Jeg elsker Norge

Jeg har ikke tenkt på det slik før. Det er en stund siden Googlesøket. Da tenkte jeg bare; kult – jeg kan være den første! Binka Armstrong. New York, New York. If I can make it there, I can make it anywhere!
Den nye følelsen ankom ikke før nå nylig.

Noen ganger faller jeg ned fra skyen min. Det er forvirrende. Alt forandrer seg fra dag til dag. I morgen mener jeg kanskje noe helt annet. I forrige uke var jeg en helt annen person. I fjor er en forhistorisk tid. Det er som om jeg gjennomgår schizofrene tilstander. «Hvem er jeg? Hvor kommer verden fra?» Jada masa, Jostein Gaarder- men ER jeg overhodet? Noen ganger føles det som om jeg bare er et medium for mine drømmer. Jeg ER mine drømmer. Og når mine drømmer brister, da er ikke en gang jeg.

I dag søkte jeg på nytt. «Filosofistudent i Oslo» (uten anførselstegn). Også da kom Elefantzonen temmelighøyt opp. Ikke alt for høyt. En slags ny sky. Den lå lavere. Kanskje var den ikke høyere enn en krakk. Men det kjentes ikke feil. Det var litt utfordrende å holde balansen, og det var et nytt perspektiv, ikke like fjernt som den skyen der oppe. Oi, nå begynner den å regne og fordampe. Hva om jeg fortsatt hadde sittet oppå der?
(Jeg slår opp paraplyen min, som vi vestlendinger har integrert i kreaturet vårt, og fortsetter å tenke.)
Hadde jeg falt ned derfra ville jeg ramlet og slått meg skikkelig. Det kunne fått katastrofale følger.

Soundtrack: The Wombats – Moving To New York

Men vent nå litt. Det var jo nettopp det jeg gjorde?
«Noen ganger faller jeg ned fra skyen min,» sa jeg.
«Men,» sier paraplyen, som plutselig har begynt å snakke, fra innsiden – jeg ser rett opp, «det er bedre å falle og bli forvirret, enn å falle og slå seg katastrofalt.»

Jeg slutter å forstå hva vi snakker om, paraplyen og jeg, så jeg slår den sammen igjen og konsentrerer meg om å stå støtt oppå Oslo-krakken og la regnet plaske ned på meg som på en melankolsk katt.
Jeg vil ikke dø.

Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg plent skal ta den vanskeligste veien. Alltid alene. New York, hvem tror jeg at jeg er? En akademiker kanskje, jeg vet jo ikke om jeg er det en gang, selv om jeg er interessert i filosofi er det ikke sikkert at jeg ville trives med å studere det i et akademisk miljø. Det kan bli ukreativt og tappe meg for gnist. Å gjennomgå alt dette bryet som det er å søke, ordne alle papirer og attester, tillatelser, formaliteter, er et prosjekt i seg selv. Jeg liker ikke en gang å logge på nettbanken min!

Deretter- når alle skjemaer er utfylt, og om jeg mot formodning skulle få komme inn i dette lovende land og anerkjente universitet, vil verden virkelig være i harmoni?

Da jeg såvidt ramlet ned og stilte meg opp på denne krakken, ble jeg bevisst på enda en ting. Jeg er ikke sikker på om jeg vil være utlending. Jeg har aldri vært det før. Ikke en fastboende, bare en forbifarende. Det er ikke det samme.
Prinsipielt er jo selve amerikaneren en utlending i seg selv. Indianeren er amerikaneren – teoretisk. Men ingenting er jo teoretisk i praksis. Leser man litt om USAs kultursosiologi ser man at det er mye lumsk som foregår. Rasedebatt, religiøs fanatisme, fattigdom og kriminalitet.
Jeg skal jo arbeide mot å bli en nordisk forfatter, skal jeg ikke? Så hva i alle dager gjør drømmene mine i New York?

Schizofrenien gjør det vanskelig å huske alle motivene for mine tidligere drømmer, men takket være Elefantzonen er det lettere å holde has på det hele. Jeg har store planer. Målet er forståelse. Jeg vil forandre verden. Det er et ansvar som virker pretensiøst og ungpikeaktig, men som jeg holder fast ved med dyp alvorlighet.
USA er verden i et nøtteskall. Kommer jeg meg til New York i en lengre periode- og får mulighet til å oppleve stedet gjennom noe klarere enn turistlige solbriller – kan jeg være godt på vei. Da kan jeg komme tilbake til Norge og si «ha – jeg har sett verden. Jeg har Svaret her i min hule hånd».

Men det ville gjøre meg til en dust av dimensjoner. Mennesker på min alder så vel som folk generelt, har det med å være raske å selvtitulere seg som verdensmestere etter små bragder, en felle vi må være lure å snappe ut osten fra, men ellers unngå på det varsomste. «Den som vet at hun intet vet, er vis,» sier Sokrates. Så kanskje – om mitt prosjekt skal være å oppnå kunnskap – kanskje jeg bare skal bli i fedrelandet og hinke rundt i bunad mens jeg nynner på nasjonalsangen i det øde naturlandskapet! Central Park ville antagelig fått meg til å gråte, selv om jeg aldri skulle tro at mygg, myrer og masete grantrær skulle stoppe meg i noe annet enn å fysisk komme forbi dem. Ikke mentalt. Det er som om jeg blir hjemsøkt av en forhistorisk nasjonalromantiker.

Denne personlighetsspaltningen, eller kanskje er det bare en i overkant lidenskapelig resonering, har jeg foreløpig kommet frem til at jeg egentlig ikke er klar for New York enda, men at jeg må oppsøke det største stedet som Norge kan by på. Nemlig Oslo. Det er rådyrt, fullt av tiggere og narkomane, sosser, bimboer, teite politikere og tv-folk – har jeg hørt – men det er hovedstaden i landet som er mitt hjem. Slik vil det alltid være. Jeg elsker Norge. Det er som et tvangsekteskap, men det er en kjærlighet jeg oppdager at jeg aldri vil kunne overgå.

Da kan jeg øve meg på å bo alene, være student og leve i en storby.
Jeg har aldri tatt en t-bane.

Forfatterne bor i Oslo, det er der man holder til. Egentlig kommer man fra andre steder, man reiser hjem til den øde hjembyen sin for å se på havet og meditere, men i Oslos sammensurium er det at man bor. Det er her kongen vinker fra balkongen sin, og stimen av mennesker vandrer gjennom Karl Johans gate.

Førstkommende helg skal jeg på Bokfest i Oslo og se meg rundt.
Jeg har en god følelse på dette!

Hamsuns sjel ligger igjen under asfalten. Når jeg bosetter meg der, kan jeg si at jeg bor i Kristiania og gjøre alle like forvirret som jeg var en gang i tiden…
Om jeg savner å sitte på Valbergtårnet og se utover Vågen i Stavanger kan jeg ta flyet eller toget hjem i en fei. Hjem. Det er viktig med hjem. Alle vil hjem, selv en omflakkende poet, eller en hippie på interrail. Når det kommer til stykket, handler det hele om å ha en base. Noen ganger kan ting være baser, eller mennesker. Men som regel starter baser med steder, så det er der jeg må starte.

En dag kan jeg kanskje reise uforpliktet til New York, bare for å skrive en bok, eller samle research. Å ha en bachlorgrad i filosofi ved Columbia University fører ikke uten videre til lykke.

Men dette er hva jeg mener i dag. I morgen føler jeg kanskje noe helt annet.