På lukket avdeling

«Jeg ser deg gjennom vinduet.»
Slik begynner novellen min som kommer i antologien «Vi skal forandre verden en dag» på Kagge forlag i oktober.
Nå sitter jeg og leser den høyt til en mikrofon.

På den andre siden av vinduet sitter multimediajournalistikk-studenten.
Jeg skimter ham bare ved en antydning, for han sitter gjemt bak lydbordet. Alt jeg kan gjøre er å se ned på papirene mine. Men når det ordentlige publikummet kommer, skal jeg titte opp med jevne mellomrom og se på dem med et tankefullt blikk.
Ved siden av meg ligger det en haug med store steiner.
De er blitt brukt til å lage lydeffekter, har jeg blitt fortalt.
Jeg kunne ha sett på dem med et tankefullt blikk, men det ville være for rart.

Som om det ikke var litt underlig fra før. Jeg har et giga-headset på ørene og det er pop-filter foran mikrofonen. Jeg kunne ha vært en popstjerne, men jeg er forfatter. I headsetet spør studenten om jeg kan snakke om noe. Han må teste lyden. Tidligere har jeg telt til ti, baklengs og fremlengs. Så kommer jeg plutselig på at jeg kan fortelle ham at i dag tidlig, onsdag, våknet jeg halv sju, skrudde på Radio 1 og oppdaget en konkurranse. Det var en sang, Mika med Grace Kelly, og DER stoppet sangen og da skulle man gjette hvilket ord som manglet. Jeg visste hvilket ord det var. Det var «Blue». Så jeg skrev «Blue» i en SMS og sendte det hele avgårde. Så forlot jeg telefonen på nattbordet for å gjennomgå mitt morgenrituale.

Da jeg kom tilbake så jeg at telefonen min hadde ringt. Den ringte igjen. Jeg er litt redd for telefoner, så jeg tok den ikke. På radioen spilte de en ny sang, så jeg tenkte at det måtte være nå de ringte, og moret meg med tanken om at hvis jeg hadde tatt telefonen nå, så ville jeg ha vunnet. Men jeg ville ikke snakke på radioen. Der snakker de bare tull. «Ja vel, fina vere, goe greie, kosa deg, snakkes.»

Omsider kom sangens slutt, og da sa de på radioen at jeg hadde vunnet. De deklamerte mitt fulle navn, småpratet folkelig om at jeg sikkert hadde gått i dusjen og fått noe vann i øret slik at jeg ikke hørte telefonen, men at jeg vinner to kinobilletter; Gratulerer til meg! Jeg fniste og lo i halvsøvne den morgenen fordi alt var så rart og tilfeldig. Så hinket jeg ut på kjøkkenet for å lage min første kopp med kaffe.

«He he!» sier det i headsetet.
Nå var det klart for å lese den ordentlige historien. Novellen med stor Z.

Vi befinner oss under jorda. Jeg er den eneste i rommet. Dørene er lukket. Det er to dører oppå hverandre! Jeg har aldri sett noe slikt før. Like utenfor lyser et skilt hvor det står «STILLE!» Men det er ikke så nøye, vi bare øver.

Det er ettermiddag på Universitetet i Stavanger, og jeg har aldri satt mine føtter her. Etasjen vi befinner oss i kalles «Lukket avdeling». Det kunne ha vært et galehus, men egentlig er det her fjernsyns- og multimedia-studentene holder til. De er litt nerdete her nede. De liker å si at de holder til på lukket avdeling. Det får dem til å flire selvironisk. Hvem blir vel ikke lykkelig av å oppleve det?

Like i nærheten ligger stedet hvor teaterstudentene boltrer seg, men jeg vet ikke om de også er på lukket avdeling, for egentlig er jeg ganske forvirra. Hvor er jeg? En fremmed klode? Nesten alle har gått hjem, så det er heller ikke stort til mennesketyper å orientere seg etter.
Riktignok er det ikke like forvirrende her som i gangene på Rogaland Teater, men jeg hadde ikke hatt problemer med å gå meg vill her heller. Da er det godt at vi spaserer en tur, jeg og veteranstudenten, som kjenner den lukkede avdelingen like godt som sin egen notatbok.

Plutselig oppdager jeg en snor som henger fra taket. Jeg trekker i snoren. En dør åpner seg. Det hele er en forunderlig oppdagelsesferd. «Jeg er på et universitet,» mumlet jeg filosofisk. Og der er en hvit tavle. En tusj. Jeg drar av korken og drodler: «Binka var her! www.elefantzonen.com». Så putter jeg korken på plass og legger tusjen tilbake.
Oi, der er en hvit tavle til! Dette er kult, tenker jeg og marsjerer fornøyd avsted mens jeg ser meg rundt som en japansk turist.

«Ikke gå så fort!» utbryter jeg. «Det er så mange inntrykk…» Så lar han joggeskoene sine gli saktere over universitetsgulvet.
Det er veldig gøy å være med multimediajournalisten. Tiden flyr avsted. Det er ikke kjedelig eller pinlig et sekund. Han er nesten dobbelt så gammel som meg, men når intuitive møtes er tid og alder mer relativt enn noen sinne. Det er nesten som i Lost In Translation. Jeg forteller ham om opplevelsen av verden fra mine øyne. Jeg sier: «Hva vet vel jeg? Jeg er bare ung og naiv». Og han ler hjertelig og setter ting i perspektiv. «Dere under 25 er hysteriske og selvkritiske. Etterpå blir det lettere.» Jeg sier at jeg vet at jeg intet vet. Han sier: «Du er ikke håpløs».

Han peker på noen prikker utenfor på universitetsplassen. «Det er et sitat fra Obstfelder på blindeskrift.»

Jeg får en følelse av at jeg har hørt om Obstfelder før. Senere, når vi har øvd på å svare på spørsmål, og jeg har svart både teit og noen ganger fint på både hans teite og noen ganger fine spørsmål, følger han meg til bussen og jeg reiser hjem og finner frem Obstfelder-sitatet:

«Jeg ser, jeg ser …?Jeg er vist kommet på en feil klode!?Her er så underligt …»