Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Kultur, suksess og featurejournalistikk

Det er litt rart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg liker meg så dårlig på skolen, faglig sett, for egentlig gjør vi jo det jeg liker aller best å gjøre. Forutenom bare det å lære, så holder vi på med medier og det å kommunisere, om retorikk, narratologi og etikk. Det er nesten litt filosofi – noe jeg finner intellektuelt tiltrekkende på en særdeles lidenskapelig måte.

Så det er rart. For på skolen blir disse emnene, tro det eller ei, til noe skikkelig driiiiiiiiiit. Jeg mener det. Driiiiiiit. Jeg er så dritt lei og ingenting jeg lager har mening. Jeg klarer ikke å legge hjertet og sjelen min i noe arbeid lenger, slik jeg gjorde da jeg gikk et år på Noroff Mediegymnas første året på videregående. Hvorfor? Har ikke peeeiling. Nettopp derfor er det kanskje at jeg av og til fortsatt går rundt med Noroff-genseren når jeg vandrer rundt på offentlige Lundehaugen videregående skole, som for å holde håpet oppe i disse tider når jeg bare har fått 3-ere og 4-ere i medieprosjektene mine.

Fortjent kan det gjerne være, jeg skal ikke en gang uttale meg. Det tankevekkende for mitt eget vedkommende, er bare at jeg ikke en gang føler meg såret. Jeg tar det riktignok personlig, slik jeg gjør med alt – men av en eller annen grunn er jeg ikke fornærmet. Jeg føler meg bare snytt for det jeg innerst inne ønsker jeg kunne fått til. Men hvorfor går det ikke? Jeg føler meg en smule irritert over at ingen der borte på skolen er villige til å lære meg teknikker for det å forme og styre kreativitet. Jeg er lei meg for at lærerne har et så tilsynelatende avslappet forhold til det vi driver med, og ingen holder banebrytende forelesninger der de sier: «KREATIVITET! Det er viktig! Dette betyr noe! Det dere produserer har mening, og vi skal hjelpe dere personlig for å nå de målene dere setter dere.» Jeg skulle ønske jeg var omgitt av engasjerte, lidenskapelige – gjerne litt småsprø – men likevel genuint og ekte lidenskapelige mennesker.

At skolehverdagen ikke er slik, gjør meg forvirret. Jeg føler jeg er en 110 år gammel sjel som ser meg selv på film; en usikker ungjente som streber etter innsikt og kreativitet. Den 110 år gamle sjelen flirer og synes det er morsomt og nostalgisk, selv om den ikke kan hjelpe den unge jenta som fortsatt har hele livet foran seg. Men livet er ikke på skolen. Jeg er glad sola begynner å skinne tidligere om morgenen nå. Det går mot lysere tider og vi spiser is. Det betyr at sommeren kommer. Og sommer – det betyr den sommeren jeg har sett frem til siden somrene på ungdomsskolen. Sommeren jeg skulle bli ferdig med skolen. For det er noe alvorlig galt her. På skolen fungerer jeg ikke like effektivt som ambisjonene mine drømmer om og skriker etter. Jeg er kanskje lat, kreativt bortsjemt eller sykelig selvsentrert. Eller kanskje noe helt annet. Trangen til å «finne seg selv» er gjennomtrengende. Antagelig er det karakteristisk for alderen jeg befinner meg i. Og den 110 år gamle sjelen som holder øye med meg et sted, vet det så godt, men hun kan ikke gjøre noe annet enn å la livet gå sin gang. Kanskje det var akkurat en slik undergangsfølelse jeg tenkte for å kicke ass. Det var kanskje det. Endelig!

For et par måneder siden hadde jeg et prosjekt som skulle ha temaet «sjanger» hvor jeg skrev en featurereportasje om blogging (les den her!) samt en sjangeranalyse om postmodernismen. Jeg følte dette prosjektet betydde noe for meg. Nettopp siden hele det samlede produktet var en såpass massiv, skriftlig sak, fant jeg en indre ro i at uansett hva karakteren eller bedømmingen måtte bli, ville det ferdige produktet være noe jeg kunne spe på Elefantzonen, og det ville være meningsrikt og nyttefullt. Dette tilførte en slags avslappet konsentrasjon i mitt for tiden ganske så distraherte sinn. Jeg prøver å innbille meg at jeg ikke er en person som er avhengig av anerkjennelse. Jeg trenger bare å være fornøyd selv, sier jeg til meg selv. Men da evalueringen endelig dukket opp på It’s Learning, så jeg på meg selv gjennom denne 110 år gamle sjelen, og jeg innså at jeg kanskje er litt avhengig av det likevel… Disse ordene gikk dypt inn i hjertet mitt og løftet meg opp på en måte jeg har lengtet etter lenge.

Du har både en kunstnerisk og vitenskapelig tilnærming til prosjektet ditt, hvor du viser stor modenhet og forståelse for emnet. Kombinasjonen av kreativitet og informasjon er imponerende. I tillegg treffer du featuresjangeren gjennom den subjektive skrivestilen, selve formidlingen av en type historiefortelling som du beskriver med malerisk språk og at du i det hele tatt har et eget særpreg i din tekst. Du har journalistisk teft og du uttrykker skriveglede i featureartikkelen din som skaper nysgjerrighet og vekker interesse hos leseren. Bra! Både den skriftlige og muntlige refleksjonen fungerte godt. Du har klart å vise linken mellom postmodernismen og feature, i tillegg til å redegjøre for prosjektet ditt på en engasjerende måte! Selv om du ikke direkte diskuterer dette opp mot valgte læreplanmål, så ligger det innebygd i de problemstillinger og vurderinger du har gjort deg. Alt i alt et flott prosjekt!

Karakter: 6

Jeg sier alltid at jeg aldri ville blitt journalist. Journalister er bare skribenter som har mistet skrivegleden sin. På en annen side skal det sies at jeg trives veldig godt med det å skrive featurejournalistikk, og nettopp av denne grunn ser på featurejournalister mer som «skribenter» enn «journalister». «Journalist» klinger ikke godt i mine ører. Men så er jeg heller ikke særlig glad i hip-hop.

Dessuten: På mandag må alle som har muligheten, se til og plukke opp Rogalands Avis hvor det vil følge med en bilagsavis i regi av Kulturkortet. Dette er et prosjekt om ungdom, kultur og vennskap. Jeg var så previligert at jeg fikk tilbud om å bidra med en tekst, og i kveld var jeg på smugtitt-arrangementet på Checkpoint Charlie i Stavanger hvor jeg fikk se mitt eget bidrag så sentralt plassert som på side 3! Sjekk ut på mandag, folkens! Ellers vil massevis av eksemplarer bli strødd ut der ungdom i Rogaland ferdes. Superdupergøy!

Jeg føler meg heldig og inspirert. Voksne folk som jeg ikke vet hvem er, vet hvem jeg er, og de anerkjenner meg og får meg til å føle at det jeg skriver er av betydning. Jeg kunne ikke drømt om mer! I skrivingen er det håp, og så lenge jeg skriver, går det bra med meg, og jeg prøver å skrive sånn at det skal gå bra med deg også; at det at det skal bety noe. For det er det som teller.

Tusen takk.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS