Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Bare blåbær

Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.

labsente.jpg

Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ’95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det – hvis du virkelig vil – og med mindre det er bra – noe det som oftest ikke er.

Folk er usansynlig teite. Russejenter går på skolen uten noen ting under russedrakten. Behå på utstilling. De har ikke et liv, selv om det livet de har, er ideallivet. Når det imidlertid slår dem at de skulle ha foredrag denne dagen uten intuitivt å ha iscenesatt hendelsen i sine stille sinn kvelden før, ser de passe teite ut der de står i behåen foran lærerne, men det er det ingen som tør å si til dem, for egentlig er det de som gjør det som forventes av oss alle. Alle oss tenåringsjenter. Idiotisk. Det er russetid, greit nok – men er det en unnskyldning for å være så sanseløst uflatterende.

Jeg skriver ikke en gang spørsmålstegn der, selv om jeg kunne, men jeg vil ikke. Nå er det jeg som snakker. Jeg spør deg ikke. Jeg sier dette til deg. Vi som tar en annen vei blir gjerne beskyldt for å være bedrevitende og pripne. Greit nok. Det finnes en idealtenåringsjente, men jeg er ikke henne. Det er en ting å være 18 år, russ og stille seg selv og behåen sin ut på utstilling. Det er kanskje sånn man skal når man er 18, starten av livets vår. Men hvordan vet man om det man vil, og det man ikke vil, virkelig er det man vil – og ikke vil? Hvordan vet jeg om det jeg nå skriver, er skrevet av meg selv?

I norsken leser vi Naiv.Super av Erlend Loe. Devendra Banhart digger denne boken og briefet meg gjennom dens større og mindre høydepunkter i norsktimen i dag. Jeg likte avsnittet om polaroidbildet hvor han reiser vekk med tog. Like før dette, tar han et bilde av henne med polaroidkameraet hennes. Og nå, idet han forsvinner med toget, samtidig som hun blir fjernere og fjernere i horisonten, dukker hun saktens opp igjen – på polaroidbildet. Det er et fint bilde. Vet ikke om jeg klarte å forklare meg ordentlig her nå. Men du ser bildet. Du er lur.

Devendra Banhart synes jeg minner litt om hovedpersonen i Naiv.Super, men jeg synes hovedpersonen i Naiv.Super minner om Devendra Banhart. Jeg trodde egentlig ikke jeg likte denne boka, men jeg tror jeg gjør det likevel. Jeg følte ikke det var bra litteratur å skrive slik som Erlend Loe. Det er jo så sparsommelig. Er ikke dette for fattig til å anses som verdifullt? Er dette virkelig nok?

Å se Devendra Banharts store begeistring fikk meg til å innse at det er mer i denne skrivestilen enn som så. Det er så direkte og ærlig. Det er slik man skriver når man bare har det vondt inni seg og har lyst til å få det hele ut på et papir som man kan krølle sammen … eller legge ut på bloggen sin. Riktignok. På en annen side fremstår det hele så oppriktig og ujålete. For ikke å glemme ordenes makt som kommer til sin rett: Jeg glemmer ofte denne funksjonen når jeg skriver og fascineres av klangene og melodiene. Jeg kunne ha mer av noe annet. Ironi kanskje. Kanskje jeg gjør det uten at jeg vet det. Kanskje jeg gjør det nå. Jeg burde vite når jeg gjør det. Jeg lurer på hvaslags forfatter jeg blir. Jeg lurer på om jeg blir en sånn forfatter som skriver minimalistisk og ironisk eller sånn … sånn ikke-minimalistisk.

Naiv.Super handler om en som er redd for tid, og det å bli gammel. Redd for at tiden skal gå. Det å ikke være med på denne reisen. Jeg er også redd for det. Men jeg tror samtidig jeg aldri vil føle meg i den alderen jeg befinner meg i, når jeg befinner meg i den. Jeg vil alltid være på feil sted til feil tid. Jeg vil være filosofisk når jeg egentlig skal være toppløs, jeg vil slå håret løs når jeg egentlig skal være gammel og bitter. Egentlig vil jeg bare skrive. Hele tiden. Samtidig finnes det alltid en liten håndfull andre som også har mistet toget, og jeg tror vi kan ha fine samtaler mens vi sitter på benkene på perrongen og gir blaffen i togene som suser forbi oss. Tog på tog. Vi driter i tog.

Jeg tror hver epoke i livet har sin sjarm. Jeg tror alderdommen bringer innsikt, men jeg tror også ungdommen har en frihet man aldri vil oppleve igjen. På en annen side vet jeg at det er plent umulig å vite noe for sikkert. Uansett om du er 18 år og usikker, eller 110 år og professor i filosofi. Ingen kan være alt samtidig. Jeg tror iallfall ikke det. Likevel prøver jeg. Og jeg ender opp med et stadig større tomrom i meg selv, all den erfaring og all den innsikt jeg innser at en dag vil romme meg. Men jeg kan ikke ta den ennå. Det er plent umulig. Livet er som en blåbærtur. Du kan ikke finne visdommens tre og ta med deg alle bærene på en gang. Et slikt tre finnes ikke. Du kan komme til å finne et som ligner, men det er bare en illusjon. Du må gå steg for steg. Inn i alderdommen. Men inntil du kommer deg dit, vil friheten være borte. Og da, med all denne innsikten, vil du lengte tilbake til den tiden du er i nå.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS