Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Vi kremter for å klarne strupen

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

Dette skjedde på lørdag.
En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. Forfatterdrømmen min klødde hinsides omkring den dansende nysgjerrigheten.
Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» Hvem er det som har vært med på å skrive det nå igjen…?

Men det var ikke det vi skulle snakke om nå.
Reporterblokka på bordet. Kulepenn. Så begynte han å snakke. Og snakke. Og snakke. Han skrev nesten ikke et ord. Var dette et intervju? «Nei, dette er jo ikke akkurat et ordentlig intervju, da. Mer en sånn «bli kjent»-greie.»
Hvorfor det?
Multimediajournalistikkstudenten hadde nemlig en plan.

De andre på biblioteket gikk forbi og tittet på oss, mannen med reporterblokka og meg. De gløttet mot oss med nysgjerrige Se og Hør-blikk. Det føltes nesten som om de gikk igjennom hodene sine for å tenke om de hadde sett meg før. Noe de ikke hadde.

Han snakket om bloggen min og at det er modig at jeg tør å si at jeg vil bli forfatter. Så direkte. Så bastant og naivt, men samtidig klart. Det hadde ikke han turt. Han er en slik person som ikke lager noe selv, men han vil påvirke. Han vil finne ting han synes er bra og vise dem til folk han tror kan ha glede av dem. Folk som aldri ville funnet dem ellers. Han er en slik fyr som kunne kommet på å gi deg en bok eller DVD uten å kreve noe tilbake, kun gleden av å spre glede i det noen andre har fått til. Han skaper gjenskapelse av opplevelsen ved kunstnerens verk. Han er litt postmodernistisk.

«Jeg vil la folk bli kjent med Binka – forfatteren!» sa han. «Men først må vi gjøre noe med den kameraskrekken din». Han hadde lest om den, fobien min, som det meste annet jeg har skrevet om det siste året. Så knipset han et bilde, la vekk kameraet og snakket videre som om ingenting hadde skjedd.

Vi byttet plass. Nå satt vi på Kult.Kafeen. Etter en stund, helt plutselig, reiste han seg og sa at han kommer snart tilbake. «Nå har du sjansen til å stikke av. Men hvis du fortsatt er her når jeg kommer tilbake, satser jeg på at du er med på det meste.»

Jeg satt stum og mutt og så den tynne mannen forsvinne ut av kafeen. Jeg så opp i taket og bak gardinene, på betjeningen og rundt omkring etter et skjult kamera, kanskje en programleder fra TV 2 som skal lede et nytt program på nyåret som skal hete «VIL DU BLI FORFATTER?»
Men det var ingen kameraer eller mikrofoner der.
Jeg tenkte på det han hadde forklart.
Her kommer poenget!
Multimediajournalistikkstudenten vil arrangere en opplesning. En ekte forfatteropplesning, så og si, hvor jeg skal lese opp novellen jeg bidrar med i antologien «Vi skal forandre verden en dag» som kommer i oktober!
Meg, lydopptakere og et lite publikum.
Og jeg som ikke en gang tør å lage videopodcast!
Den Store Forfatterdrømmen begynte å bli litt svimmel…

Han kom tilbake. Han hadde kommet på et nytt spørsmål.
«Skriver du fint?»
«Ehm… Jeg vet ikke…» sa jeg. Jeg visste ærlig talt ikke. Er fin håndskrift først og fremst en som er leselig og ser ut som en nedlastet font? Jeg synes krøllete håndskrift i tilblivelse av en uhyre forvirra og distré skribent er vel så vakker. Estetikk er en filosofisk problemstilling.
«Få se. Har du noen notatbøker med deg? Eller du kan bare skrive noe her.»

Jeg hadde jo en notatbok med meg. Selvsagt hadde jeg det. Hallo, jeg er Binka – jeg har ikke et liv. Men skulle jeg vise frem mine private notater til en fremmed? Okei, han så jo ganske interessert ut. Jeg kjenner igjen ekte begeistring, jeg er ikke naiv. Så jeg bestemte meg for å finne en side jeg kunne vise. Noen ganger tegner jeg i notatbøkene mine. Jeg vet ikke hvorfor, det bare skjer når jeg sitter fast og trenger å møte situasjonen jeg skriver om. Jeg kan overhodet ikke tegne, så disse tegningene er svært konfidensielle. Jeg måtte ikke slå opp på en slik side, bare en side med tekst og holde den opp ned… «Her».
Han tittet på notatboksidene ved siden av koppen med te og koppen med kaffe og funderte på multimediajournalistiske tanker hvor en forfatterspires håndskrift kan komme til nytte.

Han stilte mange spørsmål rundt hvordan jeg tenker når jeg skriver. Det hender at jeg liker å snakke om slike ting her i bloggen, men når jeg skal formulere muntlige formuleringer om det, risikerer jeg at tankene går i spinn.
Men jeg liker å si at jeg har et romantisk syn på kunstneren, at inspirasjonen er som en guddommelig kraft. At jeg bare et medium som fanger det opp og…/

«Bli med.»
«Hva?»
«Bare bli med ut der.»
Han reiser seg og tar med seg kameraet.
«S-s-skal jeg ta med tingene? Eller? Hva…/»
«Nei, jo, bare la det ligge. Ta med den, ja. Jada, fint det.»
Så er vi ute i foajeen i Stavanger kulturhus.
«Stå der.»
Han går et stykke unna og tar noen bilder.
«Okei, nå kan vi gå inn igjen.»
«H-h-va skjedde nå?»
«Jeg skulle bare illustrere hvor mye jeg forsto av det du sa.»
«Hva da?»
«Guddommelig kraft…!»
«…Ja?»

Ved dette tidspunktet var jeg på mitt mest forvirrede. Det hele var en morsom, rar og stressende kopp med kaffe/te, og selv om jeg ikke hadde oppdaget noe skjult kamera ennå, var jeg ikke helt overbevist om at programserien «Vil du bli forfatter?» bare var en anekdote for en gjenfortelling som dette.

«Hva- skal du bli manageren min nå?» spurte jeg.
Jeg mener å huske at han lo. Så ble han raskt alvorlig igjen (han var mest alvorlig, klar og tydelig i sin tale, bortsett fra de gangene han brøt ut i latter etter jeg hadde sagt noe morsomt).
«Nei.»
«Å.»
«Neineinei, jeg skal ikke være manageren din, jeg skal ikke promotere deg, jeg skal ikke gjøre deg til en stor, berømt forfatter…»
«Det virker litt sånn.»
«Nei- altså. Jeg vil bare at flere skal få høre om deg.»
Var det det han sa? Det var noe i den duren. Det var i hvertfall ikke Jan Fredrik Karlsen-ideer, ingen økonomisk motivasjon eller snuskete saker.

«Jeg leser mye.»
Han er en slik person som leser veldig, veldig mye.
«Når jeg leser, så er jeg der – med en gang. Når du skriver, så går du bare direkte inn i hjernen min og danner bilder og historier. Når jeg ser en film, må jeg se den ferdig. Du kan denge meg i hodet helt til den er ferdig, jeg kommer ikke til å bry meg. Jeg ser på filmen – da er jeg borte.»

Litt nerd, veldig sær. Oppdaget Elefantzonen gjennom Polaroid, Lomo og Holga-søk, digger innlegget om Haugesunds narkomani som beskriver akkurat hvorfor han flyttet fra hjembyen.

Vi vandret rundt i Stavanger.

«Vi kan sitte der.»
«Nei, vi sitter heller der med ryggstøtte. Jeg er gammel.»
«Hvor gammel er du egentlig?»

Egentlig spurte jeg om dette ganske tidlig. Det måtte på bane.
Hvor gammel var han egentlig?

«Husker du når du skrev at du kan skrive barnebok, og du kan skrive for ungdom, og 35-åringer som leser deg i skjul,» osv?
«Ja.»
«Ja.»
«Åja!»

Vel. Han er yngre enn Tore Renberg.

Det som forøvrig er veldig interessant med slike møter mellom blogger og leser er å høre hvem jeg er og hvordan jeg oppfattes. Jeg lurer mye på dette, for selvbevissthet er noe ufattelig underlig som vi aldri kommer til å forstå fra vårt egosentriske synspunkt.

Samtaler som denne kan få meg ett steg nærmere svaret på filosofiens aller største spørsmål; nemlig: «Hvem er jeg?»
Det bruker jeg gjerne hele dagen på.
Er det ikke stort sett det vi bruker alle våre dager på?

Han sa at han har hatt litt fordommer mot meg. Egentlig har han fordommer om alle under 25 fordi han mener vi er for selvkritiske.

Han synes jeg skriver om veldig mye interessant, men før han skulle møte meg fryktet han at jeg var litt «flinkis», en som er veldig fjern, svevende og vanskelig å snakke med.

«Men det er du jo ikke! Jeg ble ganske overrasket. Du er jo veldig ekte og jordnær!»

Jeg tror ikke han sa det bare fordi jeg skulle trosse kamera- og lydopptaksskrekken min. Ikke bare for at jeg skulle gå med på å bli med på opplesningen slik at han skulle få et skoleprosjekt han var engasjert i.
Da vi møttes igjen på biblioteket etter teaterprøven på tirsdag, denne gangen med lydopptaker for å øve på å lese opp skjønnlitteratur som en ekte forfatter, vanket det nemlig nøysomlig kritikk, klar og konstruktiv. Det var skummelt og slitsomt, og jeg ble furten og grinete. Men jeg lærte utrolig mye av noe jeg sjelden tenker at en forfatter bør kunne. En fugl må kunne fly, en fisk må kunne svømme, og en forfatter må klare å lese opp tekstene sine med nerve og innlevelse foran et større publikum.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS