Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Vi sukker for å klarne hjertet, del 1

Stavanger Aftenblad: «Hva er poenget med meg?»

edernaagender1.jpg

Jeg er 19 år. Det er eldre enn 17 men yngre enn 35. Likevel er det alltid jeg som er mest nervøs og engstlig. Jeg er i hvert fall den aller dårligste til å skjule det. Anledningen denne gangen var pressevisningen på «E der någen der?» -det berømte teaterstykket vårt som blafrer så fint i vinden nå om dagen.

«Oi, der kommer NRK!»
To NRK-folk går opp teatertrappa og inn i Teaterhallen.
«Ja, og CNN og/!» hermer teaterdansken sarkastisk og ler.
«Nei, nå må jeg på do!» sier jeg nervøst og sniker meg etter NRK.

På badet ser jeg meg i speilet. Hallo, forfatter. Jeg rister på hodet og sukker for å klarne hjertet. Det er rart.

Del 1

Det hele starter da jeg kommer frem til teaterplassen og møter mine med-dramatikere. Kjersti og Idunn er allerede på plass. Det er normalt. Men hvem er dette? Multimediajournalistikkstudenten – også kalt forfattercoatchen min, som jeg har skrevet om også her, han er her han også! Hva i alle dager gjør han her?

Jeg hadde jo selvsagt informert ham om at jeg skulle hit i dag. Nå for tiden treffes vi nesten daglig og spiser halvparten av måltidene våre sammen. Vi aner ikke hvorfor. Det bare blir sånn.
Om han ikke akkurat er forfattercoatchen min, så bruker han i hvert fall multimediastudiene sine til å hjelpe meg med i å bli mer mediavant, slik at oppgaven hans skal bli best mulig og mest mulig naturlig. Underveis tester vi ut både intervju, publikumsspørsmål, fotografering og novelleopplesning med bedre og dårligere resultat.

Han hadde mailet meg bare få minutter tidligere, men ikke om at han skulle komme hit. Plutselig var han her for å dekke begivenheten for studentradioen.
Man vet aldri med denne karen.

Men dette var gøy!
Først trodde jeg at nå var øyeblikket der vi skulle se «E der någen der?» i sin praktfulle helhet for aller første gang. Men jeg tok feil. Vi skulle visst bare se to små utdrag. Ett fra stykket til Eirik og ett fra stykket mitt. Sammenhengen uteble, og alt som gjaldt var det visuelle uttrykket, fullstendig uten mening. Men det var fint å se på likevel.

NRK flakset over scenen foran det uformelle publikummet og siktet det svære kameraet mot skuespillerne. Det samme med mikrofonen. Jeg skalv på skuespillernes vegne. Eller kanskje jeg bare skalv på mine egne.

Da vi kom til kyssingen i den delen av stykket som er mitt, ble det blitzregn.

Typisk pressen!

Jeg hadde skrevet denne biten som en poetisk og vakker scene, og så kommer samfunnets angivelige vakthunder og angriper saken med sikkel og søling.

Torsdags morgen ankom jeg reklamebyråets kjøkken til forsideoppslag for «E der någen der?» på Stavanger Aftenbladets Kulturdel. Da ble jeg glad.

Men som en liten anmerkning må jeg si, at det er ingen gåte å lure på om journalistene klarer å få med seg den riktige informasjon når de kommer på besøk. For det klarer de ikke. Spørsmålet er heller: «Hva har de skrevet feil denne gangen?»

Antologien som kommer i oktober heter ikke bare «Vi skal forandre verden,» men «Vi skal forandre verden en dag».
Vi kan ikke bare skrike ut at vi plutselig ut av det blå skal forandre verden på den måten. Alt til sin tid.
Og min beretning er enda ikke over.
Fortsettelsen er rett rundt neste sving.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS