Men du har rett, jeg også liker å skrive for å finne ut noe. Jeg har EN gang skrevet noe jeg trodde jeg visste, og det ble langt og kjedelig og rett og slett en fiasko. Dessuten så blir det jo bare påstander hele veien! Det er ikke alltid noen er enige uansett heller.
Jeg liker den måten du skriver på, fordi du hele tiden spør spørsmål til deg selv, til leserne, litt retorisk på en måte. Det setter hjernecellene i sving, isteden for å få alt klart servert på sølvfatet.
Fakta interesserer ikke stort, men TANKEVEKKERE, DET er verdt å lese! :)

Føles godt å være tilbake på nett igjen, skal prøve å henge med på Elefantzonen nå..:)

En skribent som bare skriver, og ingenting annet – i skrivingen, skriver bare fordi hun vil skrive noe som det hun allerede har lest. Hun skriver fordi hun vil bevise at hun kan skrive. Ikke fordi hun skriver for å tenke på noe hun tar fra sitt eget hode. Det eneste hun trenger er å tenke, og ikke forklare. Bare når en skribent gjør mer enn å bare skrive, som å male, eller tenke, eller leve – i skrivingen, da er det verdt å lese.

Jeg tror det er der jeg har gjort det feil for jeg har hatt feil mål. Innerst inne vet jeg at det i større grad har vært målet om å få anerkjennelse og få høre at jeg er flink til å skrive som har vært motivasjonen min og ikke det å skrive for skrivingens skyld. Og det at jeg innså det fikk meg til å tenke over hvor viktig skrivingen var for meg og da kom jeg frem til at skriving (til tross for at jeg er litt for avhengig av inspirasjon og at jeg ikke skriver hver dag) er en av de tingene jeg alltid kommer tilbake til. Jeg kan klare meg uten de fleste av interessene mine en stund, men lesing og skriving er det evigvarende, det er som drikke, er man for lenge uten det så tørster man i hjel. Og det er det som er viktig tror jeg, at man føler at man må skrive, uten nødvendigvis å få noe tilbake av andre for det, men fordi man trenger det.
Dessuten er det få ting som slår den følelsen man får når man har skrevet flere sider i strekk og er fornøyd med det man har skrevet.

Og nå ble jeg vel for personlig og usammenhengende, men det føltes på en måte riktig siden jeg oppfattet det som at noe av poenget ditt var at man skal være personlig når man skriver, i stedenfor å skrive som andre eller som man har lært å skrive. Og da må jo det gjelde når man kommenterer også så jeg kan med andre ord nærmest konstatere at jeg vil fortsette med å være minst like personlig og bablende i mine senere kommentarer også. Jeg tror kanskje det er det som er meg :O)