Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Utbrettet sjel på teatergulv

Noen dager er så omkranset av opplevelser en forfatter verdig at jeg nesten har sluttet å drømme om å bli forfatter. I stedet tar jeg meg selv i å prøve å gjøre mitt beste i å være det.
Det hele er en lang historie, men jeg regner med du har satt deg godt til rette slik at jeg kan fortelle deg alt sammen.

Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren.

Jeg så det på blikkene. Aldri før har jeg opplevd å bli sett på som en forfatter. Du vet, de ser på deg etter du har sett på den personen som snakker. Så ser du på dem, slik at de smiler og ser ned, før de ser opp igjen. Dét blikket. Jeg er forfatteren! Jeg er ikke usynlig lenger! Jeg er av betydning! Kan du tro det? Jeg har klart det!

«Nå som Binka er her kan dere jo spørre henne,» sier regissøren til skuespillerne som sitter rundt omkring på gulvet og bytter på det blikket som også vitner om fortvilelse etter å ha brynt seg på den abstrakte utfordringen jeg har gitt dem i manuset mitt. Alt jeg kunne tenke var: «Nå som jeg er her?» Jeg klyper meg selv i armen og kan ikke tro det er sant. «Jeg kan jo være her når som helst! Det er jo DERE som er her for MEG akkurat nå, for å gi meg denne forfatterfølelsen. Dere arbeider fulltid, blant annet med det stykket jeg har rørt sammen, i all min rus; emosjonelle rus, gledesrus, egosentrisk rus, filosofisk rus – kall det hva du vil. Det er dere som gjør meg en tjeneste her.»
Men dette var fortsatt inni hodet mitt. Som det meste annet.

«Du har skrevet litt av en nøtt,» hadde den danske teatermakeren sagt.
Jeg var bare uhyre spent. Litt nervøs, men jeg tror det bare var spenning. Skuespillerne var også nervøse. Kanskje var de enda mer nervøse enn meg.

Til og med regissøren var nervøs! Regissør Bjørn, som forresten spiller dørvakten i Mannen som elsket Yngve med replikken (blåser ut røyk fra sigarett) «kom tebage når du har fått hår på ballane!», kan selvsagt ikke være sjenert når han er regissør på teater. Beskjedenhet er heller ikke tilfelle. Derfor slipper han stadig vekk ut litt av sin gigantiske energi i form av sarkastisk humor som ville fått selv en fryktløs italiener til å rødme.

«Disse jækla forfattarane…» sier Bjørn og reiser seg fra plassen ved siden av meg for å instruere skuespillerne. Jeg stopper å puste for et sekund før jeg ser ham snu seg tilbake med en lattermild mine. Jeg klarer ikke gjøre annet enn å le selv, nesten til tårer. Alt er absurd og medrivende. Sjelen blir utbrettet på teatergulvet og ingen vet hva som venter rundt neste sving.

Men så sier han det rett som det er: «Jeg var også litt nervøs før du kom…»
«HVA?» tenker jeg. Teaterperson, scenevant, dramatisk, høylytt, og han var nervøs før jeg skulle komme og se på hans regi av mitt stykke?

De gangene jeg tilfeldigvis har møtt skuespillerne i byen, har jeg fått inntrykk av at «vi vet ikke, det er regissørens visjon, vi må bare følge den visjonen». Dette har gitt meg noe engstelige noen tanker rundt et mulig tap av innvirkningskraft for min egen del.
Jeg hadde fått inntrykk av at jeg ikke lenger hadde noe å si for den videre utviklingen.
I dag ble det imidlertid motbevist!

Dette er fortsatt min visjon. Regissøren var nervøs for min mening! Det er en flott tillitserklæring. Det beste er likevel å vite at de har tiltro til meg. Ikke at jeg krever å bli tiltrodd; min visjon er først og fremst at det jeg skriver skal være en refleksjon av oss alle. Jeg eier det ikke. Jeg vokter det ikke. Jo mer personlig inflytelse fra skuepillerne og andre, jo bedre. Jeg har bare skrevet det.

Da de satte i gang fra starten av, kjente jeg et stikk i hjertet. Et surrealistisk, godt stikk. Jeg fant meg selv i å glise, selv om det ikke skulle være morsomt. Bare fordi jeg var så sjokkert av å se min egen tekst på et gulv. Hadde ikke du blitt litt fortumlet om du hadde møtt sjelen din på butikken? «Å hei, er det deg! Jeg synes det var noe kjent…»

Jeg klarte ikke å drikke kaffen min en gang. Jeg klamret bare fingrene fast rundt den varme koppen og kjente hvilken stolt og fornøyd forfatter jeg var. De hadde kommet lengst på begynnelsen, og jeg kunne ikke sett den for meg på noen annen måte.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS