Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Skriveritualer

Det er seks dager siden jeg blogget sist, og jeg lurer på om dere lurer på hvordan det står til med meg. Det går opp og ned med både det ene og det andre. Jeg har skrevet nynorsk i fem timer i dag og begynte nesten automatisk å skrive på sidemålet mitt når jeg skulle skrive dette, en skremmende tendens. Jeg gikk tjue minutter før tiden var ute. Det var ganske nervepirrende, men lite overraskende. Jeg er nesten alltid den siste som forlater åstedet på slike skriveprøver. Det er et merkelig konsept det å samles for å skrive, sitte i fem timer og ikke veksle et ord, for så å gå, uten å si noe. Men da Devendra Banhart gikk, listet hun seg bort til meg og spurte om jeg ville ha resten av Feel Good Drinken hennes, noe jeg synes var særdeles hyggelig. Skrivingen gikk bedre med fruktsukker i blodet, helt til jeg flere ganger senere måtte stoppe opp og tenke: Hva er det egentlig jeg skriver om? Hva i alle dager …

Det er en ganske ekkel følelse å vite at denne teksten skal være ferdig med en ferdig mening og en ferdig helhet innen 1 time og 12 minutter. Jeg vet ikke hvor jeg vil med denne teksten, og allerede har mange gått. Enda mer skremmende er det å våkne morgenen skrivedagen skal være, for så å spørre seg selv: Hvordan vil teksten bli, den som jeg vil være ferdig med om seks timer og enda ikke har begynt på? Det er ikke noe spørsmål om HVIS jeg blir ferdig med den innen seks timer. Neida. Jeg MÅ.

Så lenge jeg har husket, har jeg hatet slikt skrivepress, det dreper noe inni meg, men jeg begynner å lure på om jeg begynner å vokse fra det, for denne gangen var det noe fornuftig der, som syntes det var bra å bli presset og å presse seg selv, skrivemessig. Ekstra herlig var det å gå hjem med den følelsen at jeg hadde klart det. Med en kopi av det ferdige produktet, som jeg enda ikke helt vet hva handler om, oppi lommen, vandret jeg hjem med en god følelse.

Å, det glemte jeg nesten å si: Temaet for dagen var «kunst», og hjelpemeg så mye jeg har å si om det, i allslags retninger. Og jo verre blir det, for desto lettere er det å rote seg fullstendig vekk. Jeg har jo ikke noen faste prinsipper om noe, for det liker jeg heller ikke å ha. Så da blir det gjerne slik at jeg etablerer et syn i det ene avsnittet, for så å motsi meg selv fullstendig i det neste. Klokka tikker og går og jeg vet at jeg må bestemme meg for hva jeg egentlig mener, samtidig som jeg ser potensiale i at nettopp en slik ubestemthet kan være både et sympatisk og reflektert særpreg. Jeg er alle, jeg vil ikke noe, samtidig vil jeg alt, og skriver for å belyse ulike sider av det meste.

I går fikk jeg nye tilbakemeldinger på den siste versjonen av teatermanuset mitt, og det ga meg for første gang tro på at dette virkelig kan bli noe ordentlig!

«Hva handler manuset ditt om da, Binka?» spør de på skolen.
«Ting,» svarer jeg, som for å diskré illustrere at det egentlig handler om INGENting. Men jo, nå handler det faktisk om noe, uten at det påvirker det faktum at jeg ikke diskuterer det med noen annen enn konsulenten min. «Det bringer ulykke å snakke om det!» pleier jeg å si. Nå går jeg iallfall oktober mer optimistisk i møte. I dystre stunder har jeg spurt meg selv: – Hva er det jeg driver med – skriver teater? Jeg klarer jo ikke dette! Samtidig som jeg vet at det ikke er noe spørsmål om å ikke klare. I oktober vil andre menneskehjerner enn min egen ha øvd på det jeg har skrevet, og det vil fremføres på en scene. Folk rundt meg minner meg stadig om dette, men jeg prøver å late som jeg ikke aner hva de snakker om. Fremføres? Scene? Turné? Hæ? Nei, jeg bare skriver. Det fungerer faktisk ganske fint, om jeg skal si det selv…

Men det går opp og ned med både det ene og det andre. Det er en god følelse å kjenne at det du skriver vil bli ferdig. Samtidig er det en trøst å vite at alt det du opplever, særlig det som skuffer deg, bare kan bidra til å gjøre deg større og mer reflektert, både som person og skribent.

Jeg hadde medierefleksjon om featuren min om blogging på tirsdag, og jeg fikk kjempegod respons fra min applauderende klasse, noe som fikk meg til å innse at de siste månedene på skolen er noe helt spesielt som jeg må absorbere så best jeg kan – dette kommer jeg aldri til å få oppleve igjen.

Angående behjelpelig skrivepress og frivillig skrivetortur, har jeg denne tanken om å skrive i omtrent en time hver morgen før jeg gjør nesten noe som helst annet. Det skal bli en rutine, og planen er at det skal få meg til å produsere den mengden meningsfull tekst jeg i teorien mener jeg kunne produsert i tider som jeg istedet bruker på dill og dall. Disiplin kan være kreativitetsdrepende nok på en side, men i stunder som denne finner jeg meg selv i å mene at det kunne hjulpet meg en del.

Du skjønner, selv om jeg noen ganger føler at jeg er tom som en flyndre og har ingenting å si, er det stunder der det slår meg at jeg faktisk har en del uskrevet som det hadde vært utmerket å grepet fatt i under ordentlige, og selvsagt friville, skriverituelle metoder.

«Binka er som en uskrevet bok,» sa Ellen på torsdag. Det var ekstremt fint sagt. Jeg noterte det i blokka mi, rett under Albert Einsteins «The true sign of intelligence is not knowledge but imagination».

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS