Til Dag Solstad

Det er i menneskets natur å lengte tilbake til fortiden. Vi har ikke visst det tidligere, men når alle medier for tiden kommenterer en gammel manns kritikk mot noe han av generasjonsmessige årsaker aldri vil kunne forstå (blogging!!!), er vi på tivoli og karusellen går rundt og rundt. Uten ytringsfrihet lengter vi etter den, og når vi har den, blir vi anklaget for å gni den utover offentlighetens tegnepapir slik at den mister sin hensikt.

Når vi mener noe, får vi ikke si hva vi mener. Og når vi ikke lenger mener noe, kan vi si hva vi vil, for det vil uansett forsvinne i all støyen. Meldinger som ruller over tv-skjermen under en debatt, vil ikke bli husket i morgen, sannsynligvis ikke en gang av ytreren selv.

Når vi blir hjernevasket med at vi lever fritt og kan ytre hva vi vil, er det nettopp da vi burde gå stille i dørene, for da blir den minste klare tanke, så gjennomskjærende, at alle vil snu seg etter deg. Det er deg alle vil se rart på, når du endelig sier at du stiller deg likegyldig til ytringsfriheten, ytringsfriheten – som alle andre dyrker som en hellig idé.
Dag Solstad vil aldri forstå blogging, men han har likevel mye rett i det han sier.

Jeg vil skrive noe som får deg til å gråte. Jeg vil skrive noe du ikke kan lese på bussen, eller mens du venter på bussen, eller på toget, for da vil du bare begynne å gråte. Det er i menneskets natur å lengte tilbake til fortiden, så jeg tror jeg må begynne å skrive på skrivemaskin. Kanskje jeg da vil få deg til å gråte. Kanskje også Dag Solstad vil gråte da. Jeg kan sende papirlappen med skrivemaskinpåskriften til ham i posten, til Dag Solstads skranglete innboks, gjemt i en busk, ikke på internett, men i skogen, ute på en øde øy.

Jeg er enig i at de lite gjennomtenkte ytringene misbruker ytringsfriheten. Det er riktig. Bimboer som skriver blogg om sitt bimboliv, navlebeskuende forfatterspirer (som meg selv), om kaffekopper og skrullete innfall uten sammenheng og uten originalitet. Alle skriver det samme. Ingen skriver det de virkelig tenker. De vet ikke lenger hva de virkelig tenker. Dette har de mistet friheten til. Vi har mistet friheten til mene noe, i friheten av at vi har lov å mene hva vi vil. Dermed ytrer vi det vi tror vi mener, og bustete kommunister som Dag Solstad blir sinna, fordi alt ikke lenger etter som det var da han var ung, da alle mente noe, og ingen mente ingenting. Nå er alle på midten, alle er kule, alle skriver blogg for å skrive om det allminnelige, om at de ikke skriver om noen ting. Dette sier jeg. Samtidig vet jeg ingenting, for jeg kan ikke huske å ha opplevd en verden uten internett. Jeg tror i tillegg dette fra Solstads side er mer en kritikk av ytringskulturen enn ytringsfriheten. Dag Solstad er mot tidsånden, ikke mot ytringsfriheten. Hadde han vært det, hadde han aldri sagt det han akkurat har ytret i sitt essay i Samtiden.

– Jeg har aldri lest en blogg og kommer aldri til å gjøre det.

– Hvordan kan du fordømme ytringer du aldri har lest? spør Dagbladets intervjuer.

– Jeg har jo hørt om det, sier Solstad.

Så siden Dag Solstad aldri har lest en blogg, og likevel fordømmer den, kommenterer jeg meningene i essayet hans, uten å ha lest det.
– Jeg har jo hørt om det.

Vi må ikke snakke så mye om å ytre feil eller ytre riktig. Vi må ta avgjørelser som vi selv mener er riktige. Bare på denne måten vil ytringsfriheten unngå å skurre.

Dag er bare sur fordi vi, som barn av postmodernismen, er mer interessert i lett underholdning enn hans tungsindige alvorlighet. Grovt sagt vil han skjemme ytringsfriheten, slik at vi bare skal høre på ham. Selv om han ikke sier noe mer truende enn at han «frykter konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé som står over alle idéer» (merk: frykter), forsvarer vi oss med bask og barm. «Hva?! DAG SOLSTAD TRUER YTRINGSFRIHETEN! FARE!!!»
Jeg tror det er et godt tegn.
Reaksjonen, altså.