Kommentarer til: Røykskyer

Av: karoline

karoline — Mon, 12 May 2008 18:09:27 +0000

Fin tekst og jeg likte særlig denne delen:
“Kanskje mamma røykte for å drømme seg vekk hun også, i skyene – sine egne skyer. Når hun blåste ut, dukket det opp nye elefanter og spøkelser, men de var fra mammas munn og nese – og de var grå. Dessuten forsvant de så mye fortere. Jeg fikk liksom ikke tid til å drømme – og plutselig var de borte.”
Det ble veldig levende for mitt indre blikk for å si det sånn. Men jeg skjønner det der med å skrive lange setninger, jeg har lett for å gjøre det samme selv. Det er bare veldig fristende å skrive lange setninger som snirkler seg bortover papiret og gjerne går over flere linjer.
Det er vel bare en utfordring å ta med seg på veien da og du viser jo her at du klarer å simplifisere også og det er jo også en erfaring å ta med seg :O)

Av: Leselama

Leselama — Sun, 11 May 2008 23:02:26 +0000

Det er klart – det er kunsten. Å skrive godt er en kunst. Det er derfor det er vanskelig. Det er derfor det er så bra når noen behersker det. Som du.

Å si noe, men ikke alt – er å overlate noe til leseren. I alle fall slik jeg tolker det. Tvetydighet er en annen mulighet til meddikning. Å overlate absolutt alt til leseren er derimot egentlig ansvarsfraskrivelse. Om man skal være streng. Og det skal man kanskje av og til. Litt å dikte på må leseren ha, tross alt. Å skape et leserunivers som ikke blir overforklart, men samtidig elastisk nok til individuelle tolkninger er kunsten. Jeg tror det er mange måter å gjøre det på. Fosse f.eks. gjør det i mellomrommene. I det usagte. Andre gjør det på andre måter. Det gjelder vel først og fremst å finne sin måte å “snakke” på.

Dessuten kan man ikke tekkes alle. Noen vil alltid mislike det man gjør. Det må man bare leve med. Så får man ta applaus der den er å hente. ;-)

Av: Binka

Binka — Sun, 11 May 2008 22:47:40 +0000

men jeg har en tendens til å skrive FOR utydelig. jeg holder jo på å skrive et teatermanus nå, og det er veldig flytende. FOR flytende. utfordringen min er å stramme det inn. stramme det inn! jeg vil egentlig ikke, for jeg liker å skyte ut uforklarte meninger av min litterære kanon, problemet er bare at jeg har en tendens til å stole for mye på leseren. jeg forventer ikke en gang selv å kunne vite hva jeg har skrevet om. «leseren finner ut av dette, han/hun er mye lurere enn meg!» tenker jeg. men så viser jeg å ta feil. og da tviler jeg og lurer på hva jeg egentlig kan si, og hva jeg skal holde for meg selv for ikke å si for mye.

Av: Leselama

Leselama — Sun, 11 May 2008 22:43:46 +0000

Jeg tror Jan Kjærstad en gang sa noe om å stole på leseren. At meddiktning er det som danner den virkelige litteraturen. Det spiller selvsagt ingen rolle om setningene er lange eller korte i så måte – så lenge alt ikke blir overforklart. Å la noe henge og dingle så fantasien får feste er det viktigste. Uansett – at du behersker både ornamentiske setninger og korthugde er det viktigste. Og det gjør du.

Av: Binka

Binka — Sun, 11 May 2008 22:38:02 +0000

tusen takk for det, leselama. lenge siden du har kommentert her på elefantzonen nå. godt å ha deg tilbake! :)
jeg har den formening om korthugde setninger, at enten blir det veldig bra, eller så blir det veldig dårlig. det kan også komme an på leserens humør om dette er bra eller dårlig. jeg liker å pynte på setninger for å dra leseren inn i min verden, istedet for at jeg tilsynelatende skal ligge på latsida og forvente at leseren skaper fyrverkeri og champange selv. altså, jeg har alltid forventet mye av leserne mine, jeg er stor fan av metaforer, men jeg liker også klingene og klangene, ordene, bildene, følelsene, bokstavene som står side ved side og jeg drar leseren med meg inn i en labyrint av laaaaaaaange og korte ord og HOPP så hopper vi over en stein og så plutselig snUUUbler vi trallala … jeg føler det er veldig “i vår tid” å skrive kort og tomt, postmodernistisk, selv om jeg dypest inni hjertet mitt har et eller annet for den tradisjonelle og høykulturelle litteratur. men vent nå litt – Hemingway, Den gamle mannen og havet … den er jo korthugd. okei, glem det jeg sa.

Av: Leselama

Leselama — Sun, 11 May 2008 22:06:13 +0000

Av fare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige her: du skriver veldig godt, Binka! Uansett lengde på setningene. Selv liker jeg Jon Fosse-stilen med korthugde setninger. Den er slettes ikke “barnslig” – den er bare rett på. Så må man stole på at leseren meddikter mellom linjene. Det er der litteratur virkelig oppstår. :-) Way to go, Binka!

Av: Binka

Binka — Sun, 11 May 2008 21:42:39 +0000

Jeg grublet litt på ideer til denne barneboka skjønner dere, og prøvde å gjøre meg litt barnsligere og kortere i setningene enn hva jeg vanligvis pleier. Det var ganske interessant å prøve å styre seg selv inn i en annen skrivestil faktisk. Gøy med god respons. Dere hjelper meg med å oppdage saker og ting ved mine egne notatboknotater. Forfriskende å ikke prøve å lage alle disse labyrint-setningene for en gangs skyld. Det går i de baner av seg selv vanligvis, men det føles godt å kunne oppdage at det også er andre veier å gå. Luftig og lett!

Av: Rina

Rina — Sun, 11 May 2008 21:32:46 +0000

Jeg sier meg enig med de over her!
Litt annerledes enn “det vanlige” du pleier å skrive, Binka. :)

Av: Naitzel

Naitzel — Sun, 11 May 2008 19:35:58 +0000

Kult.
Jeg hadde også lest den boka!

Av: Binka

Binka — Sun, 11 May 2008 16:32:23 +0000

kult :D

Av: Siri

Siri — Sun, 11 May 2008 16:07:34 +0000

hadde dette vært utdrag av en bok hadde jeg lest den.