Dreper skolen kreativitet?
søndag 23. mars, 2008 kl. 08:57 av binka
Tankevekkende foredrag fra TED.com:
Stikkord: utdanning, videregående
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.
Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.
[aktt_tweets count="1"]
Heihei!
Kjempefin lenke. Det er alltid veldig inspirerende å høre på andre som har idéer om hvordan utdanningssystemet burde være. Kanskje spesielt siden jeg har tenkt meg inn i det en gang i fremtiden.
Et av de argumentene jeg hadde mest sans for var dette om at dagens utdanning var basert på et hierarki av hva som blir regnet som de viktigste fagene, med matematikk og språkfag på toppen, og med humaniora og kunstfag langt nede. At dette ikke nødvendigvis er den beste måten å tenke på, tror jeg nok han har rett i. (Allikevel vet jeg ikke helt konkret hvordan han tenker seg et alternativ, men å tenke på _tvers_ av fagområder tror jeg er en god idé.)
Det andre jeg kommer til å tenke på er vel at utdanningssystemet er radikalt forskjellig i Storbritannia og i Norge. Så det å overføre alle hans observasjoner om det britiske skolesystemet til det norske tror jeg ville være feilaktig. Allikevel er det jo helt klare svakheter med norsk skole: Noen vil trekke frem at det er altfor lave faglige resultater som blir oppnådd, at det er for stor fokus på at alle skal igjennom det samme pensumet (og at noen dermed blir holdt tilbake), eller at det er for lite krav som blir stillt til elevene.
Jeg husker selv fra ungdomsskolen at jeg kjedet meg igjennom tre år uten å gjøre omtrent en eneste lekse. Jeg kan trekke frem historier om da jeg fant opp en engelskstil til høytlesning mens vi satt i timen, eller da vi brukte matematikktimer til å fullføre et kunst- og håndverksprosjekt. Riktignok gikk ikke dette upåaktet hen av lærerne, men jeg var allikevel ikke en dårlig elev, og gikk ut ungdomsskolen veldig gode karakterer. Dét tror jeg ikke ville skjedd i f.eks. Storbritannia, men det er nå så.
Videregående var litt annerledes, siden jeg gikk musikklinjen, og jeg er veldig glad for ikke å ha valgt almenfag idag. Først når man i større grad fikk lov til å holde på med det man synes var gøy og utfordrene så man kanskje en større nytteverdi i det å gjøre en innsats.
Etter kunnskapsløftet (som Kristin Clemet innførte) har andelen musikkfag på videregående blitt kuttet drastisk, de har ikke lenger gym, må ha to år med matematikk, et år ekstra med geografi og en del mer engelsk. Lignende raseringer finner vi også i høyere utdanning. Jeg skal ikke gå i forsvar for dagens skole, men føler det er viktig å presisere at dagens reformer heller ikke er noen forbedring.
Noen kritiserer også PISA-testene, som politikere stort sett baserer sine vurderinger på (Høyre, KrF, Venstre): http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1251
Den verdenskjente pianisten og dirigenten Daniel Barenboim har uttrykt uro over at musikk forsvinner fra timeplanene på skolen. Han mener at det vil få dyptgripende konsekvenser når man fjerner musikk fra timeplanene for å fokusere på mer «konvensjonelle» fag (språk-/realfag). Han mener også at livet til disse milliardene av menneskene dette angår blir fattigere.
Et av argumentene Barenboim bruker er at musikk blir sett på som «elitistisk» om kun noen få får praktisere det. Jeg mener kanskje at dette peker i retning av å skape et kulturelt klasseskille dersom utdanningsreformene får lov til å fortsette denne tendensen.
Det gir også forsåvidt mening når man knytter det opp til den fine lenken du hadde også. Det var mine tanker en tidlig søndags formiddag. (-:
Heihei til deg også!
Jeg synes også at denne lenken er superfin. Lurte på om jeg skulle skrive noe, men du tok deg jo av det … mildt sagt! ;) Kjempebra!!! Slik respons gjør blogging gøy.
For meg var ungdomsskolen en grusom opplevelse full av urettferdig evaluering, massemord av kreativitet og ingen respekt for det kreative individ. De som snakket høyest, fikk oppmerksomhet; og den stille, kreative jenta, sank dypere og dypere ned med sitt kreative selvbilde.
Noe som er veldig interessant med denne lenken, er som han sier: «hvordan vi utdanner oss ut av kreativitet». Dette er ekstremt alvorlig og skremmende riktig! Jeg opplever selv, på videregående (heldigvis nærmer det seg slutten nå), at skolen (jeg går på en kreativ linje, medialinjen), ikke utvikler kreativiteten min, men istedet sysselsetter meg i kreative situasjoner for å presse meg til å former min kreativitet til planlagte og strukturere former. Det er ikke noe galt i å lære å planlegge, men det er på en måte det som står i fokus. Hva jeg mener bør bli vektlagt i kreativ utdanning, er ideutvikling og hvordan en skal hente inspirasjon!
Det en kreativ person i en utdanningssituasjon trenger, tror jeg, er å lære hvordan en utvikler ideer, hvor ideer kommer fra, hvordan abstrakte ideer og absurde innfall kan videreutvikles og brukes i meningsfulle sammenhenger. Vi trenger å se dette med våre egne øyne – vi må få oppleve resultater og fremgang – og vi trenger å bli sett. Kreative har mer enn noen andre, et enormt behov for å bli sett. Det er personlig og sitter dypt. Og i en utdanningssituasjon har vi et desto større behov for anerkjennelse; så lenge den gir meningen for oss. Derfor må en ha en god og åpen dialog med læreren. Vi må føle at vi blir sett. Og viktigst: Alt dette må skje på våre egne primisser. En loggbok som brukes f.eks en gang i uka og sendes frem og tilbake mellom lærer og elev er et godt eksempel på dette. Vi har ikke en slik ordning på min skole, dog. Problemet er ofte at det blir for mange elever i en klasse og at slike løsninger blir nedprioritert pga tidsmangel og for mye arbeid. Dette er forresten også to ting som iallfall meg oppleves som ødeleggende for kreativitet.
Det verste er likevel at alle er så utrolig forskjellige, og kreativitet trenger utrolig mye frihet, samtidig som det har behov for et visst innslag av stabilitet og trygghet; slik det jeg sa med følelsen av å få se – og å bli sett. Men jeg tar gjerne feil og er for snever i mitt syn…..
Det jeg til slutt vil konkludere med, er spørsmålet som foredragsholderen på lenken her introduserer: «VIL VI TRENGE UTDANNING I FREMTIDEN?» Flere og flere lever av hobbyen sin. Vi kan nå hvem vi vil, bli kjendis over natten, og det er kort sagt lite vi ikke kan gjøre. Det er mindre vi trenger å gjøre. Mer og mer er mulig. Utdanningen går for sakte, kreativitet skjer her og nå og er ikke målbart på samme måte … men likevel desto vel så viktig.
Damn! digga d fåredrage. å måtte nesten inn på ted.com. Har nå hørt på fåredrag i mange tima
Hm. Jeg tenker som så at for å utvikle kreativitet må man kjenne til håndverket som ligger under først. Det betyr at man må studere, føle/ta på, lese om, erfare, forstå og _gjøre_ håndverket. Dette mener jeg gjelder for de fleste tilfeller av kulturell skapning.
Man kan gjøre et argument ut av at noen barn har spesielle evner og talent, altså vidunderbarn. Med dette mener jeg de som i en alder av åtte kan spille Bachs Wohltemperierte Clavier og Beethovens pianosonater. Jeg må innrømme jeg ikke kan veldig mye om vidunderevner, men jeg forestiller meg at dette er forskjellig fra kunstform til kunstform.
Musikk blir gitt oss direkte, og går ingen omvei om andre informasjonslag. Maling er i motsetning nødt til å bli behandlet først: Vi ser på et lerret og danner oss et inntrykk av hva som blir forestillt for oss. Maleriet er også statisk, og har du først gjort første penselstrøk kan du ikke ta det bort.
Det er også likt innen litteraturen: Vi er avhengige av et språk for å kunne tolke og ta til oss det som står i teksten. Hvilket bringer meg til mitt poeng: De fleste kunstformer er avhengig av et annet abstraksjonslag for å kunne bli erfart. Poesi/litteratur er avhengig av og samtidig begrenset av ord.
Jeg er klar over at det er et svakt argument, men er det derfor lettere å være et vidunder innen musikk enn andre kunstarter? På en annen side har man noe konkret å forholde seg til innen (klassisk) musikk: Noter. Altså at det er interpretasjonen, altså utførelsen, som teller.
For å oppsummere: Det jeg mistenker er altså at innen de fleste kunstformer må man kjenne til en lang rekke koder, signaler og estetiske regeler før man lager noe nytt. For enkelhetens skyld kan vi her skille mellom det å spille musikk og det å komponere musikk, siden det ville ødelagt argumentet mitt. (-:
Videre virker det nesten for meg som om du opphøyer de med kunstneriske evner over flertallet. Jeg er med deg i at utdanninger innen kunstneriske fagfelt burde vektlegge kreativitet, eksperimentering, feiling og suksess; men er ikke nettopp poenget her at vi alle begynner som kreative, kuriøse skapninger og blir skapt om til det motsatte?
Slik sett tenker jeg at det som må bli tilfredsstilt av skolen er en nysgjerrighet. Og dersom nysgjerrigheten slukkes har man også tapt. Og dette mener jeg gjelder innen alle fagfelt: Fra naturvitenskaplige til humanistiske, så det er ikke noe særegent for «kunst».
Hvordan man skal kunne tilfredsstille (eller pirre) nysgjerrigheten er jeg litt mer usikker på. Det vi vet er jo at folk er høyst forskjellige, og at det er en grunn til at man søker seg inn på forskjellige spesialiserende linjer på videregående. Ett argument som jeg har hørt ofte er at det i for stor grad er at teoretisering av skolen (og spesielt byggfag) dumt. Samme gjelder for musikk/dans/drama hvor det også i større grad har blitt mer almenfag og mindre musikkfag, og jeg innbiller meg at media har hatt samme utviklingen. Vil du bli frisør idag må du gå tegning/form/farve, f.eks.
Dette er en del av en strategi fra myndighetens side, og et uttalt mål i bl.a. Kunnskapsløftet om at elevene skal være mer tilpasningsdyktige, at det skal være lettere å flytte på «elevmasse» (det er ordet de bruker) og at det i fremtiden skal være lettere for dagens elever å omskolere seg for å tilpasse seg samfunnets (les: næringslivets) utvikling. Jeg mener dette betyr at vi lærer lite om mye istedet for å fordype oss i de fagene som er viktige for vår utvikling.
Hm. Tja. Det var ihvertfall noen tanker.
En annen video der som (ihvertfall jeg) synes er litt interessant: http://www.ted.com/index.php/talks/view/id/187
KonTrax: Hei på deg! Kjekt å få kommentar fra deg for en gångs skyld. :) Glad du likte foredraget.
ato: Musikk må vel også behandles? Noe musikk trenger flere gjennomlytninger for å…forstås. Eller hvordan jeg skal si det. Likes! Ja. Dessuten: Et maleri kan i likhet til det du påstår om musikk, gi umiddelbare følelser og assosiasjoner, allerede før en veldig gjennomtenkt ‘behandling’ i hodet.
Men ja, ellers er jeg helt enig med deg. Jeg vet ikke mer hva jeg skal si.
Takk for link til nok et interessant foredrag! :)