Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





In Treatment

En tv-serie er som en evigvarende film. Det er ganske fascinerende. At tv-serier i tillegg har gått fra middelmådighet og klisjé til en egen kunstform er også en positiv sak, som i tillegg er godt synlig i den amerikanske serien «In Treatment», en helt annerledes såpeopera. Hver episode består av en samtale, en dialog. Og hele serien foregår i ett og samme rom. Bare på fredager bytter de rom.

intreatment.png

I «In Treatment» møter vi psykiateren Paul (spilt av Gabriel Byrne) og hans fem pasienter, en for hver dag. Mandag er det Laura, tirsdag er det Alex, onsdag er det Sophie, torsdag er det Jake og Amy, og fredag er terapeuten selv i samtale med sin egen terapeut, Gina. Der får vi et overblikk over terapeutens egen opplevelse av sine pasienter. Vi får også et klarere inntrykk av Paul som for det meste ellers i uka sitter stiller og stiller spørsmål. Og lytter. Jeg lytter også. Jeg lytter også på fredager.

Privat har Paul tre barn og er i et ekteskap som holder på å rakne. Det begynner å gå opp for han at han er forelsket i en av sine pasienter, som også er forelsket i ham. Eller er hun egentlig det? Paul går igjennom alle de inntrykkene som en psykiater må forholde seg til, både profesjonelt og privat, når skillet mellom disse to områdene sklir over i hverandre, slik det kan tenkes de har lett for å gjøre i et yrke som dette. Det handler også om at en psykiater må være litt glad i sin pasient for å kunne hjelpe henne. Han må finne noe i hver enkelt som han kan elske litt, og Paul gjør det gjerne. Selv i de menneskesjelene som har mistet evnen til å elske seg selv. Nettopp i dem.

I USA begynte «In Treatment» januar i år. I Norge begynte det på Canal+ nå i sommer, mandag til fredag kl. 22:00. Men nå har jeg lastet ned hele sesong 1 og kan se onsdagstimene med Sophie på en søndag. Det er sprøtt. Er det ikke bra!

Man kan spørre seg hvordan en serie med samtaler kan være så interessant. Spørsmål. Lytting. En ganske monoton forfatning. Ingen fancy effekter. Intet vås. Svaret er kanskje at den enkle settingen utjevnes av kompleksiteten i fortolkningen av de problemfylte menneskelivene som her blir presentert, en fra hver tone i skalaen. Personer i alle livssituasjoner. For ikke å glemme at «In Treatment» nettopp presenteres i form av en tv-serie, en evigvarende film som sagt, og ikke en ordinær spillefilm. Her brukes formatet ekstra tiltrekkende fordi det får troverdigheten til å skinne når hver pasient har hver sin dag.

Det er som å leve et liv parallelt med pasientenes, og Paul sitt, der vi følger dem til psykologen til fast tid hver uke, en hver dag. Vi kjenner dem! Det føles helt rart. Det at vi i tillegg får være med inn og sitte stille og se på terapitimen i all sin samtalende rolighet er ikke kjedelig. Selv om det egentlig er det. Men det blir ikke det. Jeg vet ikke hvorfor.

Det er en opplevelse å se Paul psykoanalysere disse menneskene på sitt hjemmekontor med alle bøkene og alle modellseilbåtene. Dette ene rommet. Det er et fint rom. Det er her det skjer. Her er det han leter og finner de riktige svarene og nøklene til problemene i sine klienter, som sitter i sofaen, og som er låst, langt, langt inni det abstrakte sjeleliv. Det som ikke kan denges i skallen og skrikes til: «Skjerp deg!» For det er mye mellom linjene om hvorfor personer handler slik som de gjør. Og som om jeg ikke hadde nok drømmer fra før av, får jeg nå lyst til å bli psykiater.

(Det skal også nevnes at denne følelsen kjennes mer vedvarende enn den trangen jeg får til å bli lege av å se på Grey’s Anatomy…)

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS