*2 Jeg unnskylder det fragmenterte preget i kommentaren min, jeg er i litt fragmentert humør.

3* Jeg er egentlig ferdig med retninger, jeg bare liker tallet 3 bedre enn tallet 2, derfor 3*

Ellers har jeg ikke lest så mye av Erlend Loe, men jeg leste nettopp Muleum og det var en veldig interessant bok fordi den var så ærlig og rett frem og i tillegg hadde et «stream-of-conscious»-preg som gjorde at boka bare føk av gårde. Man måtte lese videre liksom. Det er ikke den beste boka jeg har lest i år eller noe sånt, men den er en av de mest flytende, en av de bøkene det var vanskeligst å legge fra seg.

Det er helt greit om du ikke kommenterer bloggen min for så vidt. Ja, jeg elsker kommenter, gjør vi ikke alle det (?), men jeg skriver for min egen del jeg og, man skriver vel for sin egen del i de aller fleste tidspunkter og særlig hvis man er forfatterspire.

Ok, jeg tror jeg er ferdig med å skrive denne kommentaren nå, jeg kunne fortsatt i timesvis, men ett sted må jeg sette punktum. Sånn, «behold the dot».

Jeg har forsåvidt mye av det samme alvoret fortsatt, så det er kanskje feil å knytte det til alder. Men jeg tror jo det er som du sier, at det går an å finne bærene litt etter litt, på denne visdomsblåbærturen (og innimellom skjønner du likevel at du er helt på bærtur), men det går an å finne noen perspektiver som holder, og da forsvinner kanskje litt av utålmodigheten.

Men jeg liker særlig det siste avsnittet ditt, hvor du på en måte vet alt allerede, for slik tror jeg det kan være, at vi egentlig vet ganske tidlig hva vi er, og hva vi vil, men at vi likevel må lære det om og om igjen. Ihvertfall er det slik når jeg leser dagboka mi fra da jeg var atten, at jeg noen ganger rister på hodet, men andre ganger blir overrasket over gjenkjennelige tanker, som jeg har trodd var helt nye når jeg tenker dem nå. Hva!? Visste jeg dét allerede den gang!? Men samtidig er det ikke helt de samme innsiktene, de kjennes litt annerledes, og det vet jeg jo når jeg tenker etter. For hver gang jeg kommer fram til det samme har det endret seg litt, som når du går opp ei vindeltrapp og kikker ned på bakken, og stadig kommer rundt spiralen til det samme stedet, litt høyere, med litt bedre overblikk. Så kanskje blir ikke innsiktene helt annerledes, men de kan likevel få en større dybde.

du er forresten en riktig riktig flink skribent, lovvvve.

Oda: Det er et stort kompliment å bli gjenkjent i, særlig fra deg som er litt eldre og antageligvis har kommet et stykke videre, over denne bortkomne ungdomsfølelsen og er et annet sted, selv om du husker hvordan det var der tilbake. hvordan føles det? eller føles det kanskje ikke annerledes …
det er ikke at jeg ikke er tøysete, jeg har naiv og barnslig humor så det holder. jeg vet ikke hva det er.

Devendra Banhart: du har sett flere sider enn de fleste :)

ole: oioioioooooi, sterke ord :D hjertelig tusen takk. velkommen hit, forresten!

eva: hei, eva! å lese kommentaren din var en aldri så liten stor opplevelse. jeg merker at du forstår hva jeg mener, og det gir en fabelaktig følelse. jeg føler jeg har oppnådd det jeg ønsker – å formidle en følelse mange har men ikke tror er lov, og å få de det gjelder til å føle at de ikke er alene om å ha det slik. takk for at du hopper ut av anonymiteten og forteller meg det. det er veldig inspirerende :) jeg skal prøve komme tilbake med mer ærlighet og håper du gjør det samme.

emelie: rocker! :D ååå dere er de beste kommentatorene jeg har sett! bukker og neier.

Et eksempel jeg kan bruke er meg selv, jeg er 16år, mens andre 16 åringer sikkert fester, så sitter jeg og skriver dagbok og tegner nakne damer inni trær (det er kunst, høres litt snålt ut sånn jeg beskrev det nå, menmen det er vel litt snålt egentlig haha)… men det jeg mener er at dette var et innlegg som fikk meg til å tenke litt, jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver og vil bare håpe vi her på elefantzonen får oppleve noe mer av denne Binka snart igjen. og en liten ting til; Husk, det er mange som ikke rekker toget;)