Kjære verden

Ordene fra det palestinske barneteveprogrammet får halsen min til å knytte seg og sinnet til å boble. Jeg vet ikke hvorfor jeg får denne sterke følelsen av dette, for strengt tatt er jeg verken dansk eller muslim; jeg kan verken tegne eller få slutt på opptøyene. Jeg vil ikke at Kurt Westergaard skal slutte å tegne. Men jeg vil heller ikke at kaninen på palestinsk barneteve skal komme og spise ham.

Kaninen Assud: – Hvis de gjør det igjen, Saraa, vil vi drepe dem, ikke sant?

Saraa: – Hvis Allah vil.

Kaninen Assud: – Jeg vil bite dem og spise dem opp.

Saraa: – Hva har du å si til karikaturtegneren som startet alt dette, og fornærmet Profeten ved å tegne ham?

Kaninen Assud: – Han er en kriminell.

Saraa: – Ja, en kriminell.

Tasnim (innringer på telefon): – Jeg sier til han, og til alle dem som prøver å gjemme han, at vi uansett vil greie å drepe ham, å henrette ham.

Kaninen Assud: – Hvis Allah vil.

Saraa: – Jeg ber for at Allah får jorda til å svelge ham, så han tjener som en lekse for andre som ham, Tasnim.

«Jeg skjønner ikke hvorfor de gjør dette, skjønner ikke hvorfor den danske tegneren provoserer når situasjonen er som den er, det er så respektløst!» sa en klassevenninne på skolen da jeg viste noen av dem klippet på Dagbladet.no. Jeg vil unødig være grinete og uenig, men jeg kan heller ikke samtykke. «Hvem er det som er respektløs?» sa jeg. «Å drive terror – er det å vise respekt?»

Jeg hadde allerede sett klippet på TV 2-nyhetene kvelden før, og var på forhånd svært smertefullt berørt og opprørt over det slående beviset på hvor ugrunnelig vondt og grenseløst mennesket kan være i sitt forsvar på seg og sitt. Ondskap, som jeg gjerne presiserer igjen og igjen, er integrert i oss alle. Mennesket er ondt, uansett hvilket livssyn du har, uansett hvem du er, uansett om du tegner eller skriver eller leser Koranen eller Bibelen. Vi vet lite, men vi tror vi vet, og det er der vi feiler. Med dette usympatiske klippet gråter jeg et sted inni meg, eller er det latter?. Synet av et symbol på en slik uhyggelig inndoktrinering på forsvarsløse barn, er så vond at jeg får frysninger på ryggen.
Vi, «de onde», har ikke en gang reklame for barn.

Én ting er å ta parti. Det vil jeg ikke gjøre. En annen er å være pasifistisk og tro at situasjonen blir bedre av å være taus og sympatisk. Det vil jeg heller ikke. Prinsipielt er denne problemstillingen pinlig og uløselig. Den minner meg om en sandkassekrangel mellom to små barn; en nabokrangel om et epletre. «Det var DU som begynte, «nei, DU!». Hvem begynte? Hvem skal ha det siste ord? Hardt mot hardt – eller skal den ene part gi seg? Ja, særlig, som om det vil skje; ikke bare i strid med mennesket ondskapsfulle natur, men også det overveldende overtaket den ene parten måtte få. Kanskje motstand er noe planeten trenger – dynamikk og balanse; en uløselig strid mellom den ene og den andre, mellom østen og vesten, mellom religioner og livssyn, mellom ytringsfrihet og grenseløs ærefrykt.

Hva om det løsner? Smeller det da? Er striden like naturlig som menneskets ondskap? Hvorfor får jeg da denne deprimerende tomhetsfølelsen? Denne skammen over å være menneske? Jeg har ingen grunn til å ha vondt, jeg er verken en ydmyket danske eller en rystet muslim, så jeg har i teorien ingen grunn til å syte, til å føle smerte. Men jeg gjør det, og det er automatisk noe i meg som leter etter en løsning. Et umulig prosjekt – sant nok – men i det minste akter jeg å komme med en sympatisk antydning.

Det er ikke det at jeg ikke forstår den ene partens religiøse standhaftighet. Er det noe jeg har respekt for, er det de som har en tro og et knippe moralske verdier de balanserer livet sitt med. Jeg har selv en tro på noe, at et eller annet der ute, vokter over oss, og som en gang i tiden, på sett og vis også kan ha skapt oss. Gitt oss livet. Dødd for oss, slik at vi skulle få evig liv. Enten det innebærer å komme til paradis, eller å bli igjen som gjenferd. Jeg utelukker ingenting. Jeg påstår heller ikke at noe jeg tror, er sant.

Vi besår riktignok av atomer og molekyler, aminosyrer og celler, DNA, fosfat, slim og gørr og over femti prosent vann. Poenget mitt er likevel at det finnes noe. Kanskje det finnes inni oss, bak brusk og bein. Og det er godt. Det som er inni oss, den guddommelige kraften som måtte være der inne, er god, til tross for at mennesket er ondt – er det guddommelig godt.

Jeg vil påstå å tro at uansett hvem Gud, eller Allah, eller Buddha eller hvem denne Ham, eller Hun – for den saks skyld – er, så er vedkommende Sann og Evig. En gjennomgående God kraft med Den Rette Innsikt og Gode Intensjon. Jeg vet ingenting om religion annet enn det jeg har kommet frem til gjennom min egen tanke, og mange anser meg derfor for å ha hinduistiske tendenser når jeg sier at Gud er inni oss og Han er glad i oss alle, uansett om vi tegner Ham, frastår fra å tegne Ham eller rett og slett bare gir blaffen i hele oppstyret og heller legger oss på sofaen for å drikker oss sanseløst fra konseptet; ensomme og overlatt til oss selv. Vi har Ham.

Religion er kjærlighet, Gud er en venn. Han, Hun, «Det» – hva som helst – det er godt og tilgivende, storsinnet og forståelsesfullt. Det eneste vi skylder, er å tro. Men heller ikke det trenger å være en forutsetning. I en atheist som i en solidarisk muslim, fra en karikaturtegner til en bitteliten bløthjertet blogger, bor Han, langt, langt inni oss. Han skratter seg skakk og ruller seg rundt i latterkrampe.

«Hva i alle dager,» hikster Han med lattertårer i øynene. «Bare lev det livet jeg har gitt dere. Bare vær gode med hverandre».
Hvorfor klarer vi det ikke?
«Relax – take it easy,» sier Han og spiser et stort stykke napoleonskake.