Haugesunds narkomani
fredag 22. februar, 2008 kl. 14:15 av binka
Jeg kom til Haugesund for å treffe Fie for aller første gang. Vi kjenner hverandre bare fra bloggverdenen og skulle feire 19-årsdagen hennes sammen med tolv venner av henne – en for meg helt ukjent gjeng. Jeg kjente ingen – enda. Vi spiste på Egon; satt på langbord, og jeg følte meg ganske modig over å ha kommet hit: var i det hele tatt ganske overrasket over at det gikk så bra, at haugesundere er så imøtekommende som denne gjengen viste seg å være, at noen allerede visste hvem jeg var, «hei, Binka!», og at de lo av vitsene mine, lyttet til filosofiene mine – og at de automatisk smilte fint så fort jeg rettet kameraet mot dem, allerede før jeg i det hele tatt hadde rukket å stille på fokusen. Ble alt i alt veldig fornøyd med at Fie ba meg komme.
Men alt dette ble plutselig så blasert etter morgendagens møte med den narkomane kvinnen, som satte et stygt merke i min følsomme tankegang…
Jeg blir sint og ekstremt lei meg av å tenke på samfunnet, hva det egentlig driver med, – hvor meningsløse politikere er, og hvordan de positive og negative sidene ved naturens lov om ‘survival of the fittest’ motstrider hverandre og skaper et blå-rødt kaotisk inni hodet mitt. Nå er det nok! Snart blir jeg nihilist!
Torsdag var en like regnfull dag som onsdagen. Jeg og Fie ruslet likevel rundt i drittværet og ante fred og ingen fare, helt til vi ble stoppet av en narkoman. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var som om jeg gikk inn i en skummel transe, en selvutnevnt tvang til å måtte hjelpe; som om den narkomane kvinnen ville dø uten min hjelp og at jeg for evig og alltid ville brenne i helvete som straff hvis jeg ikke gjorde noe. Jeg fikk denne følelsen av at jeg bare måtte gjøre noe, selv om alt jeg kunne gjøre, bare ville gjøre vondt verre.
Jeg hadde ikke særlig med kontanter på meg, men jeg hadde penger på kortet. Skulle jeg ofre litt medmenneskelighet for et medmenneske?
… neineinei, hva var det jeg var iferd med å rote meg borti …
Jeg visste på sett og vis at jeg var på tynn is der jeg med skjelvende fingre satte kortet inn i minibanken nedi gata, hvorpå den narkomane kvinnen hadde økt sitt pengebehov med flere hundre kroner – dette på kun knappe hundre meter. Først trengte hun tohundre. Plutselig ville hun ha femhundre. Jeg visste at femhundre var langt over streken – så mye skulle hun iallfall ikke få av meg, samme hvor dypt jeg måtte synke ned i min uerfarne medlidenhet. Trehundre var det lengste jeg ville strekke meg; jeg følte liksom at jeg måtte, uten at jeg ville. Jeg burde ikke være nødt til å stilles for problemstillinger som dette. Det våte håret og de utstikkende skjellettbeina i den unge kvinnens ansikt var sikkert enda våtere og enda mer utstikkende i mitt vrangforestilte bløthjertete sinn enn de var i virkeligheten.
Tårer i øynene. «Vær så snill, vææær så snill,» klynket hun som en våt bikkje.
Jo lenger vi ble stående, jo lengre tid det gikk; lengre tid der min sunne fornuft smuldret mer og mer opp i ubevisstheten, jo vanskeligere var det å snike seg unna – bli usynlig. Men samvittigheten ser meg alltid. Jeg kunne bare gått. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Jeg var virkelig ikke klar over at jeg var så usannsynlig dum.
Jeg spurte henne hvorfor hun ikke oppsøker staten, hjelpesentre og slikt, spurt hvordan slikt egentlig funker; om vi ikke bor i et så godt land som folket skal ha det til, og hva som egentlig skjer her på bunnen av sosialdemokratiets solidariske fedreland i rødt, hvitt og blått; hvor det blir av skattepengene. Prøvde å få litt inside information. Prøvde å utvide min politiske horisont og oppnå forståelse, sånn at jeg kunne gjøre noe – Noe. Hun svarte ikke noe særlig som ga stort til mening. Er vel vant til å måtte bruke retoriske virkemidler og falske tårer for å få penger til disse pillene sine. Sa at hun ber til Gud, men at hun vet ikke om det hjelper … Det er ikke hennes feil. Jeg forstår jo det. Men er det min feil? Og hvorfor drog ikke Fie meg vekk fortere enn svint før jeg i det hele tatt begynte å tenke alle disse tankene og rote meg ned til minibanken?
Det gjør meg så vondt at vi som mennesker med medmenneskelige følelser står overfor slike problemstillinger. På den ene siden føler jeg at vi har ansvar for hverandre. På den annen, er det ingenting om mennesket som er sikrere, enn at mennesket er ondt, uansett hvor mye jeg skulle ønske at jeg tok feil i denne beregningen.
De narkomane får tross alt mye hjelp av samfunnet, fortalte Fie i etterkant, og i Haugesund har de fått tilbud om avrusning og til og med et sted å bo, om de vedlikeholder det selv. Problemet er bare at dette klarte de ikke. De ville ikke. Mange vil dessuten ikke ta avrusningstilbudet, fordi de sliter med motivasjonen. Betyr det at den eneste måten samfunnet kan ordne opp i marerittet, er ved tvangsavrusning? Så hvorfor gjør de ikke det? Hvis det er det beste – hvorfor er det da ingen som tar ansvar?
«Hvor har du sovet i natt?» spurte jeg henne.
«Ute her,» pekte hun på et kratt i det søkkvåte Haugesundsværet en ettermiddag i februar.
Om ikke vi hadde gitt henne penger til narkotika, ville hun kanskje måtte tigget enda lengre. Kanskje hun hadde slått ned de neste som hadde gått forbi. Kanskje hun hadde brutt seg inn i et hus, stjålet et kjært og uerstattelig gullkjede som har betydd mye for noen.
Jeg prøvde å tenke disse tankene, samtidig som jeg angret. Jeg brukte mye av bussturen hjem til å tenke på dette. Det kan nesten ikke beskrives med ord hvor ugrunnelig nedtrygt det gjør meg å forstå at ingenting i hele verden noe å si: Det nytter ikke å være snill, nytter ikke å hjelpe: for uansett om du hjelper, vil det være enda flere som fortsatt sliter. En stor andel av disse er dessuten ikke interessert i den hjelpen de tilbys. De vil bare ha rus. Det er det eneste de vil ha. At deres smerte påfører smerte for oss andre, er et kapittel som skyves unna og ubetydeliggjøres.
Der Jens Stoltenberg og resten av høneflokken på Stortinget flotter seg i stive dresser og sur champange, er det med mindre fremgang og resultat enn vi kunne ordnet selv. Jeg er så lei over at politikk er så seigt og formelt. Jeg er lei av at vi ikke lærer hvordan vi skal håndtere narkomane på skolen, hvorfor alt bare dreier seg om tull og tøys, og hvordan det plutselig slår meg at vi kanskje må tvinge noen, presse dem – det må gjøre litt vondt – nesten som å spise fisk i barndommen eller bli smikket på stumpen fordi det du gjorde var galt. Det er som å ta av et plaster: kort og brutalt. Det er kanskje det som må gjøres. Tvangsavrusning.
Så kan alt bli så mye bedre.
Men det er ingen garanti. Det irriterer meg grenseløst at det bare regner og regner og regner og ingenting skjer for å forandre noen ting. Ingen vil samarbeide – det er slik mennesket ér; de bruker bare narkotika og jeg forstår ikke hvorfor de i det hele tatt startet, selv om jeg kanskje begynner å forstå likevel: Når verden er like ugrunnelig flytende og uaktsom som den er i dag – hvilke verdier har vi igjen for å holde oss unna? Narkotiske stoffer som visker ut virkeligheten og lager den om til fantasi og fargerike mønstere, Lucy In the Sky With Diamonds. Det kommer alltid en bløthjertet kunstner og gir oss penger til mer uansett…..
Det eneste jeg kan si, og som jeg alltid har sagt, er: Ta vare på deg selv – for du er det eneste du har.
Forøvrig er jeg veldig glad jeg ikke bor i Haugesund. I 90% av tilfellene der en buss stopper på en holdeplass, er det ingen ungdom mellom 16-23 som hopper inn, slik som her i Stavanger; men en sørgelig pensjonist som setter en ekstra fremheving rundt undergangsstemningen; i butikker, kjøpesentre, på kaféer. Dette var et fenomen jeg grublet på lenge, helt til det gikk opp for meg at Haugesund ikke er en fremgangens by. Her finnes det ikke Universitet, ikke studenter, ikke ungdom – om enn bare en kjekk gjeng som feirer en fin 19-årsdag på Egon en kveld i februar.
Men det er det.
Jeg husker veldig godt at jeg reagerte på møtet med alle de rusavhengige og hjemløse i Oslo da jeg flyttet hit fra Stavanger. Da var jo hjembyen fremdeles en lite fredelig plett uten de pinligste storbynykkene. Jeg klarte nesten aldri å gå forbi en tigger uten å gi ham/henne noen mynter. Det kom likevel til et stadium hvor jeg fikk en stygg følelse av at jeg gravde rundt i lommene etter en lettvint måte å unngå disse menneskenes sjebner:
Man kan kaste de kronene i 7Elevenkoppen (det er ofte det), og to skritt senere er det som om denne personen aldri hadde strukket frem hånden.
Jeg har sluttet å problematisere dette med å gi penger til de narkomane. Det er måten man gir noe på som er viktig for meg. Etterhvert som jeg har gått disse gatene utallige ganger og kjenner igjen ansiktene har jeg valgt meg ut tre-fire som jeg føler jeg får kontakt med. Det handler om å stoppe opp, bøye seg ned på huk og vise at du har sett personen- spørre det har skjedd noe siden sist, om det er noe fint å fortelle. Gi pengene uten formaning om bruken.
Det betyr at jeg sjelden gir impulsivt til de utallige som tigger på gata lengre. Jeg klamrer meg til et håp om at mine «faste» begynner å kjenne meg igjen. At det ikke lengre er snakk om et ansiktsløst forhold. Til syvende og sist er det de identitetsløse som er stobyens største ofre.
Jeg har ofte tenkt på hvorfor jeg ikke havnet på narkokjøret- MANGE av mine barndomsbekjente/venner var i/er/døde av det. Denne følelsen av at disse livshistoriene var ispedd så stor grad av tilfeldigheter gjør det vanskelig å dømme noen av dem…
Du toucher innom svært mange og tunge tema i en og samme post- ingen tvil om det..
Det va ganske kult at du kom, ja! Må ver litt rart å fusst møta nåken du bare har snakka med på nettet, og i tillegg heile vennegjengen hennas – på ein kveld!
Og du merka dessverre det som Haugesund e kjent for; Narkotikamiljøet sitt. Ai, ai, ai…
Schnoodleboi: Tusen takk for langt innspill!
Jeg vet ikke om jeg er helt med på den tanken om at måten man gir noe på er så viktig. Hvis noen trenger noe, og en annen har det den første trenger, er vel det viktigste å få tak i dette?
At de identitetsløse er storbyens største ofre er en påstand som kan vris og vendes på veldig mange måter. Vi er alle offer for hverandre. I samfunnet er det alltid noen som lider, enten det er på toppen eller på bunnen. En vil alltid føle at en ikke får utfoldt seg slik man ønsker, at en ikke får oppnådd det en vil – at det er noe som stopper en. Oppskriften på ‘det perfekte liv’ eller ‘idealsamfunnet’ er en farlig felle, for det er pluss og minus på alle trinn. Med det at mennesket er ondt, mener jeg at vi alltid vil dytte på hverandre, f.eks ved å være nådeløst rettferdige når det kommer til arbeid, eller å gi hverandre dårlig samvittighet for problemer som ikke er vår feil.
Det er også interessant å tenke på hvordan de du kaller identitetsløse har blitt nettopp det, og om identitet er eller ikke er noe man kan få ved innsats. At ingen av oss er mer enn bare mennesker, er en ting, men hvis det du kaller identitet ikke lenger har noe verdi, at det bare er å gi opp og synke lenger og lenger ned i sin egen umotivasjon og uhelbredelighet – hva er da identitet? Hva er da vitsen med å holde ut og kjempe videre? Hvor finner vi motivasjonen til å klatre videre? Ved å hjelpe andre uten at de orker å hjelpe seg selv? Vel…
Håper det er en bra ting at jeg toucher innom svært mange tunge tema i en og samme post … Jeg må innrømme jeg er litt redd når jeg begir meg ut på dette. Jeg vet lite og har lite bakgrunn for å vite noe – men i bunn og grunn kan vel ingen av oss egentlig vite noe som helst…
Hilde: Heisann! :) Ja, det var spennende, det! Glad det gikk så bra.
Huff, slikt er så fryktelig trist og håpløst. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller si eller gjøre – for om jeg tenker eller sier eller gjør noe, så gjør det egentlig ingen forskjell. Men om jeg ikke gjør det, bidrar jeg til at det ikke forandrer seg.
Ellers har samboeren min en god prosedyre når han møter noen som trenger penger: Han ber dem med på McDonalds. Han kjøper et måltid til dem. Da vet man jo i alle fall hva pengene går til, og at de går til noe godt, gjør man ikke?
Trine: Jo, det er jo en idé. Men det hjelper jo ikke så mye når alt de vil ha er … ja, du vet.
Mennesket har enormt med frihet og mange rettigheter. Det er ikke bare å tvangsinnlegge noen mot deres vilje.
Jeg har vært i Oslo en del ganger nå, og der sitter det mange på gaten og tigger. Nesten alle går bare forbi som om de ikke er der. I Haugesund er det ingen som gjør det. Jeg har aldri blitt kontaktet slik før, men jeg tenkte at du kanskje hadde det. Dessuten kjenner jeg deg ikke så godt, så jeg tenkte at du kanskje virkelig hadde et enormt stort hjerte og ville hjelpe. Jeg prøvde derfor og si at vi egentlig ikke hadde tid siden du skulle rekke bussen (hvit løgn), så der hadde du en gyllen mulighet til å si at det stemte og at vi måtte gå, men du gjorde ikke det, så da ville ikke jeg si noe mer. Da ble det ditt valg.
Men jeg syns ikke du skal angre på det, for som jeg sa; det er alltid noen som stopper på gata i Oslo, og det er alltid noen som gir litt penger hvis noen tigger i Haugesund. I forgårs ble det deg. (Og meg). De fleste som bare går forbi, har sannsynligvis stoppet en gang før.
Hei igjen, Fie! :)
Jada, nei, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Det virker som du har et ganske dagligdags forhold til dette her, mens jeg er helt WOHA-WELCOME-TO-EARTH-opplegg. Dette her har jo eksistert til alle tider og jeg tar kanskje litt på vei for ingenting. Men. Det er jo noe. Det hele var rart og merkelig og fikk meg til å tenke mye rart som jeg følte jeg klarte å uttrykke ganske synkronisert med hva jeg følte inni hodet mitt…. Så bra er iallfall det.
Ingen klandres for at de ikke drog en Binka vekk. Det ble jo tross blogginnlegg av det. Hvis det er lov å tenke sånn. :) Eller, alt blir jo feil i forbindelse et sådans tema. Hm…
Går det an å «promotere» ett tiggerbilde her? Jeg tok ett bilde i Oslo forrige gang jeg var der, som på en måte toutcher dette temaet.. ble veldig stolt over resultatet…
En av de første gangene jeg var i Oslo, kom det en fattig utlending med lille sønnen sin bort til meg og kameraten min TJ (som bor på grønland) og ba om penger. Jeg sa jeg ikke hadde. Han var lei seg og gikk videre.. Jeg satt på benken ved spikersuppa og følte meg ekkel. Jeg hadde jo penger. Jeg fikk dårlig samvittighet og løp etter han og ungen hans, og ropte at jeg hadde penger likevel, -og ga han alt jeg kunne gi, og fortsatt ha nok til å komme meg hjem med bussen. TJ var skikkelig skikkelig oppgitt. Han fortalte at slike som den fyren der, drar inn massevis av penger daglig på sånn «svindel», -hvis man kan kalle det dét. Jaja, -hva visste jeg? Jeg var jo ung og naiv..:P Kan glise av det nå, men det var ikke så gøy der og da, for jeg var jo plutselig helt blakk, hehe..
Nå gir jeg ingenting til noen. Jeg har bestemt meg for å gi mat i stedet. Trass, kaller jeg det..:)
(bildet ser du hvis du trykker på webside-linken min..)
Kjempefint bilde, Monica! Fint med folk som poster slike kommentarer også. Takk for at du delte historien din. Det finnes nok en del svindel, ja, og det er forferdelig frustrerende. Hvordan skal en vite hva som er svindel og hva som er oppriktighet? Eller kanskje det ikke er noe slikt som oppriktighet som finnes. Det er nettopp derfor jeg stusser om på påstanden om samfunnets ‘ofre’. Hvem er offer for hvem, når tigger blir et yrke og svindel er en selvfølge?
Veldig innsiktsfullt!
Du er flink til å skrive! :)
Takk, Aleksander!! :)
«At deres smerte påfører smerte for oss andre, er et kapittel som skyves unna og ubetydeliggjøres.»
Veldig ofte får ikke folk den nødvendige hjelp som trengs, og ser kanskje ingen annen «løsning» enn narkotika. Det er ikke oss det er synd på. Vil ikke kalle oss ofre, selv om deres smerte påfører andre smerte. Det er lett å si: «Jammen de vil jo ikke ha hjelp», men fra deres side kan jeg forstå at rus er deres eneste virkelighet, eneste trygghet, når alt de før har opplevd er svik og smerte. Lett er det ikke, men det er viktig å ta tak i dem som sliter før det er for sent.
Takk for innspill, Jannicke. Du har et godt poeng. Det er viktig å ta tak i dem, selv om det er vanskelig. Samtidig er alt relativt; Hvem har ikke opplevd svik og smerte?
Jo, men i større eller mindre grad. De fleste som havner «på kjøret» har en veldig vanskelig historie bak seg. Jeg vil ikke dømme dem. Men selvfølgelig finnes dem som vi kanskje kan kalle svake som gir seg etter litt motgang i livet.
Kanskje det ikke er noe å gjøre i det hele tatt for mange av dem, kanskje ingenting nytter, og tvangsavrusning gjør ofte vondt verre. Hva kan man gjøre? Ingen fasitsvar. Men samfunnet må bli flinkere på å fange opp mennesker i faresonen og gi dem profesjonell hjelp, før det eventuelt går galt. Samtidig som enkelte kommuner er flinke på tilgang til hjelp for rusmisbrukere er det alt for mange potensielle som skriker etter hjelp uten å få det.
[…] nerd, veldig sær. Oppdaget Elefantzonen gjennom Polaroid, Lomo og Holga-søk, digger innlegget om Haugesunds narkomani som beskriver akkurat hvorfor han flyttet fra […]