Utbrettet sjel på teatergulv
tirsdag 9. september, 2008 kl. 22:37 av binka
Noen dager er så omkranset av opplevelser en forfatter verdig at jeg nesten har sluttet å drømme om å bli forfatter. I stedet tar jeg meg selv i å prøve å gjøre mitt beste i å være det.
Det hele er en lang historie, men jeg regner med du har satt deg godt til rette slik at jeg kan fortelle deg alt sammen.
Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren.
Jeg så det på blikkene. Aldri før har jeg opplevd å bli sett på som en forfatter. Du vet, de ser på deg etter du har sett på den personen som snakker. Så ser du på dem, slik at de smiler og ser ned, før de ser opp igjen. Dét blikket. Jeg er forfatteren! Jeg er ikke usynlig lenger! Jeg er av betydning! Kan du tro det? Jeg har klart det!
«Nå som Binka er her kan dere jo spørre henne,» sier regissøren til skuespillerne som sitter rundt omkring på gulvet og bytter på det blikket som også vitner om fortvilelse etter å ha brynt seg på den abstrakte utfordringen jeg har gitt dem i manuset mitt. Alt jeg kunne tenke var: «Nå som jeg er her?» Jeg klyper meg selv i armen og kan ikke tro det er sant. «Jeg kan jo være her når som helst! Det er jo DERE som er her for MEG akkurat nå, for å gi meg denne forfatterfølelsen. Dere arbeider fulltid, blant annet med det stykket jeg har rørt sammen, i all min rus; emosjonelle rus, gledesrus, egosentrisk rus, filosofisk rus – kall det hva du vil. Det er dere som gjør meg en tjeneste her.»
Men dette var fortsatt inni hodet mitt. Som det meste annet.
«Du har skrevet litt av en nøtt,» hadde den danske teatermakeren sagt.
Jeg var bare uhyre spent. Litt nervøs, men jeg tror det bare var spenning. Skuespillerne var også nervøse. Kanskje var de enda mer nervøse enn meg.
Til og med regissøren var nervøs! Regissør Bjørn, som forresten spiller dørvakten i Mannen som elsket Yngve med replikken (blåser ut røyk fra sigarett) «kom tebage når du har fått hår på ballane!», kan selvsagt ikke være sjenert når han er regissør på teater. Beskjedenhet er heller ikke tilfelle. Derfor slipper han stadig vekk ut litt av sin gigantiske energi i form av sarkastisk humor som ville fått selv en fryktløs italiener til å rødme.
«Disse jækla forfattarane…» sier Bjørn og reiser seg fra plassen ved siden av meg for å instruere skuespillerne. Jeg stopper å puste for et sekund før jeg ser ham snu seg tilbake med en lattermild mine. Jeg klarer ikke gjøre annet enn å le selv, nesten til tårer. Alt er absurd og medrivende. Sjelen blir utbrettet på teatergulvet og ingen vet hva som venter rundt neste sving.
Men så sier han det rett som det er: «Jeg var også litt nervøs før du kom…»
«HVA?» tenker jeg. Teaterperson, scenevant, dramatisk, høylytt, og han var nervøs før jeg skulle komme og se på hans regi av mitt stykke?
De gangene jeg tilfeldigvis har møtt skuespillerne i byen, har jeg fått inntrykk av at «vi vet ikke, det er regissørens visjon, vi må bare følge den visjonen». Dette har gitt meg noe engstelige noen tanker rundt et mulig tap av innvirkningskraft for min egen del.
Jeg hadde fått inntrykk av at jeg ikke lenger hadde noe å si for den videre utviklingen.
I dag ble det imidlertid motbevist!
Dette er fortsatt min visjon. Regissøren var nervøs for min mening! Det er en flott tillitserklæring. Det beste er likevel å vite at de har tiltro til meg. Ikke at jeg krever å bli tiltrodd; min visjon er først og fremst at det jeg skriver skal være en refleksjon av oss alle. Jeg eier det ikke. Jeg vokter det ikke. Jo mer personlig inflytelse fra skuepillerne og andre, jo bedre. Jeg har bare skrevet det.
Da de satte i gang fra starten av, kjente jeg et stikk i hjertet. Et surrealistisk, godt stikk. Jeg fant meg selv i å glise, selv om det ikke skulle være morsomt. Bare fordi jeg var så sjokkert av å se min egen tekst på et gulv. Hadde ikke du blitt litt fortumlet om du hadde møtt sjelen din på butikken? «Å hei, er det deg! Jeg synes det var noe kjent…»
Jeg klarte ikke å drikke kaffen min en gang. Jeg klamret bare fingrene fast rundt den varme koppen og kjente hvilken stolt og fornøyd forfatter jeg var. De hadde kommet lengst på begynnelsen, og jeg kunne ikke sett den for meg på noen annen måte.
Gratulerer! Det er en fantastisk følelse. Jeg fikk også oppleve å være forfatter en stund for noen år siden, og det var utrolig. Jeg har lyst til å si at du skal være stolt av deg selv, men jeg kan se på teksten din at du fortsatt har stjerner i øynene, så jeg tror egentlig ikke det er nødvendig.
Gratulerer, det høres sinnsykt spennende ut det med teaterstykket og sånt og jeg kan nesten ikke forestille meg hvor fascinerende det må være
å se sine visjoner puslet sammen (som om det du har skrevet er et puslespill der du nå ser brikkene falle på plass). Og jeg håper fortsatt at stykket kommer på turne til Oslo siden jeg har veldig lyst til å se det og ikke har muligheten til å dra til Stavanger med det første.
Ellers et godt skrevet innlegg, det her og du får frem engasjementet og spenningen i deg på utmerket vis, noe som sikkert var meningen :O)
(Har ellers savnet nye innlegg her og unnskylder eventuell selvreklame-aktighet som jeg kan ha sendt på twitter.)
for noe utrolig og fantastisk du får være med på. tenk på den erfaringa..
Dette var spennende å lese!
Nå vil du ikke bli forfatter lenger, du skal heller ikke bli det, for du er fofatter. Gratulerer!
Dramatiker til og med! Gratulerer, osv.
Oj, så gøy:) Nå blei jeg kjempe glad faktisk:D
Eg òg blei veldig glad av å lese dette. Du overfører kjensla veldig bra i det du skriver, føler eg. Hihi, så flink du er.
så innmari kjekt binka, eg fekk gode frysninger av å lese dette:D er sååå glad på dine vegne!:)
du, binka? kvar og når er dette stykket? eg fekk eit intenst ynskje om å sjå det, nemleg.
Dette synes jeg var en ganske overveldende respons på såpass kort tid. Sover dere ikke, folkens? :) PS: For all del, det er mye bedre at dere kommenterer her enn at dere sover!
Charlotte: Jeg kan se alt jeg trenger å se gjennom stjerneøynene mine. :)
Karoline: Puslespillbrikker- jo. Eller så kan det føles som om jeg har tegnet en tegning, en skisse, som nå blir fargelagt! Det er mange fine farger.
Siri: Jeg er helt enig! Det er ganske serendipitous :D
Naitzel: Det begynner å føles litt sånn. Når du ønsker deg noe mye nok gjør Universet alt det kan for å oppfylle ønsket ditt.
ato: Til og med dramatiker! Å, det har jeg ikke tenkt på en stund. Dramatiker. Jeg tenker bare i forfatter-baner. Kanskje er det dramatiker-banene jeg heller har startet å innta. Kanskje er det feil bane. Nei, det føles ganske riktig. Kanskje jeg aldri kommer til å skrive en bok i hele mitt liv. Man vet aldri.
Helene: Jeg er glad du ble glad, Helene!
Nøve: Det var kjekt at du synes det funker! Kanskje kjensla bare er så sterk fra min side at den eksploderer ut fra bloggen og landet på deg.
Devendra Banhart: Det er fint at jeg kan spre gledesfrysninger helt opp til det kalde nord.
hjartesmil: Kom til Stavanger! :) Stykket skal spilles på Rogaland Teater (billetter i salg nå!). Premieren er 30. september. I tillegg skal det rundt på noen småplasser her og der omkring på sørvest-landet såvidt jeg har forstått. Kanskje mer. Jeg skal holde dere oppdatert med all info dere trenger, tidsnok, så snart jeg har fått greie på den selv.
[…] Utbrettet sjel på teatergulv […]
Kommer det til Bergen også? :D Jeg er i Stavanger TO dager FØR premiera! Æsj!
Gratulerer så mye, forresten, du skriver genialt bra – jeg er fremdeles imponert (etter så mange år)!
Det kommer nok ikke til Bergen, men likevel ganske nord i Rogaland vil jeg tro. Det er uansett ikke så langt for deg, til tross for at du er i Stavanger TO dager FØR premieren. :)
Ta KYSTBUSSEN! Billig og greit.
[…] har de kommet godt i gang med øvingene og vi som skriver blir invitert én etter én for å få se hva som rører seg under prosessen. Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det […]