Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Første leseprøve på teateret

Dagen da jeg for første gang var vitne til at noen andre enn meg selv leste manuset mitt, var en veldig skummel dag. Men selvfølgelig også starten på det jeg har drømt om hele tiden!

Jeg er ikke flau, bare litt sjenert over det jeg har skrevet, noe jeg anser som forholdsvis normalt. Det er jo en blottleggelse av noe veldig personlig. Man gruer seg til å si det, men man vil at alle skal vite det. Jeg tror det er derfor man skriver i utgangspunktet.

Det er gått to måneder siden jeg ble jeg ferdig med teatermanuset mitt og nesten et halvt år siden jeg startet. På den første leseprøven onsdag 6. august møtte jeg skuespillerne – og pang! – plutselig satt vi der med bunken med alle de fire manusene som skuespillerne skulle lese høyt. Jeg var veldig spent på de andres, jeg hadde ikke lest noen av dem, og ingen hadde lest mitt. Jeg synes ikke det er rart å skrive om følelser, men det at noen andre enn meg selv skal lese opp høyt det jeg har skrevet om følelser, er noe veldig nytt. Det er kanskje på tide å prøve å venne seg til det nå… Nei, jeg klarer det ikke.

Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse.

Den samme kvelden fikk jeg mail fra en av skuespillerne. På leseprøven fikk vi vite av regissøren at alle skuespillerne har inngått en kontrakt som går ut på at de ikke får fortelle oss forfattere noe om hva som skjer under øvingene. Da jeg først fikk vite dette kunne jeg ikke forstå hvorfor en slik kontrakt var blitt oppfunnet i det hele tatt. Om skuespillerne krøller manuset mitt sammen, brenner det, tramper på det eller slår seg selv i hodet med det, hvorfor skal det være en hemmelighet? Når jeg sier at jeg vil bli forfatter, sier det ikke fordi jeg vil at folk skal klappe meg på hodet og fortelle meg hvor flink jeg er. Jeg er faktisk klar over at jeg som lidenskapelig skribent også bevisst sier ja til å gå gjennom drittslenging og ukonstruktiv kritikk. Refusjoner og dårlige rykter. Jeg synes faktisk ideen om en hard og nådeløs verden av mottakelse virker ganske ekte og spennende. Men det er hva det forblir; en idé, for nå kommer jeg kanskje aldri til å få vite noen av de ekte reaksjonene på teatermanuset jeg har skrevet.

Jeg ble derfor så glad for å få mail fra denne jevnaldrende skuespilleren at jeg umiddelbart skrev en temmelig lang og innholdsrik mail tilbake til henne. Jeg tenkte, at først når en person som skal påvirke hvordan teksten min skal oppfattes for publikum, kontakter meg, ville det være feil av meg å ikke gjøre mitt ytterste for å forklare så godt jeg kunne hva min egen visjon bak teksten min er, og hvordan det var å skrive den.

Selv om jeg aksepterer at vi nå er ved det stadiet i teatermakerarbeidet hvor jeg som forfatter ikke har noen som helst innvirkning, var mailen så lignende noe jeg kunne ha blogget at resten av denne posten vil være et utdrag fra den.

Som regissøren (Bjørn) insinuerte har jeg vanskelig for å forestille meg noen andre gripe inn i det jeg har skrevet, tolke det og forandre på det. Ikke fordi jeg har en veldig sterk visjon om hvordan det skal være, heller ikke om hvordan det IKKE skal være. Jeg vil bare ikke at det skal være normalt eller enkelt. Jeg skjønner at det ofte er best å ta den letteste veien. Det enkle er ofte det beste, men med denne filosofien blir man kanskje aldri bevisst på det faktum at det meste ved Universet er ting vi aldri er ment å forstå. For meg er dette den viktigste kunnskapen av alle!

Apropos det at alt ikke er enkelt og opplagt, så er jeg veldig lettet over at du likte det. Som jeg sa allerede der og da, hadde jeg en følelse av at alle disse endeløse trådene kunne gjøre stykket tungt og intetsigende. Jeg vil jo ikke at publikum skal kjede seg! Det er jeg litt redd for…

Å jobbe med manuset var en særdeles traumatisk opplevelse. Jeg har aldri skrevet noe lignende før, jeg bruker knapt dialog når jeg skriver noveller, og jeg strevde fælt med å finne ut hvordan i alle dager en naturlig samtale kan føres ned på papir. Det blir bare stivt og klissete uansett! Jeg tror egentlig ikke at mennesker snakker så mye som vi tror når vi skal skrive om dem. De sterkeste inntrykkene inngår jo i kroppspråk, og igjen –ting som vi ikke kan forklare. Det var som om jeg ble bombardert med slike ideer jeg ville fortelle om i et manus, men det var jo plent umulig å finne ut hvordan. Mange ganger var ikke bare manuset på grensen til å være fullstendig uforståelig. Det var også rett før jeg ga opp! Men det kunne jeg ikke… Det var mange ganger under arbeidet at jeg ikke syntes det var noe gøy i det hele tatt, og jeg var overbevist om at denne typen skriving er noe jeg absolutt ikke passer til. I slike tekster som jeg vanligvis skriver føler jeg meg mer fri i det at jeg kan fortelle i ord. Jeg oppdaget at i teater skriver man i bilder, og alt må sies mellom linjene. Det var en stor utfordring. Jeg føler jeg skrev 1000 utkast som ble sendt frem og tilbake mellom meg og konsulenten min (Maria Tryti Vennerød). Endelig, da jeg var ferdig, sist av alle, la jeg stykket på hylla og hadde ikke sett på det et sekund siden den første prøvelesningen.

Du sier at det ikke er alt med teksten min du forstår, men tro meg- jeg forstår sannsynligvis enda mindre enn deg.
Når jeg skriver, prøver jeg å skrive om direkte erfaringer, slik jeg oppfatter dem, gjerne de som er ubevisste, slik at jeg unngår å skrive en historie om en historie som jeg allerede har hørt, og som allerede er skrevet av noen andre. Det ville være som omskriving, og da er hele poenget med å skrive for meg borte.

Jeg ønsker at teksten min skal bli oppfattet som noe akkurat på grensen til det uforståelige, men hvor er den grensen? Jeg var skeptisk til om jeg hadde klart det, noe jeg fortsatt er, men opplesningen i går gjorde meg mer lettet, så nå lener jeg meg tilbake og stoler på at dere gjør det beste ut av teksten jeg har prøvd å røre sammen.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS