Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Bloggere, konverserende kunstnere…

… eller konkurransedyktige skravlebøtter? Hvorfor har vi denne trangen til å gi av oss selv i en verden som er blitt så fri at den blir for stor og tom?

(Bakgrunnsinfo: Dette er featuren om blogging. Denne posten blir nok litt forandret etterhvert. Kommentarer er som vanlig svært ønskelig.)

Virrvarr (20) mener blogg er en livshistorie, en essay-samling, en offentlig disseksjon av seg selv og sine meninger. – Hva skjer med postmoderniteten der ingenting er sant og alt er fremmedgjort? Jo – vi blir kjent med hverandre!

PLUTSELIG REISER HUN SEG FRA BORDET SITT og slår armene ut i været.

– Ah, så fort publisert! *svusj* – så er man på «trykk» og kan leses av mange!

Hun setter seg fort ned igjen og skriver videre.

Mens hun sitter slik, svinger jeg høyt med pennen min, sverdet mitt, idet jeg galopperer nedover Bloggerlandsbyen på en elefant, klamrer meg fast i elefantøretuppen med den andre hånda og roper til leserne på fortauskafeen:

– Iiihaaa!

Leserne, som sitter med bøyde hoder, hver for seg, alene, ved hvert sitt lille, runde bord, løfter ikke en gang blikkene fra ordene når de skal ta nye slurker fra kaffekoppene sine. Alle passer på seg selv, alle skuler og spionerer på hverandre. Noen tenker «Hvem har mest lesere? Hvem skriver best? Hvem er mest populære?». Likevel kjenner alle hverandre; innenfra.

– Da jeg gikk på videregående, irriterte jeg meg grønn over at det var mange elever på skolen som leste bloggen min, men på skolen latet de som om jeg ikke eksisterte, skyter Elisabeth inn: hun har kalt bloggen sin En Kaffebønnes Sammensurium.

Alle bloggerne har føttene på gulvet. Alle bruker serviett, de prøver å holde den rette bloggeskikken. Prøver å kommentere hverandre, lytte, svare, samtale, – slik som seg hør og bør i Bloggerlandsbyen. De respekterer hverandre, og kjenner hverandre. Iallfall det de velger å si, og det de velger å lese. Om seg selv. Og hverandre.

Kanskje mer. Kanskje mindre.

– I bloggen min kan jeg, helt uten problemer, skrive om hvordan jeg flørter, betror en jentestemme. – Hvordan jeg gråter i dusjen, når jeg lager frokost og når jeg kler på meg og går til skolen.

Hun blogger under psedonymet emelie på domenet Skyskraperengel.net.

– Men til alle de andre på skolen, vil jeg bare si at jeg våknet tidlig og hadde en fin morgen; spiste god frokost og drakk en kopp varm te.

emelie vil ikke ta hensyn når hun skriver.
Hun blogger fordi hun vil forstå. Hun vil tenke høyt med ord og setninger og tekst. Hun har ikke prestasjonsangst, prøver ikke å komme seg noe annet sted enn dit teksten fører henne. Skrivingen i fokus.
– Jeg skriver det jeg vil skrive, og sånn er det med den saken.
Likevel – eller kanskje nettopp av denne grunn – foretrekker hun å forholde seg hemmelighetsfull.
– Jeg liker å kontrollere hvem som vet hva. Derfor blogger jeg ikke under mitt egentlige navn. Jeg har fått høre at meg in real life er helt lik emelie. Jeg er dønn ærlig og det er sånn jeg liker å ha det. Jeg liker å ha hemmeligheter, jeg liker å kunne gjemme meg litt.

Virrvarr da? Hvorfor kaller du deg Virrvarr?
– Jeg heter Virrvarr fordi jeg surrer, sier Virrvarr. Alle som bare leser bloggen min sier at det ikke stemmer, men alle som kjenner meg IRL vet at nicket er Sant og Riktig. På mange måter er nicket mitt det som er mest RL med hele bloggen.

– I bloggen virker jeg nok litt trist og mutt, sier kaffebønnen Elisabeth. – Men egentlig er jeg bare sjenert.
Hun sier at fordi hun fortsatt skriver bloggen sin, kan hun ikke beskrive den. – Foreløpig er det bare en dagbok. Tror jeg.

Men hva er virkelighet? Og hva er fantasi? Er blogging det samme som skriving? Er en dagbok det samme som en blogg? Er det mulig å gjemme seg i Bloggebyen? Eller er det i det hele tatt mulig å virkelig føle at man blir sett?

En vag tåke av paradoks og selvmotsigelse, senker seg vant og lite urovekkende over livet i Den Globale Landsbyen. Vinden hvisker at det er forståelig at det kan være fælt at alle vet alt om deg – og om meg, og om oss – og vi. Selv om vi er her. I Bloggerbyen. Og kan leses av alle. Alle kan lese oss, og vi ville ikke fått vite noe som helst. Ville bare fortsatt som før – retningsløst, uten kart og kompass, men med en refleks som får oss til å presentere oss som oss selv, våre sanne jeg. Vi sladerer på oss selv og våre egne, og vi er ikke en gang klar over det selv.

Imens reiser nye bloggere seg fra bordene sine og slår armene ut i været. Nye poster publiseres, nye kommentarer, og ny erkjennelse svever ut i intet. Kopper heises og settes ned igjen. Bloggerne er dannede, bruker tefat, men drikker gjerne kaffen svart som natten, brutal som som et stikk – rett fra leveren, inn i hjertet. Rett fram. Rett fra kaffebønnens sanne jeg. Ekte og usensurert. Dette er blogging.

– Men tanken på at alle vet alt, er likevel skremmende, synes emelie.
– Nei, det er deilig.

Virrvarr har brukt bloggen sin, «Revolusjonært Roteloft», til å fortelle mange på en gang om problemer hun har. Hun synes det er greit å kunne kringkaste noe raskt.

– Jeg slipper å ta de kjipe, nervøse samtalene med folk når vi står ute og de skal røyke. De kan si «Ja, jeg leste det på bloggen din», også slipper jeg å fortelle dem at jeg er alkoholiker, derfor skal de unngå å tilby meg øl på fest.
Virrvarr smiler. Det er ikke noe stress.
– Jeg blogger fordi jeg ikke stripper, fordi jeg ikke er i tv-debatter og får vist meg frem der. Og fordi behovet mitt ikke går på at folk skal se puppene mine, men for at folk skal lese ordene mine, for skrive tvinger hjernen min meg til uansett. Ja, eksibisjonisme og skrivekløe. Der har vi grunnen.

NOEN BLOGGER KRYPTISK og poetisk for å gjemme seg men likevel få gleden ved å utlevere seg selv og betro seg til offentligheten. I samme sleng, får de drivkraften ved å bli lest og kommentert. Som om det er dét vi alle søker etter.

– Det er fint å høre at jeg når frem til noen, synes emelie, – at noen har det sånn som meg, at noen har vært der, kjenner til det, støtter meg, ler med meg. Det er utrolig hyggelig å få høre at jeg skriver bra, fint, nydelig. Det er fint å høre at et innlegg gjorde noen sin dag enda litt bedre. Det er også litt morsomt å lese kommentarene folk skriver når jeg har publisert et rimelig kryptisk innlegg. Noen tolker helt feil, noen treffer blink og noen kommer med tolkninger jeg ikke hadde tenkt på selv.

ANDRE SYNES DET ER HERLIG Å KRINGKASTES TIL ALLE, høylytt og med fullt navn. At alle vet alt om dem. Og det er ikke fælt. Stadig blir det vanligere å være offentlig. Flere bloggere ønsker- og har også som klar intensjon, å bruke bloggen sin til personlig markedsføring, for eksempel ved å stille seg ut på markedet for oppdrag innen webutvikling, illustrasjon og som skribent. Det handler om å bli oppdaget, sett og hørt. Med utviklingens strøm blir det stadig også vanligere å bruke blogging kommersielt. Nisjeblogger som musikk-, teknologi-, mote- og nyhetsblogger åpner gjerne opp for dette. Men fortsatt er det mange ulike solsystemer i bloggsfæren. Og fortsatt handler det ytterst og opprinnelig om et genuint ønske om å berøre – og å bli berørt. Se på meg! La meg vise deg hva jeg kan, hva jeg føler! Dette handler om meg! Dette er mitt sted. Min plass på fortauskafeen i Den Globale Landsbyen. Hei!

– Alle skriver om seg selv, påstår Virrvarr. – Rett og slett fordi de skriver som seg selv – eller som alter-egoet sitt. Om du bare skriver om fotball eller filosofi, vil til syvende og sist blogginnleggene til sammen utgjøre en sum som er deg. Og ja, jeg skriver også om meg selv som temaet. Jeg er en navlebeskuende, lykkelig egoist. Jeg skriver jo om det som intresserer meg, og jeg er logisk nok, interessert i meg selv.

Bloggsfærens vesentlige særegenhet, er dermed ikke hvem du er, eller vil være her i verden – men den karakteren du utgir deg for å være, og hvordan denne skapningen, denne fiksjonelle karakteren eller forfatteren, poetisk eller rapporterende, utvikler seg selv i påvirkning av seg sin egen og omgivelsenes strøm.

Bloggen har nemlig denne evnen til å undre seg over seg selv, ulikt noen annen form for litteratur. Den angriper stadig og utfordrer seg selv. Den stiller spørsmål ved sin egen eksistens og peker på trivielle hendelser som store begivenheter. Bloggen behandler dem rett og slett likedan, og rører temaer i omgivelsene, nyhetsbildet, arbeidslivet og dagliglivet sammen til en grøt av interaktivitet og nye meninger. Noen ganger leder det til en større mening og innsikt. Andre ganger ikke. Her er formen poenget. Ikke innholdet.

Som blogger spiser man ord-tapas på fortauskaféen i Den Globale Landsbyen og sjonglerer med sjangere som essay, kåseri, kronikk, poesi og roman. Alt på en gang!

– Altså, det handler om å utforske måten du skriver noe på, ikke hva du skriver om. Ta et dikt i bunden form, som en sonette. Er poenget det du sier om kjærligheten i diktet, eller formen i seg selv? Hvor ligger fokuset?

Virrvarr gestikulerer. Hendene beveger seg fra den ene kanten av bordet, til den andre. Ja, hvor ligger fokuset? Ligger det på bordet i det hele tatt? Finnes det i Bloggerlandsbyen overhodet?

– Michel Montaigne, essayets far, mente at hans vandrende, assosierende skrivestil var selve målet med skrivingen, ikke hva han assosierte rundt. Det samme kan du si om det et blogginnlegg er. Det halvferdige, nylig publiserte, åpent for kommentarer-litteraturen er poenget i seg selv, innholdet kan alltid variere. Som blogger utforsker du en Helt Ny Sjanger i grenseland mellom fakta og fiksjon.

EN SVAK LARM AV KLINKELYDER hviler over området; det lille tegnet til liv som kommer fra tefatene idet kopper heises opp og settes ned igjen. Man hører det skremmende godt, for ingen snakker, alle bare leser. Noen noterer på små lapper som de sender mellom hverandre via kelnerne. Så er det nye slurker, mer lesing, mer ord-tapas; kelnere, som er laget av intet annet enn Javascript og Web 2.0.

SOM BLOGGER ER DU DIN EGEN REDAKTØR. Du har ikke andre begrensninger enn dem du gir deg selv. Det som samler blogging som uttrykksform er en sterk, personlig stemme. Alt er skrevet av DEG. Alt handler om ting DU har tenkt på, DU gjør. Et sterkt individ som poster det individet vil, er en blogg.

– Jeg liker å si at det jeg skriver er 90% meg og 10% fantasi, fortsetter Skyskraperengelen emelie. Det er som om hun innhylles av tåken omkring oss, og svever i sin egen tekst, sin egen blogg, som sin egen karakter, oppdiktet eller ei – enten av fri fantasi, eller som som sin egentlige identitet.
Tilslørt. Eller avslørt?
– Sannheten er vel at det jeg skriver er 110% meg, innrømmer hun til slutt, tankefullt og stillferdig.

Hvorfor har vi denne trangen til å gi av oss selv i en verden som er blitt så fri at den blir for stor og tom?

*ekkooooooooooo*

«… hvorfor har vi denne trangen til å gi av oss selv i en verden så fri at den blir for stor og tom … tom, tom, tom, tom, om, om, om …»

Jeg kunne ropt, jeg kunne brølt, jeg kunne steget av elefanten og klatret opp et stykke, og der kunne jeg stått, med en megafon. Jeg kunne stått på toppen av et fjell, på en kasse – stått oppå mitt eget tastatur, gaulet det hele utover en dal, som fra min egen personlige talerstol, anonym eller ei, et sted langt, langt borte, eller kanskje nærere enn noe annet: et sted i Den Globale Landsbyen. Et demokrati der ingen ideologi eller livssyn er riktigere enn et annet. Stedet hvor ingen tanke slutter, ingen teori er uavlatelig. For ved interaktivitet i kommentarfeltene holdes den i live. En evigvarende dialog mellom forfatter og publikum.

DET ER ALLTID NOEN SOM HØRER. Alltid noen som lytter. Samme hvor mange andre som skriker i munnen på hverandre, eller hvor fjernt og stille tilhørerne måtte befinne seg. Det er alltid en ledig plass.
Det vil si: om du klarer å trykke på de riktige knappene; greier å klatre opp på riktig fjellknaus, eller svinge med pennen på en måte som ingen har gjort før deg.
Se på meg!
Som i en konkurranse?
Høyere, bedre, sterkere!

Hvilken betydning har lesernes kommentarer?

– Ah, en hjertesak! Jeg elsker nemlig kommentarene jeg får, og det er noe av dette som gjør blogging så bra, synger Virrvarr ut.
– Innlegget fortsetter nemlig etter at jeg er ferdig. Har jeg riktig flaks, tar noen tak i innlegget mitt og tråden går videre. Blogging blir dynamisk på grunn av kommentarene, det blir levende og «øyeblikkelig». Blogging er kunst på vei, faglitteratur her og nå. Du kan få rettet feil, få nye innspill og sammen lage noe større enn innlegget ditt var opprinnelig. Du kaster sten i et vann og håper på å lage mest mulig ringer. Kommentarer er varme og kommentarer svir. Jeg må innrømme at mange kommentarer er viktigere for meg enn mange hits i statistikken.

Men hvis ikke…?

– Om en post får lite tilbakemeldinger, begynner jeg å lure på om jeg var veeeldig kjedelig eller intern. Eller om besøksstatistikken går ned. Man blir avhengig av mye besøk, hvertfall.

emelie, da?

– Prestasjonsangst? Nei, det har jeg ikke. Hadde jeg hatt det, så hadde det ikke vært min blogg.

Men hvordan bruker dere inspirasjon og referanser til andre bloggere?

– Det hender, fortsetter emelie med poesi i håret. – Jeg blir veldig ofte inspirert, men jeg bruker sjelden referanser til andre bloggere. Jeg blir inspirert på den måten at jeg får noen egne ideer, men det er veldig sjelden at jeg skriver et innlegg som et svar til noe som noen andre har skrevet om tidligere.

Virrvarr på den annen side, refererer ganske ofte til andre. Iallfall hvert tiende innlegg på bloggen hennes er med utgangspunkt i andre bloggere. Hun sier det er godt å lage dynamikk i bloggeland.
Så setter hun koppen ned med et klink som får noen rundt oss til å skvette et sekund fra funderingen bak skrivesakene sine.

I Den Globale Landsbyen skinner solen og alle får plass til å spise ord-tapas. Men om en observerer det hele fra sitt eget bord, unnlater å engasjere seg veldig i kommentarfeltene til de andre bloggerne, later man til å strande seg selv ene og alene på sin egen øde øy, om enn man presterer å skrive om noe aldri så slående og oppbrytende. Kommunikasjonssvikt, mangel på kommentering, stanser Bloggsfæren. Det skaper global oppvarming og leder øya de lenger og lenger vekk fra nærmeste solsystem.

– Kommentarer smører bloggeland.

Fristet til å påstå at «en blogg er som en roman som skrives mens du leser», kan ikke en slik karakteristikk brukes om en blogg. For en blogg er mye mer enn en roman. En roman er for begrensende.

Det er en grunn til at blogging foregår på nettet. Spørsmål og svar, kommentarer og tilbakemeldinger og frem og tilbake. Det er som skaper liv og røre i skrive-tapasen. Det er det som gjør den spiseverdig og levedyktig; voksende, selvkritisk og selvutviklende dynamisk.

At skriving er gøy i seg selv, er ikke nok. En må vri skrivegleden til å bli global. Til å bli et verktøy til å skaffe seg lesere – til å se, og til å bli sett. Det eneste om blogging som er sikkert, er det at blogging ikke er det samme som skriving.

– Blogging er meritokrati, sier Virrvarr og synker realistisk ned. – Den flinkeste vinner.

Takk til emelie, Virrvarr, Elisabeth Ice Cream og Fie for intervju, impulser og inspirasjon.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS