Kanskje det ikke er noe å gjøre i det hele tatt for mange av dem, kanskje ingenting nytter, og tvangsavrusning gjør ofte vondt verre. Hva kan man gjøre? Ingen fasitsvar. Men samfunnet må bli flinkere på å fange opp mennesker i faresonen og gi dem profesjonell hjelp, før det eventuelt går galt. Samtidig som enkelte kommuner er flinke på tilgang til hjelp for rusmisbrukere er det alt for mange potensielle som skriker etter hjelp uten å få det.

Veldig ofte får ikke folk den nødvendige hjelp som trengs, og ser kanskje ingen annen “løsning” enn narkotika. Det er ikke oss det er synd på. Vil ikke kalle oss ofre, selv om deres smerte påfører andre smerte. Det er lett å si: “Jammen de vil jo ikke ha hjelp”, men fra deres side kan jeg forstå at rus er deres eneste virkelighet, eneste trygghet, når alt de før har opplevd er svik og smerte. Lett er det ikke, men det er viktig å ta tak i dem som sliter før det er for sent.

Jeg har vært i Oslo en del ganger nå, og der sitter det mange på gaten og tigger. Nesten alle går bare forbi som om de ikke er der. I Haugesund er det ingen som gjør det. Jeg har aldri blitt kontaktet slik før, men jeg tenkte at du kanskje hadde det. Dessuten kjenner jeg deg ikke så godt, så jeg tenkte at du kanskje virkelig hadde et enormt stort hjerte og ville hjelpe. Jeg prøvde derfor og si at vi egentlig ikke hadde tid siden du skulle rekke bussen (hvit løgn), så der hadde du en gyllen mulighet til å si at det stemte og at vi måtte gå, men du gjorde ikke det, så da ville ikke jeg si noe mer. Da ble det ditt valg.

Men jeg syns ikke du skal angre på det, for som jeg sa; det er alltid noen som stopper på gata i Oslo, og det er alltid noen som gir litt penger hvis noen tigger i Haugesund. I forgårs ble det deg. (Og meg). De fleste som bare går forbi, har sannsynligvis stoppet en gang før.

Ellers har samboeren min en god prosedyre når han møter noen som trenger penger: Han ber dem med på McDonalds. Han kjøper et måltid til dem. Da vet man jo i alle fall hva pengene går til, og at de går til noe godt, gjør man ikke?

Jeg vet ikke om jeg er helt med på den tanken om at måten man gir noe på er så viktig. Hvis noen trenger noe, og en annen har det den første trenger, er vel det viktigste å få tak i dette?

At de identitetsløse er storbyens største ofre er en påstand som kan vris og vendes på veldig mange måter. Vi er alle offer for hverandre. I samfunnet er det alltid noen som lider, enten det er på toppen eller på bunnen. En vil alltid føle at en ikke får utfoldt seg slik man ønsker, at en ikke får oppnådd det en vil – at det er noe som stopper en. Oppskriften på ‘det perfekte liv’ eller ‘idealsamfunnet’ er en farlig felle, for det er pluss og minus på alle trinn. Med det at mennesket er ondt, mener jeg at vi alltid vil dytte på hverandre, f.eks ved å være nådeløst rettferdige når det kommer til arbeid, eller å gi hverandre dårlig samvittighet for problemer som ikke er vår feil.

Det er også interessant å tenke på hvordan de du kaller identitetsløse har blitt nettopp det, og om identitet er eller ikke er noe man kan få ved innsats. At ingen av oss er mer enn bare mennesker, er en ting, men hvis det du kaller identitet ikke lenger har noe verdi, at det bare er å gi opp og synke lenger og lenger ned i sin egen umotivasjon og uhelbredelighet – hva er da identitet? Hva er da vitsen med å holde ut og kjempe videre? Hvor finner vi motivasjonen til å klatre videre? Ved å hjelpe andre uten at de orker å hjelpe seg selv? Vel…

Håper det er en bra ting at jeg toucher innom svært mange tunge tema i en og samme post … Jeg må innrømme jeg er litt redd når jeg begir meg ut på dette. Jeg vet lite og har lite bakgrunn for å vite noe – men i bunn og grunn kan vel ingen av oss egentlig vite noe som helst…

Hilde: Heisann! :) Ja, det var spennende, det! Glad det gikk så bra.

Og du merka dessverre det som Haugesund e kjent for; Narkotikamiljøet sitt. Ai, ai, ai…

Man kan kaste de kronene i 7Elevenkoppen (det er ofte det), og to skritt senere er det som om denne personen aldri hadde strukket frem hånden.

Jeg har sluttet å problematisere dette med å gi penger til de narkomane. Det er måten man gir noe på som er viktig for meg. Etterhvert som jeg har gått disse gatene utallige ganger og kjenner igjen ansiktene har jeg valgt meg ut tre-fire som jeg føler jeg får kontakt med. Det handler om å stoppe opp, bøye seg ned på huk og vise at du har sett personen- spørre det har skjedd noe siden sist, om det er noe fint å fortelle. Gi pengene uten formaning om bruken.

Det betyr at jeg sjelden gir impulsivt til de utallige som tigger på gata lengre. Jeg klamrer meg til et håp om at mine “faste” begynner å kjenne meg igjen. At det ikke lengre er snakk om et ansiktsløst forhold. Til syvende og sist er det de identitetsløse som er stobyens største ofre.

Jeg har ofte tenkt på hvorfor jeg ikke havnet på narkokjøret- MANGE av mine barndomsbekjente/venner var i/er/døde av det. Denne følelsen av at disse livshistoriene var ispedd så stor grad av tilfeldigheter gjør det vanskelig å dømme noen av dem…

Du toucher innom svært mange og tunge tema i en og samme post- ingen tvil om det..