Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Glossy

Jeg har en kommentar angående norsk popmusikk å komme med. Noen av dere vil nok tenke «d’ooooh, gidd å skrive om dét … epic fail», men jeg må bare. Det er viktig.

«The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.» Albert Einstein

Da jeg skulle kjøpe min Macbook Pro, spurte de om jeg ville ha glossy skjerm. Jeg visste ikke helt. Glossy skjerm, hva vil det si? Jeg ble fortalt at glossy skjerm egentlig ikke var noe å anbefale, og at det ville komme mer refleksjoner på de mørke områdene. Den ville bli til et slags speil. Ute i sola ville det for eksempel være plent umulig å se noe som helst. Som om det ikke er vanskelig nok fra før.
Jeg tok rådet. Ikke noe glossy skjerm på meg. Et godt valg.

I går kom Kurt Nilsens andre album på bare få måneder. Denne gangen et countryalbum. Duetten med Willie Nelson skulle finnes på denne platen, og ettersom Kurt er hele klodens verdensidol og hele Norges Kurt, gledet vi oss bare av den grunn, og håpet at duetten for alvor ville sette ham på kartet. Ikke fordi Kurt Nilsen er en så fordømt dyktig låtskriver. For det er han ikke. Eller fordi de foregående platene har vært så bra. For det har de ikke. Alle sangene han lager er stort sett like. Men vi fortsetter å håpe. Iallfall jeg. Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste. Og snart gidder ikke jeg heller.

Ettersom det ble gitt uttrykk for hos Skavlan en gang i 2007, var «Rise to the Occasion» navnet på den fremtidige Nilsen&Nelson-duetten. Samtlige publikummere ble sjarmert av den i utgangspunktet meget vakre sangen som Kurten serverte en akustisk smakebit av.

Men så kommer countryplaten, jeg laster ned duetten fra iTunes, og hva finner jeg? Sangen som er blitt til duett, er heller låten «Lost Highway», en sang så banal og uinteressant at den kunne blitt skrevet av noen i MGP jr. Jeg beklager å si det, men den er på grensen til å være slitsom å høre på, så slapp er den. Sangen som ble akustisk fremført på Skavlan, er også med, men den er heller ikke på langt nær så givende som vi husker den.

Det som irriterer meg, er at innspillingsversjonen blir såpeglatt og gørrkjedelig. At artisten selv ikke reagerer når sangene deres blir fullstendig forkludret på denne måten, er noe jeg ikke kan forstå.

Jeg er, eller var, en gang en ivrig forkjempet for Idol. Jeg innbilte meg selv og andre at Idol er kult og bra med masse potensiale. Men nå slår det meg hardt: Det er ikke noe håp. Deres ører er lukket. Reagerer de aldri på at de åpenbart fremstår som parodier av seg selv? Stopper de aldri opp og tenker: «Har jeg ikke skrevet denne sangen før?»

Jeg husker godt i Idol 2007 da Idol-Timian ruslet inn i auditionrommet med den fargerike genseren sin og sang en riktig så glimrende egenskrevet sang i Bright Eyes/Elliott Smith-land. Da han senere kom til semifinalen og fremførte låten på nytt, var den fullstendig forvrengt av nettopp dette ekle produserings-syndromet. Forkludret av glosseri var tempoet blir skrudd ned, det var blitt klamt og seigt, og ekle poptrommer klistret seg inn i bakgrunnen.

Overfor alle dere lesere som er for kule for Idol, er jeg litt nervøs for å miste troverdighet når jeg igjen deklamerer min interesse for Idol-lignende emner. Jeg vet ikke hvorfor jeg lenger interesserer meg, og hvorfor jeg i det hele tatt er nysgjerrig. Det jeg vil si er bare at det er ikke nødvendigvis galt med sangene som lages. Det er bare så synd at de ødelegges og høres identiske ut når de kommer på plate, og at ingen er der for å si «STOOOPP» før skivene puttes i etuier og kommer ut for salg.

Jeg liker knitring og naturlige konstraster. Jeg liker halvfalske gitarer og ting som går galt, hese falsetter, snakkestemmer i bakgrunnen, rufsete innspillinger fra alle andre steder en stilige studioer. Jeg liker det Ekte&Genuint. Pop kan også være slik, det var det på 60-tallet, men det er det ikke lenger, og det vil det aldri bli igjen. 2000-tallets popstjerner sklir og faller. Det er såpeglatt og likt overalt.

Vi må ikke være redde for å følge intuisjonen vår. Den som ikke lenger kan stoppe opp og undre, stanse alt og finne seg henrykt av ærefrykt, er så godt som død: hans øyne er lukket.

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS