Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





«Den som ikkje et» (tolkning)

Torsdag 22. mai hadde jeg min aller siste eksamen i norsk hovedmål på videregående. Det var duket for fagskriving, og jeg skrev så godt jeg kunne i en sådans setting før jeg i et stivt ritual måtte rekke opp hånda for at en pensjonist, en eksamensvakt, først skulle eskortere utskriften min fra printeren til meg selv. Deretter skulle han igjen komme bort og kontrollere at jeg hadde fått den formelle infoen riktig. På eksamen har jeg pseudonym, og dette er et nummer. Dessuten skal alle sidene ha riktig nummer, side 2 side 3, nei, side 2 av 4 side 3 av 4. Rett skal være rett. Frem og tilbake vandret manuskriptet mitt helt til den grå rosinmannen endelig signaliserte at jeg kunne gå, takk.

(Oppgave 2: «Den som ikkje et» av Tormod Haugland, novelle fra samlingen Orden, 1999. Tolk novellen.)

Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør, og hvor var vi før vi ble født? Det er eksistensielle spørsmål som dette, som blir tatt opp i Tormod Haugalands novelle «Den som ikkje et», tatt fra samlingen «Orden» fra 1999.

Novellen er en dialog mellom to personer, en «mor» og en «jeg»-person, som innledes ved at «mor» prøver å feste sløyfen på det som antageligvis er sin sønn, «jeg»-personen. Det later til at de forbereder seg til en spesiell anledning.

Synsvinkelen i førsteperson reagerer med å fastslå:

«Jeg vil ikke».

Han vil ikke gå i kirken hvis ikke oldefar skal være med. Det er forståelig. Han er sikkert forferdelig glad i oldefaren sin. Men det han ikke forstår, er hvordan døden fungerer. Saken er at oldefar skal være i kirken, men han skal ligge i kista si, og der skal han ligge, selv etterpå, selv når alle de andre har gått på bedehuset for å spise boller, selv da skal han ligge der. Helt alene.

«Hvor lenge skal. han ligge der?»

«Hele tiden,» sier mor, «Han skal bare ligge der.»

Han forstår ikke.

«Hvorfor?»

Dette er en umiskjennelig filosofisk novelle. Formen, som er en dialog, legger en ekstra tyngde på dette. Da Sokrates gikk rundt på torget i det gamle Athen under Antikken og forkynte filosofiske spørsmål, var det nettopp slik han gikk frem; ved å skape dialog. Det er dialogen som skaper filosofi. Formålet er ikke å komme frem til et konkret svar, men å belyse ulike synspunkter og reflektere over disse. Sokrates mente ikke at han kunne lære menneskene noe, eller at verken han eller noen andre var i stand til å angi «den rette sannhet». De rette svarene ligger i nemlig i menneskene selv. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene.

Sånn sett er ikke «mor» en særlig «sokratisk» karakter. Hun prøver fast og konkret å forklare sin sønn hvordan de praktiske aspektene ved den aktuelle anledningen fungerer:
«Det er slik når en er død. Da ligger en og hviler hele tiden,» sier hun, riktignok med samme skånsomhet som en alminnelig mor ville sagt i en tilsvarende situasjon for ikke å gjøre sitt avkom fullstendig forvirret og proppfullt av eksistensiell angst. Men den lille gutten forstår fortsatt ikke. Likefullt fortsetter han å stille disse spørsmålene, disse «dumme» spørsmålene, – men kanskje er det nettopp spørsmålene hans som er de lure.

Dette får meg til å tenke på en metafor som karakteren Alberto Knox fortalte om i romanen «Sofies Verden» av Jostein Gaarder. Livet er som en kanin som blir dratt opp av en flosshatt, og vi er inni pelsen. Det er bare det at vi er på forskjellige stder i pelsen. I starten av livet lever i helt ytterst på tuppen av de tynne hårene, nysgjerrige og søkende etter livets mening og løsningen på alle livets mysterier. Vi strekker oss etter bunnen av flosshatten – «hva er dette egentlig for et sted?». Vi undrer oss som den lille gutten i novella. Men etter hvert som vi blir eldre, synker vi lenger og lenger inn i kaninpelsen, fjerner oss fra mysteriene, og blir stadig mer opptatt av de kortvarige problemene vi møter her, fjernt fra vår gnistrende opprinnelse, fjernt fra tuppen av pelshårene, langt, langt borte fra flosshatten; så langt borte at vi kanskje har glemt den helt. Jeg synes «mor» illustrerer voksenlivet inni den metaforiske kaninpelsen godt ved å si:
«Hva tror du folk sier om jeg kommer uten deg?»
Der den lille gutten stiller sokratiske spørsmål, hefter moren seg med hva de andre måtte komme til å mene. Hun holder på med å feste sløyfa på «jeg»-personen. Dette gjør at hun må være kun få centimeter unna. En liten avstand. Mellom dem er likevel et uendelig univers; en konflikt mellom to generasjoner, og mellom to faser i livet.

En filosof. Jeg tenker på en vis, gammel mann med langt, hvitt skjegg og et sylskarpt blikk bakom et par trillrunde briller. Et tankekors er derfor at assosiasjonen som leder meg til en slik moden kovensjon, må være mentalt sett mer lik et barn – mer lik «jeg»-personen i novella, enn han har fellestrekk med karakteren «mor». En filosof tar det ikke for gitt at en død person, for eksempel oldefar, bare skal ligge der og ikke gjøre annet enn å ligge der. For alltid. En filosof tar det ikke for et svar at det bare er slik. Det kan riktignok være en filosofi å ikke tro på noe mer; det å legge sin lit til naturvitenskapen og anse verden som en diger celleklump. Men ikke uten en dyptgående dialog som river og sliter i hver parts hjertenære ideologi – det de virkelig tror på. Hvis de ikke virkelig mener det, er det ikke filosofi. Hvis den lille gutten ikke virkelig hadde undret seg over disse spørsmålene, hadde han ikke spurt. Da hadde han vært innerst i kaninpelsen som sin mor. Men det er han ikke.

Novella handler om skillet mellom barn og voksen. Men den handler også om skillet mellom å være barn og barnslig. Den handler om filosofi, om hvordan filosofien handler om det å tørre å være naiv og kanskje ta feil. Filosofi krever mot til å slenge ut tilsynelatende dumme spørsmål i fare for ikke å få et svar. Men også sjansen for å finne det. Uten barnslig nysgjerrighet finnes ingen filosofi. Men uten barn finnes heller ingen barnslighet. Barn er filosofer. Det er der det hele starter. Dette forteller bare at visdom ikke kan måles i kunnskap, men mangel av kunnskap og nysgjerrighet etter å oppnå den.

Fra å snakke om død, hull i jorda og evigheten, beveger dialogen seg til livet gjennom opplysningen om at oldefar smuldrer opp og blir til jord – slik du var før du ble født – til ingenting. Det er en skremmende tanke. Den lille gutten må føle seg ganske bortkommen. En kommer av ingenting, og en blir til ingenting. Det er bare det vi har her nå som er sikkert. Eller hvor sikkert kan egentlig det være? Det er jammen ikke sikkert det heller. Oldefar er borte, han kommer ikke tilbake. Aldri. Vil det noen gang bli som før? Men hvordan var det egentlig før? Og dette sier du skjer hele tiden? Mennesker ligger allerede i jorda, og mennesker har allerede smuldret opp nedi der. Kanskje de er blitt født på ny igjen, og kanskje de nå er tilbake. Det er ikke noe annet enn en eneste sirkel. Alt er sirkler. Fra jord til jord. Alt går rundt. Rundt og rundt.
I evighet.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS