Skriveritualer
fredag 11. april, 2008 kl. 16:58 av binka
Det er seks dager siden jeg blogget sist, og jeg lurer på om dere lurer på hvordan det står til med meg. Det går opp og ned med både det ene og det andre. Jeg har skrevet nynorsk i fem timer i dag og begynte nesten automatisk å skrive på sidemålet mitt når jeg skulle skrive dette, en skremmende tendens. Jeg gikk tjue minutter før tiden var ute. Det var ganske nervepirrende, men lite overraskende. Jeg er nesten alltid den siste som forlater åstedet på slike skriveprøver. Det er et merkelig konsept det å samles for å skrive, sitte i fem timer og ikke veksle et ord, for så å gå, uten å si noe. Men da Devendra Banhart gikk, listet hun seg bort til meg og spurte om jeg ville ha resten av Feel Good Drinken hennes, noe jeg synes var særdeles hyggelig. Skrivingen gikk bedre med fruktsukker i blodet, helt til jeg flere ganger senere måtte stoppe opp og tenke: Hva er det egentlig jeg skriver om? Hva i alle dager …
Det er en ganske ekkel følelse å vite at denne teksten skal være ferdig med en ferdig mening og en ferdig helhet innen 1 time og 12 minutter. Jeg vet ikke hvor jeg vil med denne teksten, og allerede har mange gått. Enda mer skremmende er det å våkne morgenen skrivedagen skal være, for så å spørre seg selv: Hvordan vil teksten bli, den som jeg vil være ferdig med om seks timer og enda ikke har begynt på? Det er ikke noe spørsmål om HVIS jeg blir ferdig med den innen seks timer. Neida. Jeg MÅ.
Så lenge jeg har husket, har jeg hatet slikt skrivepress, det dreper noe inni meg, men jeg begynner å lure på om jeg begynner å vokse fra det, for denne gangen var det noe fornuftig der, som syntes det var bra å bli presset og å presse seg selv, skrivemessig. Ekstra herlig var det å gå hjem med den følelsen at jeg hadde klart det. Med en kopi av det ferdige produktet, som jeg enda ikke helt vet hva handler om, oppi lommen, vandret jeg hjem med en god følelse.
Å, det glemte jeg nesten å si: Temaet for dagen var «kunst», og hjelpemeg så mye jeg har å si om det, i allslags retninger. Og jo verre blir det, for desto lettere er det å rote seg fullstendig vekk. Jeg har jo ikke noen faste prinsipper om noe, for det liker jeg heller ikke å ha. Så da blir det gjerne slik at jeg etablerer et syn i det ene avsnittet, for så å motsi meg selv fullstendig i det neste. Klokka tikker og går og jeg vet at jeg må bestemme meg for hva jeg egentlig mener, samtidig som jeg ser potensiale i at nettopp en slik ubestemthet kan være både et sympatisk og reflektert særpreg. Jeg er alle, jeg vil ikke noe, samtidig vil jeg alt, og skriver for å belyse ulike sider av det meste.
I går fikk jeg nye tilbakemeldinger på den siste versjonen av teatermanuset mitt, og det ga meg for første gang tro på at dette virkelig kan bli noe ordentlig!
«Hva handler manuset ditt om da, Binka?» spør de på skolen.
«Ting,» svarer jeg, som for å diskré illustrere at det egentlig handler om INGENting. Men jo, nå handler det faktisk om noe, uten at det påvirker det faktum at jeg ikke diskuterer det med noen annen enn konsulenten min. «Det bringer ulykke å snakke om det!» pleier jeg å si. Nå går jeg iallfall oktober mer optimistisk i møte. I dystre stunder har jeg spurt meg selv: – Hva er det jeg driver med – skriver teater? Jeg klarer jo ikke dette! Samtidig som jeg vet at det ikke er noe spørsmål om å ikke klare. I oktober vil andre menneskehjerner enn min egen ha øvd på det jeg har skrevet, og det vil fremføres på en scene. Folk rundt meg minner meg stadig om dette, men jeg prøver å late som jeg ikke aner hva de snakker om. Fremføres? Scene? Turné? Hæ? Nei, jeg bare skriver. Det fungerer faktisk ganske fint, om jeg skal si det selv…
Men det går opp og ned med både det ene og det andre. Det er en god følelse å kjenne at det du skriver vil bli ferdig. Samtidig er det en trøst å vite at alt det du opplever, særlig det som skuffer deg, bare kan bidra til å gjøre deg større og mer reflektert, både som person og skribent.
Jeg hadde medierefleksjon om featuren min om blogging på tirsdag, og jeg fikk kjempegod respons fra min applauderende klasse, noe som fikk meg til å innse at de siste månedene på skolen er noe helt spesielt som jeg må absorbere så best jeg kan – dette kommer jeg aldri til å få oppleve igjen.
Angående behjelpelig skrivepress og frivillig skrivetortur, har jeg denne tanken om å skrive i omtrent en time hver morgen før jeg gjør nesten noe som helst annet. Det skal bli en rutine, og planen er at det skal få meg til å produsere den mengden meningsfull tekst jeg i teorien mener jeg kunne produsert i tider som jeg istedet bruker på dill og dall. Disiplin kan være kreativitetsdrepende nok på en side, men i stunder som denne finner jeg meg selv i å mene at det kunne hjulpet meg en del.
Du skjønner, selv om jeg noen ganger føler at jeg er tom som en flyndre og har ingenting å si, er det stunder der det slår meg at jeg faktisk har en del uskrevet som det hadde vært utmerket å grepet fatt i under ordentlige, og selvsagt friville, skriverituelle metoder.
«Binka er som en uskrevet bok,» sa Ellen på torsdag. Det var ekstremt fint sagt. Jeg noterte det i blokka mi, rett under Albert Einsteins «The true sign of intelligence is not knowledge but imagination».
Jeg er motsatt: før elsket jeg skrivedager og fikk alltid gode karakterer, nå hater jeg det og får ikke til noenting og glor bare i skjermen 70% av tiden. Huff.
Fin oppsummering av veka:) og du var virkelig god med presentasjonen din på tysdag, skulle ønska eg hadde filma det, så fleire kunne fått gleden av å oppleve binka:) kjekt du blei glad for feelgood, hadde vert eit paradoks viss ikkje:)
klem*
Lykke til med det målet om å skrive hver morgen, jeg har prøvd på det samme og har gitt det opp til en viss grad, for jeg er litt avhengig av å være inspirert for å skrive noe.
Ellers interessant å lese om skriveuka som har gått og jeg vil gjerne benytte anledningen til å nevne at jeg skriver manus for tida selv. Det er ikke noe sånt proft som skal oppsettes eller noe sånt, men jeg prøver meg på noe som heter Script Frenzy denne måneden og som innebærer at jeg skal skrive et manus i løpet av april. Og jeg vet nå at manus ikke er noe jeg har noe særlig peiling på.
Jeg pleide forresten alltid å være blant de siste som gikk når jeg hadde skrivetentamener selv på videregående, tror forfatterspirer generelt bruker en del tid på sånt fordi man har større krav til seg selv da.
Og noe mer hadde jeg egentlig ikke tengt å legge til i denne bablete kommentaren min, men ha en god helg i hvert fall :O)
Jeg har blandede følelser for skrivedager. Når vi har prøver i internasjonal engelsk har vi 85 minutter (!!!) på å skrive en meningsfull stil/tekst/oppgave/etc. — og det holder absolutt ikke. Jeg føler aldri jeg får fullført! Derfor liker jeg skrivedager, 5 timer er grei tid, selv om jeg som regel føler meg fullstendig forvirret og håpløs når teksten min ikke gir mening. Men det jeg misliker aller mest er å sitte sammen med 25 andre for å skrive, det presset er forferdelig. :p
Feel Good Drinks lenge leve!
Skal du leggje ut teksten du skreiv?
Jeg er så glad jeg oppdaget denne siden, du er en storartet underholder, og alle NRK-patrioter skulle brukt lørdagskvelden sin like fornuftig som meg!
Og denne Devendra Benhart (som forresten er ett av de kuleste navnene jeg har hørt) satte meg på en idé. Noen skulle filmet Binka mens hun leste ett eller annet hun hadde skrevet. Det hadde vært noe å sende på NRK!
Nå er lørdagen min snart over, men jeg kan ikke tenke meg en bedre avslutning enn å skrive en kommentar på denne teksten, som jeg nøt svært godt. Nå kan jeg glede meg til det neste verket som publiseres på bomerket mitt.
Ha en god natt!
«Jeg har jo ikke noen faste prinsipper om noe, for det liker jeg heller ikke å ha. Så da blir det gjerne slik at jeg etablerer et syn i det ene avsnittet, for så å motsi meg selv fullstendig i det neste.» Dette kjenner jeg veldig igjen fra den tiden da jeg fortsatt hadde skrivedager, også. Det er jo så mange sider som må vinkles og forstås.
Så spennende at dere skal på turné, forresten! Vet du hvor dere skal enda? Og skal du være med, eller er det stykket som reiser alene?
Aina: Ser problemet. Min oppdagelse: Det er ikke noe som er så dumt skrevet som det som ikke enda en gang er på papiret.
Devendra Banhart: Filme? Ooooooh jeg har kamera- + mikrofon- + publisitetsskrekk…! Men takk for at du likte det. Det er det som gjelder:)
Karoline: Jeg trodde også jeg var avhengig av inspirasjon. Men så tenkte jeg sånn: en narkoman sier også at han er avhengig av narkotika. Men er han virkelig det?
Rina: 85 minutter er jo fryktelig lite, ja. Skrekk og gru. Men jeg lurer på – er dette kreative oppgaver? Eller er det bare mer sånne drøftinger av ganske avgrensede emner? Jeg føler at jo videre oppgavene er, jo lengre tid trengs.
Valkyrje: Jeg vet ikke. Jeg vil ikke ha noe plagiatkontrollutslag (som om de kjører det på PRØVER vi skriver på skolen, tilsynelatende tvilsomt, men likevel…). Men jeg vet ikke helt når det gjelder nynorsken min heller … litt mer betryggende å publisere den ferdig rettede versjonen her, når det gjelder nynorsktekster altså. Men takk for forespørselen, jeg tar det som et stort kompliment og at du er interessert i å lese ;)
Naitzel: For en fantastisk kommentar! :D:D Jeg kunne alltids lagd meg en videopodcast (eller, jeg kommer nok til å nøle ganske så mye mer hvis før jeg eventuelt gjør det), sånn hvis NRK skulle funnet ideen din for uinteressant.
Jeg liker godt den fine måten du beskriver det å skrive kommentar på denne teksten. :) Hjertelig tusen takk.
Trine: Godt å høre at du kjenner deg igjen! Da føler vi oss mindre alene.
Turneen er bare rundt her i Sør-Rogaland. Men Stavanger er jo et fabelaktig sted, så det er bare til å ta seg turen innom :) Jeg får nok ikke bli med på noen tur selv, nei. Forfattere får aldri tilbud om slikt.
Eg e bekymra for Alma
Har dere skrivedager med pese nå eller? Jeg husker skrivedagene med ekkelt papir og dumme penner, skrivekrampe deluxe, og tørr hals… grøss.. fikk jo stort sett bra karakterer ang skrivingen, men jeg hadde nok litt for litt for å motsi meg selv jeg også.. dessuten så skriver jeg ikke noe bra under press egentlig, det funker bedre når jeg får inspirasjon og får tid til å tenke litt over ting..:) morro å lese dette innlegget!
Jeg er også bekymra for Alma….
[…] og mai 2008 nærmer det seg deadline og jeg sliter og blogger om ting som skriveritualer og at det er ikke bare blåbær, verken å skrive teater eller å være russ, som også dukker opp […]