem er egentlig du? Lager du dokumentar om Binka, eller hva?»
«Kanskje gjør det. Kanskje jeg lager dokumentar om Binka. Hvem vet?»

I enden av eventystien dukker det i tillegg opp en del flere interessante replikker som jeg plukker opp med min kroniske lydopptaker:

«Jeg føler jeg kjenner deg, men jeg kjenner deg ikke.»

«Jeg tror Binka er veldig morsom når hun er full.»

«Er du virkelig sånn? Tenker du virkelig så mye som du skriver på bloggen?»

«Binka har store øyne og er litt sjenert. Slik som dette. (Bård hermer etter meg)

«Du er den som ikke sier så mye, likevel er du den som har sagt mest.»

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS