Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





To sider av samme sak

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg?

*

1. Reportasjen som er kommentert og diskutert i dette essayet (Aftenbladet.no)
2. Produktet mitt, kåseri, min egen side av saken (Elefantzonen.com)

Våren er her igjen, og det er klart pressen dekker russen når de møter de blå- og rødkledde avgangselevene på ytringsfrihetens vei. De møter dem hvert år, og det er som om de hvert år også møter de samme. Stavanger Aftenblad dekker en tradisjonsrik begivenhet, og der greit nok. Problemet er bare at avisa tar bussen. Eventuelt har den byttet ut kakao og kos med et massivt lass myggspray i reportasjeryggsekken sin.

Vi står nemlig overfor et alvorlig tankekors i disse dager, hvor mye av det mediene kommer ut med, går i den retningen å ta bussen isteden for å ta den farefulle men sunne skogsveien til ytringsfriheten. Den tar bussen; sitter på et forkludrende kjøretøy som viser et ensfarget landskap, spyr ut eksos og forurensning; stanken. Den går glipp av duftene og nyansene; blomstene og grantrærne, barnåler og kakao. Lydene av fuglesang og kvister som knekker under føttene sine. En mygg som biter seg fast, smerte – muligens, men også opplevelsen av det å virkelig møte ytringsfriheten og ha en sann og god historie å fortelle når en kommer tilbake; en historie fra virkeligheten. Den dårlige moralen kan være myggen, den kan være i at termosen ikke var skrudd riktig igjen og sølte kakao utover i hele tursekken. Men på den annen side: hvilken opplevelse, hvilken film, hvilken sang, roman eller journalistisk avisreportasje, kan om mulig oppleves fra bussen? Ja, for om journalistikk er historier fra virkeligheten, da er vel film, musikk og litteratur også medier som må passe seg for den dårlige etikken, på lik linje med et hvilket som helst annet medieprodukt?

Aftenbladet skriver i sin ingress:
«Over tusen russ kledde av seg ved midnatt, for å vrenge draktene riktig vei.»

Allerede i ingressen gis det dermed uttrykk for at det først og fremst er russens seksuelle appell som er interessant i medielyset. Reportasjen nevner raskt russ og avkledning i samme setning, og det er tilsynelatende dette som i Aftenbladets medieøyne er begivenheten – ikke at 18-åringene nå står overfor en viktig milepæl i sine liv, og feirer seg ferdige med 13 års skolegang på måter som i enkelte øyeblikk verken er relevante eller appellerer fullt så mye til samtlige likeverdige medruss. Følelsen av fremmedfølelse for enkeltindividet er ikke belyst, selv om jeg som var på reportasjestedet, vet at den var til stede. Dette vil imidlertid Aftenbladets lesere aldri få vite, og ytringsfriheten kostes vekk som om reportasjen skulle vært trykket i et totalitært regime. Hvor medieetisk er dette av Aftenbladet?

«Min rolle i samfunnet, eller enhver kunstner eller poets rolle, er å prøve å uttrykke hva vi alle føler. Ikke å fortelle folk hvordan de skal føle. Ikke som en prest, ikke som en leder, men som en refleksjon av oss alle,» sa John Lennon, en kunstner, eller en slags outsidernes journalist. Spørsmålet er bare om «oss alle» egentlig omfatter det mangfoldet hver og en av oss utgjør. Det er fristende å tolke det som om utsagnet uttrykker et behov til å objektivisere virkeligheten og vise den frem til menneskene som befinner seg i den, nettopp fordi de selv ikke nødvendigvis er bevisst på hva de er med på. Problemet er bare tvilen om hvorvidt ekte objektivitet kan brukes til dette formålet, eller om objektivitet kun kan komme til uttrykk gjennom en porsjon subjektivitet, samme hvor paradoksalt det måtte høres ut. Når pressen omtaler en situasjon på et så distansert vis som Aftenbladet angriper russens kickoff-kro, underbygges et allerede etablert samfunnssyn på en sak, og mediebildet blir unyansert og overfladisk.

I mitt prosjekt har jeg testet ut denne påstanden og skrevet en skildring av min egen opplevelse av russens kickoff den siste fredagen i april 08. Det rimeligste vil nok være å kategorisere produktet mitt som et kåseri. På en annen side kan det være aktuelt å stille spørsmålet: Er dette journalistikk? Eller er det bare subjektivt snøvleri? Teksten min starter slik som dette:

«Klokka er 22:27 og vi står i kø utenfor kickoff-kroa for Sandnes- og Stavanger-russen i Kongeparken Amfi, 25. april 2008. Jeg tenker: Se så mange russ det er her. Men så ser jeg på mitt eget antrekk, den røde buksa på vranga, og jeg prøver å memorere følelsen av å ha kommet så langt. Har jeg gledet meg? Er dette noe å glede seg til?»

Kverulanten i meg kan referere til paragraf 1.2 i Vær Varsom-plakaten som sier at: «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Med dette til grunne kan man påstå at min kåseri-lignende journalistiske satire er mer medieetisk enn Aftenbladets, ettersom Aftenbladet verken sørger for at ulike syn kommer til uttrykk eller er spesielt ivrige på i det minste å spandere den en antydning. Den labre konklusjonen som Stavanger Aftenblad i tillegg kommer med her; «vi kan konstatere at russen vil feire også denne våren», kunne de dessuten ha spart seg for. Her trykkes informasjon som er selvfølgelig. Troverdigheten blekner og man lurer på om Aftenbladet virkelig var til stede, eller om de bare kopierte den tilnærmelige artikkelen fra i fjor.

At ytringsfriheten som mennesker i sin tid kjempet for med sitt liv misbrukes ved å sette slikt spaltefyll på trykk, er skuffende. «Jeg er kanskje ikke enig i det du sier, men jeg skal til døden forsvare retten din til å si det,» sa Voltaire. Lettvinte reportasjer som denne, kan fort ha tendens til å stigmatisere persongruppene det skriver om, i dette tilfellet russen. Det er riktignok ikke direkte spottende, og Pressens Faglige Utvalgs Vær Varsom-plakat brytes ikke, slik den ville gjort dersom enkeltmennesker var fremhevet med negativ eller spottende omtale. Der den medieetiske problemstillingen derimot kommer inn, er nøyaktig i det motsatte problemet: Frykten for å tråkke noen på tærne snur journalistikken om til at den ikke lenger har noen beinmarg eller bakkekontakt igjen.

«Kunstnere bruker løgn for å fortelle sannheten» er et sitat fra filmen «V for Vendetta». Kan man dermed si at fordi journalister er påkrevd å bruke sannhet, er historiene de forteller løgn? Grenselandet journalistene stadig beveger seg inn i, er ikke ytringsfrihetens myggfulle skogsvei, men profittskogen – et uhyggelig sted hvor ingen levende kryp tør å nærme seg – ingen flyvende folkeskikkbrytere, men heller ingen form for liv. Her kommer nemlig interessen for å selge foran ansvaret for å belyse kontroversielle temaer. I steden for å frykte en mygg eller å tråkke noen på tærne – begge eksempler på innslag av brudd på folkeskikken – står frykten for å være annerledes, stadig sterkere. Er det verdt det?

Det er som om kulturbegivenheter som reportasjen om russens kickoff, forventes å skrives på samme handlingsetiske måte, år på år, hvor selve den samme, gjentakende handlingen gjengis uten å legge spesiell vekt på verken holdning, konsekvensetikk eller analyse. Det å intervjue russ på sengekanten dagen derpå, vil være å gå for langt inn i ytringsfrihetsskogen. Å starte med en setning om avkledning og avslutte med en antagelse om at det er slik våren vil fortsette, er derimot journalistikk av typen halvslapp medieetikk som ikke dufter barnåler. Her stinker bare myggspray og profitt. I tilfeller som dette fremstår journalistikken uten mål og mening.

Om en tør å gå den konsekvensetiske veien slik jeg nå har forsøkt meg på i mitt produkt, kan man oppnå å skape sirkulasjon og diskusjon i mediebildet. Når ulike stemmer og nyanser innbringes i mediebildet, vil man som oftest finne at mange innerst inne føler det samme. Det er diskutabelt å lure på hvordan mediene bidrar til positiv etikk og om de egentlig er så medieetiske som de skal ha det til når de lener seg uengasjert på profitten og forteller historier som ikke er tilnærmelig den elektrisiteten som virkelig utspilte seg på raportasjestedet.

Dette er dermed et spørsmål om ytringsfrihet, og om det eneste mediet som på riktig etisk vis kan reflektere samfunnet og hva vi alle føler på en objektiv måte, er den subjektive kunsten – som for eksempel i et kåseri – et kommunikasjonsrør vel så viktig som journalistikken, og et medium som har vist seg å måtte være våken i de steder der resten av media sover.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS