Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Reprise

De fleste synes at jeg er en elendig filmseer. Jeg bare detter ut av handlingen og klarer ikke henge med. «Åh, så kommer han åsså bare-se nå,» sier de. «Hæ,» sier jeg. Jeg ser film på en helt annen måte. Først dagen etter slår deg meg hva den egentlig handlet om. Kanskje! Men heller ikke det er sikkert. Jeg vet ikke. Jeg er liksom ikke helt der.

reprise.jpg

Når jeg ser film, tenker jeg på helt andre ting. Men det har alltid vært en spesiell kjemi mellom meg og norsk film. «Øøø – NORSK film?» sier folk og skjærer grimaser. Det er ganske trist at norsk ungdom er såpass fiendlig til sitt eget fedrelands filmkultur, og at de heller favoriserer engelsktalende underholdning. Jeg pleier å si at jeg ikke er interessert film i det hele tatt. Men der jeg nå ser at jeg både har blogget om Rovdyr og Mannen som elsket Yngve, slår det meg at jeg er visst er litt interessert i film likevel. Og da er det altså norsk film. Men er det så rart?

Det føles riktigere når de snakker norsk. Jeg føler meg som en del av det. Filmen føles da som en del av virkeligheten. Den norske filmen er naturlig og smart, ikke bare actionfylt&fancy, slik den amerikanske har en tendens til å være, om jeg skal slå tilbake med fordomssynet. Norge og nordmenns mentalitet er dessuten noe veldig spesielt og bra å ta utgangspunkt i, noe det ofte blir. Ta for eksempel Joachim Triers Reprise fra 2006, en treffende skildring om hvordan det er å være ung forfatterspire.

Phillip (Anders Danielsen Lie) og Eirik (Espen Klouman Høiner) er to slike personer som jeg kunne tenkt meg å treffe i virkeligheten. 23-åringene vil bli forfattere, og er i den oppfatning at de ikke har gjort noe med livet sitt, enda de har muligheter av det ubegrenslige. De drømmer om anerkjennelse, tenker på «det som kunne vært», og «det som kan bli»; fordyper seg i høykultur, filosofi, litteratur og rødvin; store ambisjoner, intellektuell overlegenhet og forventninger.

Phillip har allerede gitt ut sin bok. Snart blir også Eirik antatt, og det later til at alt de noen gang har drømt om, er i ferd med å gå oppfyllelse. Da dukker det opp noe større, vanskeligere og mer uoppnåelig på veien mot å finne sin plass i det kunstneriske hierarki. De konfronteres med utfordringene rundt det å forsvare det de allerede har oppnådd og holde seg der de har kommet, istedet for å bare bli bedre, bedre, bedre. Phillip takler ikke sine egne skyhøye ambisjoner og blir psykisk syk.

Vi som seere kommer for alvor inn når Phillip kommer tilbake fra psykriatisk klinikk og prøver å gjenopplive forholdet til Kari (Viktoria Winge). Dette skildres på en helt spesiell måte som viser at minnene og tankene er noe som følger oss hele tiden, og at dette også kan vises på film.

«Reprise» blir i tillegg fortalt gjennom en utrolig vittig fortellerstemme som tidvis minner meg om voice-overen i Den fabelaktige Amélie fra Montmartre; raske svart-hvitt bilder som skildrer den sterotypiske forfatterdrømmen: kunstnere på kafé, hypotetiske tragedier og den kreative drivkraften den skaper før utløsende suksess, verdensherredømme og derpå kunstnerisk pause samt tilbaketrukkenhet. På denne måten er ikke Reprise bare et sørgmodig drama, men også et humoristisk syn med mange, fragmenterte lag og sprang i tid om hvordan den unge kunstneren ser på seg selv, og på det motsatte kjønn. Det er noe ved dette som treffer meg.

Et tema som kommer sterkt frem i filmen er nemlig Phillip og Eiriks forhold til kjærligheten, guttegjengen og det motsatte kjønn.

Jeg er ingen feminist, ikke en sånn hissig en iallfall, men det plager meg at når alvorlige intellektuelle og kunstnere blir fremstilt, er det i gutteskikkelse, og med et syn på jenter som mindre begavede; noe en skal holde seg unna for ikke å bli «dølle typer, sugd inn i en feminin sfære der de steiker kyllingbryst og ser på Idol».

Kari, på sin side, blir skildret som en i og for seg relativt kul og intelligent jente, noe som er bra, siden jeg også heter Kari. Det spares heller ikke på uttrykket om at Phillip også ser noe helt spesielt i henne, selv om hun ikke er en bok, eller en filosofisk teori, eller en legendarisk forfatter. Hun er jente! Dette er kjærligheten! Og i tillegg til de høye, kunstneriske forventningene til seg selv, er det nok også denne kjærligheten som påfører ham denne psykosen med påfølgende tvangstanker og vrangsyn som skal følge hele «Reprise» som et gjennomgående slør.

Det handler om å være hodestups forelska, men samtidig så betatt og opptatt av den intellektuelle verden og av å finne seg selv, at tilværelsen blir snurpet inn i en selvsentrert, psykotisk grøt. «Reprise» sier at ingenting glemmes, og at jakten på kunstnerisk og intellektuell innsikt kan gå til hodet på deg.

» Se traileren til Reprise

Neste gang Elefantzonen skriver om norsk film, står kanskje «Den Brysomme Mannen» eller «Lønsj» for tur. Følg med!

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS