Bare blåbær
onsdag 14. mai, 2008 kl. 00:01 av binka
Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.
Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ’95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.
Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det – hvis du virkelig vil – og med mindre det er bra – noe det som oftest ikke er.
Folk er usansynlig teite. Russejenter går på skolen uten noen ting under russedrakten. Behå på utstilling. De har ikke et liv, selv om det livet de har, er ideallivet. Når det imidlertid slår dem at de skulle ha foredrag denne dagen uten intuitivt å ha iscenesatt hendelsen i sine stille sinn kvelden før, ser de passe teite ut der de står i behåen foran lærerne, men det er det ingen som tør å si til dem, for egentlig er det de som gjør det som forventes av oss alle. Alle oss tenåringsjenter. Idiotisk. Det er russetid, greit nok – men er det en unnskyldning for å være så sanseløst uflatterende.
Jeg skriver ikke en gang spørsmålstegn der, selv om jeg kunne, men jeg vil ikke. Nå er det jeg som snakker. Jeg spør deg ikke. Jeg sier dette til deg. Vi som tar en annen vei blir gjerne beskyldt for å være bedrevitende og pripne. Greit nok. Det finnes en idealtenåringsjente, men jeg er ikke henne. Det er en ting å være 18 år, russ og stille seg selv og behåen sin ut på utstilling. Det er kanskje sånn man skal når man er 18, starten av livets vår. Men hvordan vet man om det man vil, og det man ikke vil, virkelig er det man vil – og ikke vil? Hvordan vet jeg om det jeg nå skriver, er skrevet av meg selv?
I norsken leser vi Naiv.Super av Erlend Loe. Devendra Banhart digger denne boken og briefet meg gjennom dens større og mindre høydepunkter i norsktimen i dag. Jeg likte avsnittet om polaroidbildet hvor han reiser vekk med tog. Like før dette, tar han et bilde av henne med polaroidkameraet hennes. Og nå, idet han forsvinner med toget, samtidig som hun blir fjernere og fjernere i horisonten, dukker hun saktens opp igjen – på polaroidbildet. Det er et fint bilde. Vet ikke om jeg klarte å forklare meg ordentlig her nå. Men du ser bildet. Du er lur.
Devendra Banhart synes jeg minner litt om hovedpersonen i Naiv.Super, men jeg synes hovedpersonen i Naiv.Super minner om Devendra Banhart. Jeg trodde egentlig ikke jeg likte denne boka, men jeg tror jeg gjør det likevel. Jeg følte ikke det var bra litteratur å skrive slik som Erlend Loe. Det er jo så sparsommelig. Er ikke dette for fattig til å anses som verdifullt? Er dette virkelig nok?
Å se Devendra Banharts store begeistring fikk meg til å innse at det er mer i denne skrivestilen enn som så. Det er så direkte og ærlig. Det er slik man skriver når man bare har det vondt inni seg og har lyst til å få det hele ut på et papir som man kan krølle sammen … eller legge ut på bloggen sin. Riktignok. På en annen side fremstår det hele så oppriktig og ujålete. For ikke å glemme ordenes makt som kommer til sin rett: Jeg glemmer ofte denne funksjonen når jeg skriver og fascineres av klangene og melodiene. Jeg kunne ha mer av noe annet. Ironi kanskje. Kanskje jeg gjør det uten at jeg vet det. Kanskje jeg gjør det nå. Jeg burde vite når jeg gjør det. Jeg lurer på hvaslags forfatter jeg blir. Jeg lurer på om jeg blir en sånn forfatter som skriver minimalistisk og ironisk eller sånn … sånn ikke-minimalistisk.
Naiv.Super handler om en som er redd for tid, og det å bli gammel. Redd for at tiden skal gå. Det å ikke være med på denne reisen. Jeg er også redd for det. Men jeg tror samtidig jeg aldri vil føle meg i den alderen jeg befinner meg i, når jeg befinner meg i den. Jeg vil alltid være på feil sted til feil tid. Jeg vil være filosofisk når jeg egentlig skal være toppløs, jeg vil slå håret løs når jeg egentlig skal være gammel og bitter. Egentlig vil jeg bare skrive. Hele tiden. Samtidig finnes det alltid en liten håndfull andre som også har mistet toget, og jeg tror vi kan ha fine samtaler mens vi sitter på benkene på perrongen og gir blaffen i togene som suser forbi oss. Tog på tog. Vi driter i tog.
Jeg tror hver epoke i livet har sin sjarm. Jeg tror alderdommen bringer innsikt, men jeg tror også ungdommen har en frihet man aldri vil oppleve igjen. På en annen side vet jeg at det er plent umulig å vite noe for sikkert. Uansett om du er 18 år og usikker, eller 110 år og professor i filosofi. Ingen kan være alt samtidig. Jeg tror iallfall ikke det. Likevel prøver jeg. Og jeg ender opp med et stadig større tomrom i meg selv, all den erfaring og all den innsikt jeg innser at en dag vil romme meg. Men jeg kan ikke ta den ennå. Det er plent umulig. Livet er som en blåbærtur. Du kan ikke finne visdommens tre og ta med deg alle bærene på en gang. Et slikt tre finnes ikke. Du kan komme til å finne et som ligner, men det er bare en illusjon. Du må gå steg for steg. Inn i alderdommen. Men inntil du kommer deg dit, vil friheten være borte. Og da, med all denne innsikten, vil du lengte tilbake til den tiden du er i nå.
Dette var ganske kraftige saker i forhold til den forsiktige, søte, tilbakeholdne Binka jeg innbiller meg at jeg leser ellers. Kanskje det bare er måten jeg oppfattet teksten på, eller kanskje det bare er måten jeg har oppfattet alle andre tekster på.
Om du ikke leser min blogg, blir jeg ikke fornærmet. Jeg tror forsåvidt ikke at du tror jeg blir det, men jeg føler et behov for å si at jeg blogger for min egen skyld. Og vet du hva? Jeg leser faktisk din blogg for min egen skyld, også. Slik synes jeg det burde være. Jeg skal ikke legge skjul på at det er stas å få kommentarer, men du kommenterer da ganske ofte hos meg, synes jeg. (:
Jeg vet ikke hva poenget mitt med denne kommentaren var. Det er mulig det ikke var et til å begynne med. Oops?
jeg var litt nervøs for kommentarene her nå, så jeg er glad du var først ut :p
det aner meg at jeg alt for ofte skriver som den forsiktige, søte, tilbakeholdne Binka, og tenkte at for å være interessant må jeg vise meg fra andre sider også. dermed er den tydeligvis litt påtatt; bitterheten. men jeg tenkte også at en god skribent må være modig og kunne tørre, og at det bare er å øve seg.
He he. Jeg er ikke så overrasket over denne Binka. Du er litt gammelklok. Hvem vet, kanskje blir du mer barnslig og tøysete med årene? Det er ikke helt uvanlig å gå i den retningen heller. Ungdommen kan være en tid med ekstremt stort alvor for noen av oss. (Jeg kjenner meg aldri så lite igjen i deg.)
Eg opplever denne Binka stadig vekk:)
jeg tror jeg elsker deg litt. du har en fantastisk nettside, filmsmak og musikksmak.
Hei, jeg leser faktisk bloggen din fast, jeg er vel en av dine usynlige lesere, en av de som titter fram innimellom. Vel, dette innlegget var såpass at jeg følte for å titte litt fram igjen. Du skriver veldig bra, og som flere har skrevet her tidligere; det er en litt annen binka dette her, men allikevel er det jo Binka. Liker særlig skildringene og metaforene du har brukt i slutten, blåbærtur er jo bare genial :)
jeg er veldig enig, og kjenner meg igjen i mye av dine meninger. Jeg er ikke russ enda, og har ikke opplevd bh utstilling osv, men det gjør meg ikke noe. Jeg er også en av de som ikke er på toget, jeg er ikke på toget, selv om toget bare såvidt har begynnt å gå… har inntrykk av at en del av vennene mine ikke tenker på annet enn festing osv… derfor er det veldig flott at jeg har funnet noen av de som ikke er på toget, noen av oss som skeier litt ut…
Et eksempel jeg kan bruke er meg selv, jeg er 16år, mens andre 16 åringer sikkert fester, så sitter jeg og skriver dagbok og tegner nakne damer inni trær (det er kunst, høres litt snålt ut sånn jeg beskrev det nå, menmen det er vel litt snålt egentlig haha)… men det jeg mener er at dette var et innlegg som fikk meg til å tenke litt, jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver og vil bare håpe vi her på elefantzonen får oppleve noe mer av denne Binka snart igjen. og en liten ting til; Husk, det er mange som ikke rekker toget;)
Jeg sier meg enig med Trine. Dette var noe annet enn det jeg har lest tidligere, men jeg synes fortsatt du rocker :)
først av alt: nå er jeg litt rørt. takk for flotte kommentarer hittil. her kommer noen svar!
Oda: Det er et stort kompliment å bli gjenkjent i, særlig fra deg som er litt eldre og antageligvis har kommet et stykke videre, over denne bortkomne ungdomsfølelsen og er et annet sted, selv om du husker hvordan det var der tilbake. hvordan føles det? eller føles det kanskje ikke annerledes …
det er ikke at jeg ikke er tøysete, jeg har naiv og barnslig humor så det holder. jeg vet ikke hva det er.
Devendra Banhart: du har sett flere sider enn de fleste :)
ole: oioioioooooi, sterke ord :D hjertelig tusen takk. velkommen hit, forresten!
eva: hei, eva! å lese kommentaren din var en aldri så liten stor opplevelse. jeg merker at du forstår hva jeg mener, og det gir en fabelaktig følelse. jeg føler jeg har oppnådd det jeg ønsker – å formidle en følelse mange har men ikke tror er lov, og å få de det gjelder til å føle at de ikke er alene om å ha det slik. takk for at du hopper ut av anonymiteten og forteller meg det. det er veldig inspirerende :) jeg skal prøve komme tilbake med mer ærlighet og håper du gjør det samme.
emelie: rocker! :D ååå dere er de beste kommentatorene jeg har sett! bukker og neier.
tjaaa, man kan jo utvilke seg som skriver også, eller hur? jeg mener, kanskje i en tid er man spesielt ironisk, fordi skriving gjerne blir påvirket av det livet du lever, og de tankene du har, hva du leser, og hva du omgir deg med. jeg liker å tro at, som alt annet, er skriving også en utvikling (en blåbærtur?), hvor man forandrer seg og prøver ut nye ting etterhvert som tiden går. ironisk i ett tiår, filosofisk i det neste. at man forblir den samme skribenten hele tiden er jo egentlig litt trist å tenke på (dvs man vil jo ha visse kjennetegn som er DEG som skribent, men allikevel..)
du er forresten en riktig riktig flink skribent, lovvvve.
Tja, hvordan kjennes det å bli eldre… På en måte endrer nok omgivelsene seg mer enn ens eget indre, tror jeg, fordi folk går gjennom disse livsfasene. Mens noen av oss beholder en bortkommenhetsfølelse, ihvertfall innimellom, og alltid har evnen til forvirrig (for jeg tror det er en evne, ikke bare en hemsko). Men det jeg tenkte mest på, som jeg kjente igjen, var dette med å veldig gjerne ville gripe og begripe, lete etter sammenhengene med en intensitet og et stort alvor. Og dette drivet mot å analysere, smake på metodene og prøve dem, ikke nøye seg med det første og beste. I motsetning til den typen ungdommer som stadig ser ut som de er hentet rett ut av en sånn happyreklame for brus eller tyggegummi.
Jeg har forsåvidt mye av det samme alvoret fortsatt, så det er kanskje feil å knytte det til alder. Men jeg tror jo det er som du sier, at det går an å finne bærene litt etter litt, på denne visdomsblåbærturen (og innimellom skjønner du likevel at du er helt på bærtur), men det går an å finne noen perspektiver som holder, og da forsvinner kanskje litt av utålmodigheten.
Men jeg liker særlig det siste avsnittet ditt, hvor du på en måte vet alt allerede, for slik tror jeg det kan være, at vi egentlig vet ganske tidlig hva vi er, og hva vi vil, men at vi likevel må lære det om og om igjen. Ihvertfall er det slik når jeg leser dagboka mi fra da jeg var atten, at jeg noen ganger rister på hodet, men andre ganger blir overrasket over gjenkjennelige tanker, som jeg har trodd var helt nye når jeg tenker dem nå. Hva!? Visste jeg dét allerede den gang!? Men samtidig er det ikke helt de samme innsiktene, de kjennes litt annerledes, og det vet jeg jo når jeg tenker etter. For hver gang jeg kommer fram til det samme har det endret seg litt, som når du går opp ei vindeltrapp og kikker ned på bakken, og stadig kommer rundt spiralen til det samme stedet, litt høyere, med litt bedre overblikk. Så kanskje blir ikke innsiktene helt annerledes, men de kan likevel få en større dybde.
Noen ganger føler jeg meg veldig barnslig når jeg leser bloggen din for det du skriver virker så gjennomtenkt på en måte, gammelklokt som noen kalte det, og jeg er egentlig veldig barnslig. Jeg tror det er litt der forskjellen mellom personlighetstypen INFJ og INFP ligger, INFJ som du er har beina litt mer på jorda og er mer analytiske, mens INFP-er som meg er mer urealistiske og svevende, dagdrømmende og idealistiske.
Men det er bare en teori. Og man forandrer seg jo hele tida som du nevner, skribenten i en utvikler seg stadig og jeg vet enda ikke hvor skribenten i meg vil ende opp heller. Jeg tror ikke man vet det helt når man er forfatter en gang siden utviklingen ikke nødvendigvis slutter fordi man har gitt ut noe…
Ellers har jeg ikke lest så mye av Erlend Loe, men jeg leste nettopp Muleum og det var en veldig interessant bok fordi den var så ærlig og rett frem og i tillegg hadde et «stream-of-conscious»-preg som gjorde at boka bare føk av gårde. Man måtte lese videre liksom. Det er ikke den beste boka jeg har lest i år eller noe sånt, men den er en av de mest flytende, en av de bøkene det var vanskeligst å legge fra seg.
Det er helt greit om du ikke kommenterer bloggen min for så vidt. Ja, jeg elsker kommenter, gjør vi ikke alle det (?), men jeg skriver for min egen del jeg og, man skriver vel for sin egen del i de aller fleste tidspunkter og særlig hvis man er forfatterspire.
Ok, jeg tror jeg er ferdig med å skrive denne kommentaren nå, jeg kunne fortsatt i timesvis, men ett sted må jeg sette punktum. Sånn, «behold the dot».
*jeg mener lese og ikke kommentere i setningen om lesning av bloggen min, må rette på meg selv sånn at det ikke virker som om jeg går ut i fra for mye.
*2 Jeg unnskylder det fragmenterte preget i kommentaren min, jeg er i litt fragmentert humør.
3* Jeg er egentlig ferdig med retninger, jeg bare liker tallet 3 bedre enn tallet 2, derfor 3*
Vi står vel alle litt på utsiden, eller i hvert vårt hjørne, men noen av oss er redde for å vise det.
[…] 2008 nærmer det seg deadline og jeg sliter og blogger om ting som skriveritualer og at det er ikke bare blåbær, verken å skrive teater eller å være russ, som også dukker opp midt oppi alt mylderet: Folk er […]
Behåresonnementet minner ikkje så reint lite om ei tankerekkje i romanen Irr! Grønt! av Dag Solstad – eg trur du hadde likt den.