Vi sukker for å klarne hjertet, del 2
lørdag 27. september, 2008 kl. 13:23 av binka
Fortsettelsen av Vi sukker for å klarne hjertet, del 1
Han rekker frem lydopptakeren.
«Kossen va det å se teaterstykket sitt på scenen da?»
«E… Det va… kjekt.»
Forfattercoatchen setter opp ett av disse ansiktsuttrykkene som forteller at det der ikke var ikke et veldig bra svar.
Han vet at jeg er klar over det. Vi har snakket om det før, mange ganger. Jeg trenger ikke et helt ansiktsuttrykk for å forstå det.
Jeg slår meg i pannen og sier unnskyld.
«Du trenger jo ikke å si unnskyld!» sier han.
«Kan vi ta det senere?» spør jeg.
«Vi kan ta det når som helst!» sier han.
Er ikke jeg heldig som har min egen journalist?
NRK har gått hjem, Stavanger Aftenblad også. Her sitter vi igjen. Jeg har mest lyst til å krype under asfalten.
Det er ingen spesifikk grunn til det, annet enn at oppmerksomhet får meg til å lette fra bakken, som en astronaut, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt flyter, og jeg svever i verdensrommet, som kidnappet av romvesener.
NRK hadde ikke intervjuet meg. De hadde ikke spurt. Jeg hadde enten vært opptatt med Stavanger Aftenblad eller multimediastudenten. Egentlig var det ikke trist i det hele tatt.
Likevel var jeg ganske ør og svimmel etterpå. Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt perfeksjonist.
Alle mediene fremstiller saken så utrolig overfladisk, uansett hva jeg sier. Og er det noe jeg ikke er, så er det overfladisk. Jeg vil i dybden. Jeg er forkjemper for Sannheten. Jeg har kjærlighet til visdom. Jeg er en filosof.
Pressen bare grer over åstedet med en kam. Jeg blir bustete på håret.
Da jeg og forfattercoatchen setter oss i parken utenfor «Mannen som elsket Yngve»-skolen, kommer jeg omsider frem til hva som er medieproblemet mitt:
«Jeg føler at jeg må gi noe av meg selv som jeg ikke har.»
Plutselig ser jeg på mobilen at NRK Rogaland har ringt for 2 minutter siden.
Del 2
Det er fortsatt onsdag 24. september 2008.
«Å nei, de vil sikkert at jeg skal komme på radioen!» sier jeg nedslått.
«Ja?» sier forfattercoatchen like ved, «det er klart du vil det!»
«Nei… Jeg vet ikke om jeg orker nå,» sier jeg og holder det tunge, tankefulle hodet mitt i hendene.
«Jo da, det blir gøy! Du burde gjøre det.»
Omsider samler jeg nok mot til å ringe tilbake.
En selvsikker radiomann på den andre siden:
«Hallo, NRK snakket vel ikke med deg på pressevisningen, gjorde de?»
«Nei,» sier jeg.
«Nei, men så trist, da.»
«Egentlig ikke.»
«Men jeg lurte på om du ville komme i studioet vårt og være med på radioen?»
«Hmmm…»
Jeg tar en lang pause mens jeg ser på en fugl som undersøker en plastpose på parkplenen.
Den titter inn i en helt ny verden.
«Okei, da.»
«Flott! Kom ti på fem.»
Jeg og forfattercoatchen tar bussen til Universitetet i Stavanger for å høre på lydopptakene vi gjorde forrige gang. NRK ligger like ved. Når klokkeslettet nærmer seg, går vi bare nedover en sti, mellom høye trær. Nesten som rødhette. For alt jeg vet står det kanskje en ulv og lurer bakom et tre. Men i enden av stien ligger bare NRK, hvor vi møter en av skuespillerne. Ingen ulv. Bare Bård.
«Hallo.»
Plutselig dukker Idunn opp, en av de andre dramatikerne, og vi går inn i studioet.
Studioet.
Nå er vi her. Jeg får sitte denne gangen. Sist gang måtte vi stå. Jeg skalv i beina og ville krype under en usynlighetskappe. Men nå får vi sitte, det roer meg ned. Det er en svart skinnkrakk, og jeg kan svinge meg rundt og rundt om jeg vil, men jeg lar være.
Sist gang gikk det ikke så bra, da klarte jeg nesten ikke si noen ting. Det funker ikke så bra på radioen å ikke snakke, oppdaget jeg. Det funker ganske dårlig. Men nå skulle jeg vise forfattercoatchen hva jeg hadde lært.
Det er fint å være flere i et intervju. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, siden jeg som oftest anser meg selv som en individualist, men i sammenhenger som dette er det bra å kunne få litt tid til å tenke (og puste) mens de andre er i fokus.
Jeg kan late som om dette er en samtale mellom skuespilleren, med-dramatikeren og meg selv, og det letter mye bekymring fra mine skuldre. Jeg kan snu meg rundt, ubemerket, og se ut gjennom vinduet, på forfattercoatchen som følger nøye med.
Jeg har ikke tenkt å oppsummere hele intervjuet med å si hva jeg sa og hva jeg ikke sa, og hva jeg skulle ønske jeg sa og hva jeg ikke burde ha sagt, eller til nøds sagt annerledes. Det ville være som å skyte seg frivillig ut i vektløs tilstand. Men coatchen var fornøyd, men samtidig forundret. «Hvorfor svarte du ikke så bra da jeg stilte deg det samme spørsmålet i Teaterhallen?»
Etterpå sitter vi der, utenfor studioet, og drikker kaffe.
Plutslig ser Idunn på forfattercoatchen og sier:
«Hvem er egentlig du?»
Bård lurer på det samme:
«Ja, det har jeg også lurt på. Hvem er egentlig du? Lager du dokumentar om Binka, eller hva?»
«Kanskje gjør det. Kanskje jeg lager dokumentar om Binka. Hvem vet?»
I enden av eventystien dukker det i tillegg opp en del flere interessante replikker som jeg plukker opp med min kroniske lydopptaker:
«Jeg føler jeg kjenner deg, men jeg kjenner deg ikke.»
«Jeg tror Binka er veldig morsom når hun er full.»
«Er du virkelig sånn? Tenker du virkelig så mye som du skriver på bloggen?»
«Binka har store øyne og er litt sjenert. Slik som dette. (Bård hermer etter meg)
«Du er den som ikke sier så mye, likevel er du den som har sagt mest.»
Den siste replikken der var dyrebar!
Den siste der er akkurat slik du er, og nå som jeg endelig har møtt deg vet jeg faktisk hva jeg snakker om (uansett hva buttonen min sier).
Så utrolig gøy. Personlig fokus har alltid flere sider, men allikevel. Det høres utrolig gøy ut.
Nøve: Enig. Kanskje skuespilleren har en forfatterkarriere?
Elisabeth Iskrem: Så kult at vi kan ha internspøker nå! :D Det gir et godt stikk i hjertet at noen har en klar formening om «akkurat slik jeg er». Takk :)
Emilie: Ja, det er jo gøy. Det blir nok gøyere etterhvert.
Så må dere ikke glemme å høre på radiointervuet, folkens! Underlig at noen ikke har kommentert det. Kanskje det bare var litt for mye forlangt at dere skulle navigere dere gjennom alt det andre lokalradio-stoffet… ikke vet jeg. Link finner dere i posten. :)
Du har linket til «formiddagslokalen», og det tok sin tid før jeg forsto hvorfor programmet bare handlet om en fotballkamp og fugler som snart skulle ankomme.
Når jeg endelig hadde funnet frem til den riktige lokalen, var det artig å høre stemmen (vet selvsagt ikke hvem av de to som var deg) til noen jeg bare har lest tekster av gjennom nesten ett år.
Naitzel: Jeg linket jo med «Delen vår er omtrent i midten. (Et stykke etter Enrique Iglesias-sangen …)». Applaus til deg for at du pløyde deg gjennom spetakkelet. :) Jeg er ikke gutten, og jeg er ikke hun jenta som snakker mest, men hun andre. Kanskje jeg skal lage Podcast! Det får være min milepæl.
Podcast, ja. Det blir gøy! Du burde gjøre det. :)
Ingve: Du skrev din første kommentar! *lamslått* X_X
Jeg er helt enig med han som skrev sin første kommentar!
Du linket jo til feil innslag, Binka. :P Men når jeg omsider fant det var det gøy å høre på.
[…] innlegg tar jeg med enda dypere og følger opp med oppfølginsinnlegg: Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt […]
[…] innlegg tar jeg med enda dypere og følger opp med oppfølgingsinnlegg: Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt […]