E der någen der?
tirsdag 26. august, 2008 kl. 18:25 av binka
Navn er viktig. Alt har navn. Du har et navn, jeg har et navn. Faktisk har jeg flere navn enn ett, hvilket er ganske upraktisk til tider, men alle ulemper har sine fordeler.
Bloggen min har et navn. Bloggen din har et navn. Skrivebordet mitt fra IKEA har et navn. Barneboka jeg skriver på trenger et navn. Og teaterstykket som jeg har vært med på å skrive har et navn som jeg hver dag ser på annonsesidene i Stavanger Aftenblad under «Rogaland Teater», noe som i utgangspunktet er et gledens syn. Likevel er jeg ikke HELT sikker. Det står nemlig: «E der någen der?», etterfulgt av «urpremiere oktober». Jeg tenker: Er dette et godt navn?
Dette er navnet. Det kan hende det er midlertidig, det er jeg ikke riktig sikker på. Dag Solstad (eller var det Kjell Askildsen?) skrev et sted at han misliker å gi navn og titler på sine litterære saker. Helst ville han gitt dem nummererte titler. 1, 2, 3. Eller bokstaver. A, B, C.
I antologien som kommer bidrar jeg med en novelle som i utgangspunktet het «hei, harmoni», mest av estetiske årsaker, noe som umulig kan være et godt argument for et navn. Da jeg sendte den inn, novellen, omdøpte jeg den til «Støv». Etter at den hadde kommet med, mailet jeg redaktøren og sa at jeg mislikte tittelen min sterkt og ønsket den skulle endres, helst til blankt. Hun sa at akkurat det ikke kunne gjøres pga innholdsfortegnelsen, men foreslo «Uten tittel», eller en bokstav, for eksempel «Z».
Jeg valgte «Z». Og jeg syntes det klang perfekt!-som en gaffel mot et porselensglass. Det var skarpt og stilig, og det kledde novellen bra ettersom den første setningen er «Jeg ser deg gjennom vinduet». Ser, sett, Z.
Dét er et godt navn.
Jeg synes «E der någen der?» (og det føles veldig uvant å skrive rogalandsdialekt for en Oslo-indianer som meg) er en god tittel selv. For det første så virker det som holder ting åpent. Og for det andre så høres den veldig ut som en av titlene til Jostein Gaarder (han har en bok kalt «Hallo? Er det noen her?») og det får det til å høres ut som om det er et litt litterært og filosofisk stykke (og det burde jo gjøre at tittelen appelerer til deg siden du prater en del om filosofi her på denne bloggen).
Selv har jeg ofte vært fristet til å ha veldig lange titler på ting fordi det er så mye jeg vil uttrykke, men jeg begynner å forstå behovet for kortere titler nå og jeg synes «Z» var en veldig god tittel for novellen din. Jeg synes også «Hei hamoni» og «Støv» var gode titler, men «Z» var nesten bedre for den klinger fint, får barn til å tenke på boblene i tegneserier når noen sover og er så kort at den ikke røper noe, men bare pirrer nysgjerrigheten :O)
eg tykkjer z klinger fint, eg. eg har store problem med å finna på navn på mine bilete òg(pelaria.deviantart.com), difor heiter alle bileta mine det same som ein song eller ein setning frå ein song. merkeleg nok passar det ganske ofte.
Karoline: «Er det noen her?» er kanskje en filosofisk tittel, når du sier det, men grunnen til at jeg med det første ikke har tenkt helt grundig i de baner er kanskje at den isåfall er en filosofisk klisje. Ettersom dette er barne- og ungdomsteater passer det kanskje, men for meg er det mer interessant å spørre HVA som er «der», istedet for om det ER noe der i det hele tatt. Selvsagt er det det.
Jeg forstår trangen din til å ha lange titler. Jeg har hatt det slik selv av og til. Vi jakter på titler som kan oppsummere hele teksten. Slike titler lager vi rett etter vi har skrevet teksten selv og har den friskt i minnet, noe som gjør at vi mister forståelsen for den som aldri har lest teksten, og som med tekstens første møte nettopp leser den omstridte overskriften, etterfulgt av å bli fullstendig forvirra. Fordi en for avslørende tittel er ikke spennende. Selv om det virker sånn for oss, når vi skriver dem. Det vi lager når vi lager lange titler, er ikke overskrifter, men egentlig underskrifter. Det er en oppsummering. Den burde stått til slutt. Noe kort burde stå i starten.
Dette er noe jeg har kommet frem til i dag. :)
hjartesmil: Sangtitler og deler av sanger kan fungere, men det kan også bli pompøst. Ofte også upersonlig. Bildet blir mer enn illustrasjon til sangen enn sangen blir en illustrasjon til bildet.
Til tross for dette kan jeg tidvis være enig med deg. Noen ganger funker det faktisk. Men da foretrekker jeg det gjennomført, ikke bare tittelen på sangen som fotografen lyttet til da hun var ute og knipset et bilde. Da synes jeg man står i fare for å oppfattes som intern og uinkluderende.
Jeg er dessverre ganske sikker på at dette navnet er kommet for å bli. Vi har gitt opp å prøve å skifte det. De har allerede laget plakaten! Men på en annen side trenger jo ikke navnet være så viktig likevel. Navnet er jo førsteintrykket, men det er jo selve forestillingen som teller!
Maria: Å, har de laget plakaten allerede? Har du sett den?
Når det kommer til stykket er jo ikke navnet så helt ille heller. Det får heller være opp til oss (og dere!) å gjøre det til et godt navn! «E der någen der? – En God forestilling!» : )
Tittelen er noe av det rareste å skrive synes jeg. Enten kommer den helt av seg selv, og leter etter en tekst som kan fylle den ut, eller så nekter den å komme i det hele tatt. Jeg har akkurat begynt å skrive på en novelle nå. Den har hatt tittel i snart et år, men den har ikke hatt noe å fortelle. «E der någen der» er en rolig og åpen tittel. Den sier ingenting om handlingen, men den lover filosofi, ro og ettertanke. Det får i hvertfall jeg ut av den. Jeg kan ikke bedømme om den er bra eller dårlig ut fra det. Jeg har ikke lyst heller, titler er bare merkelapper. Jeg er interessert i innholdet.
Hadde forøvrig tenkt å si «tada, jeg kommer for å se stykket», for dramastudiet pleier alltid å legge en skoletur til Rogaland i oktober. Men nei da, i år skal vi til Assitejfestivalen i Kristiansand, så det kan jeg ikke si.
Jeg må innrømme at jeg synes tittelen ble et lite antiklimaks i forhold til hva jeg har forestilt meg. Riktignok er min fantasi i forhold til forestillingen jeg ikke har lest noe som helst av (annet enn hva du har skrevet) ganske begrenset, men jeg ble i alle fall ganske sjokkert da jeg leste hva tittelen skal være.
Som du selv sier, håper jeg at dere klarer å gjøre en muligens kjedelig/upassende/merkelig (stryk det som ikke passer) tittel om til noe som er veldig sterkt og godt. Det blir spennende å høre om forestillingen når du har sett den ferdig oppført. (:
Helt feil sted å kommentere, men på ord.no fant jeg boken vår med forside :D
(Takk for gode innspill, Charlotte og Trine! Jeg vil svare på kommenarene deres straks!)
Men først:
Runa: Jeg har allerede sett den. Jeg plukket med meg en brosjyre om høstens bøker fra Kagge forlag og fant den der. Veldig gøy! Men om dette er det endelige omslaget blir jeg DYPT skuffet. Det var direkte uflatterende! Håper det bare er en midlertidig illustrasjon.
Charlotte: Jeg har også hatt noen titler inni hodet mitt veldig lenge, uten anelse om hvordan historiene rundt dem skal bli. Jeg vet heller ikke hvorfor titlene er interessante, de bare er der.
Egentlig bruker jeg ikke så mye tid på å finne titler. Jeg bare tar det først og beste jeg kommer på – faktisk! – veldig ulikt meg. Jeg har ikke skrevet ferdig noen lengre «ordentlige» tekster på lenge nå, og hvis jeg har noen ideer så kaller jeg dem bare for enkle arbeidstitler som for eksempel «Hvalen», «Koppen», «Den om regnet» osv. Det er så fort gjort å bli pompøs og sentimental i titler. Ofte er det bare bra å holde det enkelt.
Trine: Jeg setter pris på ærligheten din! Antiklimaks er et godt ord som du bringer opp. Jeg hadde akkurat den samme følelsen som du beskriver her, men jeg har faktisk følt gjennom denne diskusjonen at jeg har begynt å like navnet bedre. Når jeg har sett andre bruke det mer, og at vi bruker det i en sammenheng, blir det mer smakfullt, og ikke minst lettere å smake på!
Det er jo tydelig at denne tittelen er valgt først og fremst på bakgrunn av sikkerhet. Det å ha en tittel som kan passe til mye. Jeg vet ikke om jeg bare snakker for meg selv nå, men jeg synes iallfall at noen av de beste titlene er de som det bare finnes én av, uten at det blir et tydelig forsøk på å være unik. På den måten tror jeg kanskje det kan være det beste å velge den første og beste tittelen som faller oss inn- etter det er klart hva vi har skrevet. Det skal være litt nonchalant. Kunsttitler som tydelig prøver å selge seg selv vil altså virke mot sin hensikt.
Dette er jo igjen litt utenfor tema kanskje. For jeg vet ikke hvor denne teatertittelen kan plasseres i en slik kategorisering. Kanskje antiklimaks er en gyldig konklusjon.
Det med navn er litt problematisk. Jeg pleier alltid å ville putte på navnet først jeg, for jeg er så opptatt av pynt og sånt. På samme måte som jeg alltid må ordne utseende til en blogg før jeg begynner å skrive. eller sånn som det. Men så ender jeg nesten alltid opp med å endre det alikevel, enten det er en blogg eller et navn. Men sånn er det jo. Hehe..
Jeg tror du hadde klart å komme opp med et bedre navn på teaterstykket hvis du hadde fått velge i hvert fall.:) Men Z var i hvert fall kult synes jeg:)
Klem
Fin tittel! Den gjør meg i hvert fall nysgjerrig nok til å ville dra og se stykket.
Nei.