Første leseprøve på teateret
lørdag 9. august, 2008 kl. 23:24 av Binka
Dagen da jeg for første gang var vitne til at noen andre enn meg selv leste manuset mitt, var en veldig skummel dag. Men selvfølgelig også starten på det jeg har drømt om hele tiden!
Jeg er ikke flau, bare litt sjenert over det jeg har skrevet, noe jeg anser som forholdsvis normalt. Det er jo en blottleggelse av noe veldig personlig. Man gruer seg til å si det, men man vil at alle skal vite det. Jeg tror det er derfor man skriver i utgangspunktet.
Det er gått to måneder siden jeg ble jeg ferdig med teatermanuset mitt og nesten et halvt år siden jeg startet. På den første leseprøven onsdag 6. august møtte jeg skuespillerne – og pang! – plutselig satt vi der med bunken med alle de fire manusene som skuespillerne skulle lese høyt. Jeg var veldig spent på de andres, jeg hadde ikke lest noen av dem, og ingen hadde lest mitt. Jeg synes ikke det er rart å skrive om følelser, men det at noen andre enn meg selv skal lese opp høyt det jeg har skrevet om følelser, er noe veldig nytt. Det er kanskje på tide å prøve å venne seg til det nå… Nei, jeg klarer det ikke.
Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse.
Den samme kvelden fikk jeg mail fra en av skuespillerne. På leseprøven fikk vi vite av regissøren at alle skuespillerne har inngått en kontrakt som går ut på at de ikke får fortelle oss forfattere noe om hva som skjer under øvingene. Da jeg først fikk vite dette kunne jeg ikke forstå hvorfor en slik kontrakt var blitt oppfunnet i det hele tatt. Om skuespillerne krøller manuset mitt sammen, brenner det, tramper på det eller slår seg selv i hodet med det, hvorfor skal det være en hemmelighet? Når jeg sier at jeg vil bli forfatter, sier det ikke fordi jeg vil at folk skal klappe meg på hodet og fortelle meg hvor flink jeg er. Jeg er faktisk klar over at jeg som lidenskapelig skribent også bevisst sier ja til å gå gjennom drittslenging og ukonstruktiv kritikk. Refusjoner og dårlige rykter. Jeg synes faktisk ideen om en hard og nådeløs verden av mottakelse virker ganske ekte og spennende. Men det er hva det forblir; en idé, for nå kommer jeg kanskje aldri til å få vite noen av de ekte reaksjonene på teatermanuset jeg har skrevet.
Jeg ble derfor så glad for å få mail fra denne jevnaldrende skuespilleren at jeg umiddelbart skrev en temmelig lang og innholdsrik mail tilbake til henne. Jeg tenkte, at først når en person som skal påvirke hvordan teksten min skal oppfattes for publikum, kontakter meg, ville det være feil av meg å ikke gjøre mitt ytterste for å forklare så godt jeg kunne hva min egen visjon bak teksten min er, og hvordan det var å skrive den.
Selv om jeg aksepterer at vi nå er ved det stadiet i teatermakerarbeidet hvor jeg som forfatter ikke har noen som helst innvirkning, var mailen så lignende noe jeg kunne ha blogget at resten av denne posten vil være et utdrag fra den.
Som regissøren (Bjørn) insinuerte har jeg vanskelig for å forestille meg noen andre gripe inn i det jeg har skrevet, tolke det og forandre på det. Ikke fordi jeg har en veldig sterk visjon om hvordan det skal være, heller ikke om hvordan det IKKE skal være. Jeg vil bare ikke at det skal være normalt eller enkelt. Jeg skjønner at det ofte er best å ta den letteste veien. Det enkle er ofte det beste, men med denne filosofien blir man kanskje aldri bevisst på det faktum at det meste ved Universet er ting vi aldri er ment å forstå. For meg er dette den viktigste kunnskapen av alle!
Apropos det at alt ikke er enkelt og opplagt, så er jeg veldig lettet over at du likte det. Som jeg sa allerede der og da, hadde jeg en følelse av at alle disse endeløse trådene kunne gjøre stykket tungt og intetsigende. Jeg vil jo ikke at publikum skal kjede seg! Det er jeg litt redd for…
Å jobbe med manuset var en særdeles traumatisk opplevelse. Jeg har aldri skrevet noe lignende før, jeg bruker knapt dialog når jeg skriver noveller, og jeg strevde fælt med å finne ut hvordan i alle dager en naturlig samtale kan føres ned på papir. Det blir bare stivt og klissete uansett! Jeg tror egentlig ikke at mennesker snakker så mye som vi tror når vi skal skrive om dem. De sterkeste inntrykkene inngår jo i kroppspråk, og igjen –ting som vi ikke kan forklare. Det var som om jeg ble bombardert med slike ideer jeg ville fortelle om i et manus, men det var jo plent umulig å finne ut hvordan. Mange ganger var ikke bare manuset på grensen til å være fullstendig uforståelig. Det var også rett før jeg ga opp! Men det kunne jeg ikke… Det var mange ganger under arbeidet at jeg ikke syntes det var noe gøy i det hele tatt, og jeg var overbevist om at denne typen skriving er noe jeg absolutt ikke passer til. I slike tekster som jeg vanligvis skriver føler jeg meg mer fri i det at jeg kan fortelle i ord. Jeg oppdaget at i teater skriver man i bilder, og alt må sies mellom linjene. Det var en stor utfordring. Jeg føler jeg skrev 1000 utkast som ble sendt frem og tilbake mellom meg og konsulenten min (Maria Tryti Vennerød). Endelig, da jeg var ferdig, sist av alle, la jeg stykket på hylla og hadde ikke sett på det et sekund siden den første prøvelesningen.
Du sier at det ikke er alt med teksten min du forstår, men tro meg- jeg forstår sannsynligvis enda mindre enn deg.
Når jeg skriver, prøver jeg å skrive om direkte erfaringer, slik jeg oppfatter dem, gjerne de som er ubevisste, slik at jeg unngår å skrive en historie om en historie som jeg allerede har hørt, og som allerede er skrevet av noen andre. Det ville være som omskriving, og da er hele poenget med å skrive for meg borte.
Jeg ønsker at teksten min skal bli oppfattet som noe akkurat på grensen til det uforståelige, men hvor er den grensen? Jeg var skeptisk til om jeg hadde klart det, noe jeg fortsatt er, men opplesningen i går gjorde meg mer lettet, så nå lener jeg meg tilbake og stoler på at dere gjør det beste ut av teksten jeg har prøvd å røre sammen.
Dette stykket har jeg veldig lyst å se. Jeg kan tenke meg det er veldig vanskelig å skrive manus, siden mennesker som regel sier en ting, men mener noe helt annet og itillegg er det opp til regissøren og skuespillerne å tolke manuset på sin måte. Det må være rart, men spennende å se noe en selv har skrevet bli spilt også. Kanskje det blir helt annderledes enn du hadde tenkt.
Jeg synes så absolutt du burde dytte hele teatret i retning turné. Ta gjerne en sving innom Bergen, så jeg får tilfredsstilt nysgjerrigheten min. Har du lov til (og i så fall, har du lyst til) å legge ut manuset her når alt er klappet, klart og ferdig?
for ein fin, og inspirerende tekst! Stå på binka!:)
Skal dette stykket på turnè, eller må jeg sette meg på et tog/fly snart?
Og i såfall: hvor og når?
Lise M: som sagt – ja – det var supervanskelig! men samtidig oppdaget jeg hvor interessant det kan være, og hvilke nye muligheter dramatikk faktisk åpner for fremfor for eksempel en novelle.
Trine: det skal på turné, men ikke så høyt opp på vestlandet som til Bergen. når det gjelder publisering av manuset er jeg ikke sikker på om jeg kan. jeg er heller ikke sikker på om jeg vil legge det ut her. men jeg får se hvordan det utvikler seg videre :)
Devendra Banhart: takk!
Maren: vet du hva? regissøren sa faktisk noe om at det skal spilles på en festival i Oslo! men når og hvor vet jeg ikke. jeg kommer tilbake med spillesteder og hvor dere kan få tak i billetter!
Det er ikke rart det er vanskelig å skrive manus. Forfatteren må si alt mellom linjene, skuespilleren må fange opp det usagte og formidle det videre til en tredjeperson igjen. Jeg får helt vondt i hodet av å tenke på det. Hvis det skal til Oslo må jeg nesten ta en tur og se på, tror det er et knallstykke.
Men kommer du til å følge med til oslo, da?
Hvis ikke kan jeg liksom ikke klappe for/til deg..?
Jeg satt akkurat og prata med vennen min på msn, også sendte jeg han en link til siden din og sa at «denne jenta er fantastisk».
Også tenkte jeg at det kanskje hadde vært koselig for deg å høre det. hehe:)
Du er utrolig flink;) Jeg leser masse her, men er egentlig litt dårlig til å kommentere. Skal bli flinkere;)
Klem fra meg
Jeg stemmer i med Maren!
Charlotte: det første der tenkte jeg også, og likevel ville jeg (utrolig nok!) gjerne gjort det igjen! de fire tekstene til oss fire forfatterne skal visst bli sydd sammen på et vis, og sammen skal vi ta dere med storm! :)
Maren: å. det har jeg ikke tenkt på… det hadde vært supert å være med til oslo. kanskje jeg sniker meg med. jeg sier isåfall ifra til dere!
Miriam Lilliana: det var veldig hyggelig gjort av deg, Miriam- jeg gjør så godt jeg kan!
Elisabeth Iskrem: dere kan klappe digitalt, slik: *applaus*
når det er sagt, lurer jeg på hvorfor folk begynte å klappe i utgangspunktet. hva heller med ett minutters stillhet etter forestillingen for å reflektere over inntrykkene vi har fått?
kanskje vi ses i oslo!
(Karoline strekker seg, finner riktig posisjon og begynner å skrive kommentaren sin)
Jeg har personlig prøvd å skrive manus til musikal før (det er noe som heter Script Frenzy som jeg nå har prøvd meg på to år på rad der man skal skrive et manus på en måned) og det har ingen av gangene gått noe bra så jeg forstår at det må være vanskelig. Du har jo rett i at kroppsspråket forteller mer enn ord, og det viktigste er jo gjerne det som ligger mellom linjene, det vi ikke sier, men som likevel kommer frem på grunn av ansiktsuttrykket og slikt og da blir det jo nødvendigvis vanskelig med manus siden det i større grad er dialog og dialog i seg selv er kjempevanskelig å skrive. Men jeg tror like fullt at manuset ditt er kjempebra, ikke bare fordi du er flink til å skrive, men også fordi du har jobbet med det en stund. Dessuten så er det jo litt av prosessen når man skriver at det ikke alltid kommer lett, men at man av og til må streve litt med ordene og jeg tror ting kanskje blir enda bedre da gjerne fordi det virkelig har blitt lagt noe i det skrevne da. Håper ellers at forestillingen kommer til Oslo, fordi jeg er nysgjerrig på den selv.
(Karoline legger siste hånd på verket, i denne sammenheng en kommentar, og smiler tilfreds siden hun fikk sagt det hun ville si i egne ord)
Med det samme man på en eller annen måte publiserer det en har skrevet, skapt så er det på en måte ikke ditt lenger, og det synes jeg er helt greit. De som leser det tolker det på sin måte, og gjør det til sin egen opplevelse.
Tilbakemeldinger er flott. Det spiller mindre rolle om de er positive eller negative. Det viktigste er at de er gjennomtenkt.
Det er så sinnsykt spennende at du er forfatteren til et manus.
Jeg er enig med mange andre her, jeg vil veldig gjerne lese.
[...] Første leseprøve på teateret [...]
Karoline: Script Frenzy minner om NaNoWriMo, som går ut på å skrive en roman iløpet av november måned. Helt enig, det er veldig vanskelig – men morsomt å prøve en utfordring. (Som om det å skrive en bok ikke var utfordring nok i seg selv!)
Du sier at det kan være bra å jobbe med en tekst en stund. Det minner meg på et dikt av Charles Bukowski som heter «So you want to be a writer?» Det handler om at det man skriver skal skrive seg selv, og ikke presses fram. Jeg liker det veldig godt, og har ofte samme type filosofi. Likevel er jeg i noen ganger enig med deg. I enkelte tilfeller er det når du har strevd og knotet som mest – så godt som gitt fullstendig opp! – at et virkelig godt resultat faktisk kan være foreliggende. Jeg tror forøvrig det finnes mange flere nivåer enn lett å skrive og vanskelig å skrive, men det følgende diktet er en fin beskrivelse på iallfall ett av dem.
if it doesn’t come bursting out of you
in spite of everything,
don’t do it.
unless it comes unasked out of your
heart and your mind and your mouth
and your gut,
don’t do it.
if you have to sit for hours
staring at your computer screen
or hunched over your
typewriter
searching for words,
don’t do it.
if you’re doing it for money or
fame,
don’t do it.
if you’re doing it because you want
women in your bed,
don’t do it.
if you have to sit there and
rewrite it again and again,
don’t do it.
if it’s hard work just thinking about doing it,
don’t do it.
if you’re trying to write like somebody
else,
forget about it.
if you have to wait for it to roar out of
you,
then wait patiently.
if it never does roar out of you,
do something else.
if you first have to read it to your wife
or your girlfriend or your boyfriend
or your parents or to anybody at all,
you’re not ready.
don’t be like so many writers,
don’t be like so many thousands of
people who call themselves writers,
don’t be dull and boring and
pretentious, don’t be consumed with self-
love.
the libraries of the world have
yawned themselves to
sleep
over your kind.
don’t add to that.
don’t do it.
unless it comes out of
your soul like a rocket,
unless being still would
drive you to madness or
suicide or murder,
don’t do it.
unless the sun inside you is
burning your gut,
don’t do it.
when it is truly time,
and if you have been chosen,
it will do it by
itself and it will keep on doing it
until you die or it dies in you.
there is no other way.
and there never was.
Grenseløs: Kanskje…kanskje ikke. Jeg føler meg knyttet til det. Jeg vil aldri GI det jeg skriver til noen. De får bare låne det. En gammel tekst er som en gammel flamme. Det blir jo umulig det samme.
Når det gjelder tilbakemeldinger kan selv gjennomtenkte kommentarer bli framlakt på en måte som får dem til å virke fullstendig irrasjonelle og ugjennomtenkte.
Neda: Du kan også bli forfatteren til et manus, det blir også spennende!
Kanskje en dag dukker manuset opp i en murstein av en bok kalt «Binkas samlede verker» : )
Det var et fint og interessant dikt og jeg vil presisere at jeg ikke nødvendigvis føler at noe blir mindre bra av at det har kommet lett til deg, det blir bare bra på en annen måte sånn jeg ser det siden det er flere nyanser av bra-het.
Men til det denne kommentaren min egentlig handler om.
Script Frenzy er faktisk basert på Nanowrimo, det er de samme som står bak begge delene (og her kan jeg nevne litt skrytsmessig at jeg har prøvd meg på Nanowrimo også, to ganger til og med og den første gangen klarte jeg det, det ble ikke noe mesterverk, men det ble en ferdig historie som jeg har tenkt å bearbeide på nytt når jeg tør og virkelig begi meg ut på den utfordringen).
Jeg tror jeg skal prøve meg på Script Frenzy neste gang. Jeg ser på http://www.scriptfrenzy.org at det er i april. Litt lenge til men … vi kan lage vår egen Script Frenzy.
Nå fikk jeg plutselig en idè.
PS: Det er god gjort at du klarte det! Gratulerer! Selv om du mener det du har skrevet ikke er noe mesterverk, er det jo – i god NaNoWriMo-ånd – det å ta mot til å starte som er den store kunsten.
Skriving er omskriving.
…Og alt det der som vi har hørt om så mange ganger :)
Kjenner så godt den følelsen du beskriver helt i begynnelsen av innlegget ditt her. Det å VILLE at folk leser det du tenker og føler, mener om en ting, men at det likevel føles nakent og blottlagt, ikke flaut, men likevel litt rart og…. flaut..?
Det er så mange ting jeg har lyst til å skrive om, som jeg slettes ikke tør å få ned på papiret/skjermen, fordi jeg ikke vet hvordan jeg ville taklet akkurat det der, det å føle meg naken og blottlagt. Det er jo også ofte jeg har lyst til å skrive ting sett fra en annen vinkel, med en annen mening enn den jeg egentlig har, Men hvordan skjønner folk det at jeg mener noe annet EGENTLIG? Tåler folk å høre min «lixom-mening» om en ting, og godtar de det da som kun ett skriveri?
ERfaringen tilsier at det ikke funker sånn.. og det er sårt..
Skulle forresten likt å sett det skuespillet. Ble suuuper nysgjerrig nå da jeg leste hva du hadde skrevet til henne..:)
snupijenta: Det er det som er den store utfordringen med å skrive… Hvordan gjør man seg forstått. Dessuten synes jeg ikke du skal bry deg om hva folk mener om meningen din. Det blir alt for komplisert. Bare skriv!
[...] I august er den første leseprøven. Vi hilser på skuespillerne, og skuespillerne møter manusene for aller første gang. Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse. [...]
[...] I august er den første leseprøven. Vi hilser på skuespillerne, og skuespillerne møter manuset for aller første gang. Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse. [...]