Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Haugesunds narkomani

Jeg kom til Haugesund for å treffe Fie for aller første gang. Vi kjenner hverandre bare fra bloggverdenen og skulle feire 19-årsdagen hennes sammen med tolv venner av henne – en for meg helt ukjent gjeng. Jeg kjente ingen – enda. Vi spiste på Egon; satt på langbord, og jeg følte meg ganske modig over å ha kommet hit: var i det hele tatt ganske overrasket over at det gikk så bra, at haugesundere er så imøtekommende som denne gjengen viste seg å være, at noen allerede visste hvem jeg var, «hei, Binka!», og at de lo av vitsene mine, lyttet til filosofiene mine – og at de automatisk smilte fint så fort jeg rettet kameraet mot dem, allerede før jeg i det hele tatt hadde rukket å stille på fokusen. Ble alt i alt veldig fornøyd med at Fie ba meg komme.

Men alt dette ble plutselig så blasert etter morgendagens møte med den narkomane kvinnen, som satte et stygt merke i min følsomme tankegang…

Jeg blir sint og ekstremt lei meg av å tenke på samfunnet, hva det egentlig driver med, – hvor meningsløse politikere er, og hvordan de positive og negative sidene ved naturens lov om ‘survival of the fittest’ motstrider hverandre og skaper et blå-rødt kaotisk inni hodet mitt. Nå er det nok! Snart blir jeg nihilist!

Torsdag var en like regnfull dag som onsdagen. Jeg og Fie ruslet likevel rundt i drittværet og ante fred og ingen fare, helt til vi ble stoppet av en narkoman. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var som om jeg gikk inn i en skummel transe, en selvutnevnt tvang til å måtte hjelpe; som om den narkomane kvinnen ville dø uten min hjelp og at jeg for evig og alltid ville brenne i helvete som straff hvis jeg ikke gjorde noe. Jeg fikk denne følelsen av at jeg bare måtte gjøre noe, selv om alt jeg kunne gjøre, bare ville gjøre vondt verre.

Jeg hadde ikke særlig med kontanter på meg, men jeg hadde penger på kortet. Skulle jeg ofre litt medmenneskelighet for et medmenneske?

… neineinei, hva var det jeg var iferd med å rote meg borti …

Jeg visste på sett og vis at jeg var på tynn is der jeg med skjelvende fingre satte kortet inn i minibanken nedi gata, hvorpå den narkomane kvinnen hadde økt sitt pengebehov med flere hundre kroner – dette på kun knappe hundre meter. Først trengte hun tohundre. Plutselig ville hun ha femhundre. Jeg visste at femhundre var langt over streken – så mye skulle hun iallfall ikke få av meg, samme hvor dypt jeg måtte synke ned i min uerfarne medlidenhet. Trehundre var det lengste jeg ville strekke meg; jeg følte liksom at jeg måtte, uten at jeg ville. Jeg burde ikke være nødt til å stilles for problemstillinger som dette. Det våte håret og de utstikkende skjellettbeina i den unge kvinnens ansikt var sikkert enda våtere og enda mer utstikkende i mitt vrangforestilte bløthjertete sinn enn de var i virkeligheten.

Tårer i øynene. «Vær så snill, vææær så snill,» klynket hun som en våt bikkje.

Jo lenger vi ble stående, jo lengre tid det gikk; lengre tid der min sunne fornuft smuldret mer og mer opp i ubevisstheten, jo vanskeligere var det å snike seg unna – bli usynlig. Men samvittigheten ser meg alltid. Jeg kunne bare gått. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Jeg var virkelig ikke klar over at jeg var så usannsynlig dum.

Jeg spurte henne hvorfor hun ikke oppsøker staten, hjelpesentre og slikt, spurt hvordan slikt egentlig funker; om vi ikke bor i et så godt land som folket skal ha det til, og hva som egentlig skjer her på bunnen av sosialdemokratiets solidariske fedreland i rødt, hvitt og blått; hvor det blir av skattepengene. Prøvde å få litt inside information. Prøvde å utvide min politiske horisont og oppnå forståelse, sånn at jeg kunne gjøre noe – Noe. Hun svarte ikke noe særlig som ga stort til mening. Er vel vant til å måtte bruke retoriske virkemidler og falske tårer for å få penger til disse pillene sine. Sa at hun ber til Gud, men at hun vet ikke om det hjelper … Det er ikke hennes feil. Jeg forstår jo det. Men er det min feil? Og hvorfor drog ikke Fie meg vekk fortere enn svint før jeg i det hele tatt begynte å tenke alle disse tankene og rote meg ned til minibanken?

Det gjør meg så vondt at vi som mennesker med medmenneskelige følelser står overfor slike problemstillinger. På den ene siden føler jeg at vi har ansvar for hverandre. På den annen, er det ingenting om mennesket som er sikrere, enn at mennesket er ondt, uansett hvor mye jeg skulle ønske at jeg tok feil i denne beregningen.

De narkomane får tross alt mye hjelp av samfunnet, fortalte Fie i etterkant, og i Haugesund har de fått tilbud om avrusning og til og med et sted å bo, om de vedlikeholder det selv. Problemet er bare at dette klarte de ikke. De ville ikke. Mange vil dessuten ikke ta avrusningstilbudet, fordi de sliter med motivasjonen. Betyr det at den eneste måten samfunnet kan ordne opp i marerittet, er ved tvangsavrusning? Så hvorfor gjør de ikke det? Hvis det er det beste – hvorfor er det da ingen som tar ansvar?

«Hvor har du sovet i natt?» spurte jeg henne.
«Ute her,» pekte hun på et kratt i det søkkvåte Haugesundsværet en ettermiddag i februar.

Om ikke vi hadde gitt henne penger til narkotika, ville hun kanskje måtte tigget enda lengre. Kanskje hun hadde slått ned de neste som hadde gått forbi. Kanskje hun hadde brutt seg inn i et hus, stjålet et kjært og uerstattelig gullkjede som har betydd mye for noen.

Jeg prøvde å tenke disse tankene, samtidig som jeg angret. Jeg brukte mye av bussturen hjem til å tenke på dette. Det kan nesten ikke beskrives med ord hvor ugrunnelig nedtrygt det gjør meg å forstå at ingenting i hele verden noe å si: Det nytter ikke å være snill, nytter ikke å hjelpe: for uansett om du hjelper, vil det være enda flere som fortsatt sliter. En stor andel av disse er dessuten ikke interessert i den hjelpen de tilbys. De vil bare ha rus. Det er det eneste de vil ha. At deres smerte påfører smerte for oss andre, er et kapittel som skyves unna og ubetydeliggjøres.

Der Jens Stoltenberg og resten av høneflokken på Stortinget flotter seg i stive dresser og sur champange, er det med mindre fremgang og resultat enn vi kunne ordnet selv. Jeg er så lei over at politikk er så seigt og formelt. Jeg er lei av at vi ikke lærer hvordan vi skal håndtere narkomane på skolen, hvorfor alt bare dreier seg om tull og tøys, og hvordan det plutselig slår meg at vi kanskje må tvinge noen, presse dem – det må gjøre litt vondt – nesten som å spise fisk i barndommen eller bli smikket på stumpen fordi det du gjorde var galt. Det er som å ta av et plaster: kort og brutalt. Det er kanskje det som må gjøres. Tvangsavrusning.

Så kan alt bli så mye bedre.

Men det er ingen garanti. Det irriterer meg grenseløst at det bare regner og regner og regner og ingenting skjer for å forandre noen ting. Ingen vil samarbeide – det er slik mennesket ér; de bruker bare narkotika og jeg forstår ikke hvorfor de i det hele tatt startet, selv om jeg kanskje begynner å forstå likevel: Når verden er like ugrunnelig flytende og uaktsom som den er i dag – hvilke verdier har vi igjen for å holde oss unna? Narkotiske stoffer som visker ut virkeligheten og lager den om til fantasi og fargerike mønstere, Lucy In the Sky With Diamonds. Det kommer alltid en bløthjertet kunstner og gir oss penger til mer uansett…..

Det eneste jeg kan si, og som jeg alltid har sagt, er: Ta vare på deg selv – for du er det eneste du har.

Forøvrig er jeg veldig glad jeg ikke bor i Haugesund. I 90% av tilfellene der en buss stopper på en holdeplass, er det ingen ungdom mellom 16-23 som hopper inn, slik som her i Stavanger; men en sørgelig pensjonist som setter en ekstra fremheving rundt undergangsstemningen; i butikker, kjøpesentre, på kaféer. Dette var et fenomen jeg grublet på lenge, helt til det gikk opp for meg at Haugesund ikke er en fremgangens by. Her finnes det ikke Universitet, ikke studenter, ikke ungdom – om enn bare en kjekk gjeng som feirer en fin 19-årsdag på Egon en kveld i februar.

Men det er det.

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS