Reprise
søndag 17. februar, 2008 kl. 18:43 av binka
De fleste synes at jeg er en elendig filmseer. Jeg bare detter ut av handlingen og klarer ikke henge med. «Åh, så kommer han åsså bare-se nå,» sier de. «Hæ,» sier jeg. Jeg ser film på en helt annen måte. Først dagen etter slår deg meg hva den egentlig handlet om. Kanskje! Men heller ikke det er sikkert. Jeg vet ikke. Jeg er liksom ikke helt der.
Når jeg ser film, tenker jeg på helt andre ting. Men det har alltid vært en spesiell kjemi mellom meg og norsk film. «Øøø – NORSK film?» sier folk og skjærer grimaser. Det er ganske trist at norsk ungdom er såpass fiendlig til sitt eget fedrelands filmkultur, og at de heller favoriserer engelsktalende underholdning. Jeg pleier å si at jeg ikke er interessert film i det hele tatt. Men der jeg nå ser at jeg både har blogget om Rovdyr og Mannen som elsket Yngve, slår det meg at jeg er visst er litt interessert i film likevel. Og da er det altså norsk film. Men er det så rart?
Det føles riktigere når de snakker norsk. Jeg føler meg som en del av det. Filmen føles da som en del av virkeligheten. Den norske filmen er naturlig og smart, ikke bare actionfylt&fancy, slik den amerikanske har en tendens til å være, om jeg skal slå tilbake med fordomssynet. Norge og nordmenns mentalitet er dessuten noe veldig spesielt og bra å ta utgangspunkt i, noe det ofte blir. Ta for eksempel Joachim Triers Reprise fra 2006, en treffende skildring om hvordan det er å være ung forfatterspire.
Phillip (Anders Danielsen Lie) og Eirik (Espen Klouman Høiner) er to slike personer som jeg kunne tenkt meg å treffe i virkeligheten. 23-åringene vil bli forfattere, og er i den oppfatning at de ikke har gjort noe med livet sitt, enda de har muligheter av det ubegrenslige. De drømmer om anerkjennelse, tenker på «det som kunne vært», og «det som kan bli»; fordyper seg i høykultur, filosofi, litteratur og rødvin; store ambisjoner, intellektuell overlegenhet og forventninger.
Phillip har allerede gitt ut sin bok. Snart blir også Eirik antatt, og det later til at alt de noen gang har drømt om, er i ferd med å gå oppfyllelse. Da dukker det opp noe større, vanskeligere og mer uoppnåelig på veien mot å finne sin plass i det kunstneriske hierarki. De konfronteres med utfordringene rundt det å forsvare det de allerede har oppnådd og holde seg der de har kommet, istedet for å bare bli bedre, bedre, bedre. Phillip takler ikke sine egne skyhøye ambisjoner og blir psykisk syk.
Vi som seere kommer for alvor inn når Phillip kommer tilbake fra psykriatisk klinikk og prøver å gjenopplive forholdet til Kari (Viktoria Winge). Dette skildres på en helt spesiell måte som viser at minnene og tankene er noe som følger oss hele tiden, og at dette også kan vises på film.
«Reprise» blir i tillegg fortalt gjennom en utrolig vittig fortellerstemme som tidvis minner meg om voice-overen i Den fabelaktige Amélie fra Montmartre; raske svart-hvitt bilder som skildrer den sterotypiske forfatterdrømmen: kunstnere på kafé, hypotetiske tragedier og den kreative drivkraften den skaper før utløsende suksess, verdensherredømme og derpå kunstnerisk pause samt tilbaketrukkenhet. På denne måten er ikke Reprise bare et sørgmodig drama, men også et humoristisk syn med mange, fragmenterte lag og sprang i tid om hvordan den unge kunstneren ser på seg selv, og på det motsatte kjønn. Det er noe ved dette som treffer meg.
Et tema som kommer sterkt frem i filmen er nemlig Phillip og Eiriks forhold til kjærligheten, guttegjengen og det motsatte kjønn.
Jeg er ingen feminist, ikke en sånn hissig en iallfall, men det plager meg at når alvorlige intellektuelle og kunstnere blir fremstilt, er det i gutteskikkelse, og med et syn på jenter som mindre begavede; noe en skal holde seg unna for ikke å bli «dølle typer, sugd inn i en feminin sfære der de steiker kyllingbryst og ser på Idol».
Kari, på sin side, blir skildret som en i og for seg relativt kul og intelligent jente, noe som er bra, siden jeg også heter Kari. Det spares heller ikke på uttrykket om at Phillip også ser noe helt spesielt i henne, selv om hun ikke er en bok, eller en filosofisk teori, eller en legendarisk forfatter. Hun er jente! Dette er kjærligheten! Og i tillegg til de høye, kunstneriske forventningene til seg selv, er det nok også denne kjærligheten som påfører ham denne psykosen med påfølgende tvangstanker og vrangsyn som skal følge hele «Reprise» som et gjennomgående slør.
Det handler om å være hodestups forelska, men samtidig så betatt og opptatt av den intellektuelle verden og av å finne seg selv, at tilværelsen blir snurpet inn i en selvsentrert, psykotisk grøt. «Reprise» sier at ingenting glemmes, og at jakten på kunstnerisk og intellektuell innsikt kan gå til hodet på deg.
Neste gang Elefantzonen skriver om norsk film, står kanskje «Den Brysomme Mannen» eller «Lønsj» for tur. Følg med!
Norsk film rocker :)
Synes du? Du må være den første utenom meg selv som sier det i mitt nærvær. :)
Javelll, nå ble det stille her, gitt. Ingen andre som har sett denne filmen?
Ja, jeg er akkurat lik! Jeg har mer sans for norsk film, og alle andre bare «hva?». Og ellers er jeg ikke så veldig interessert i film heller, selv om jeg noen ganger har prøvd. Det har seg sånn for meg også, at jeg ikke fatter innholdet med en gang, og kanskje ikke dagen etter heller.
Jeg har lest her på elefantzonen lenge, men dette er første gang jeg kommenterer. Beklager, vet du maser om det! Men som oftest så blir det så dumt, i og med at jeg ikke vet hvordan jeg skal respondere. Så det ender kanskje opp med noe simpelt og teit, så jeg dropper det.
Forresten så elsker jeg innleggene dine, det virker som jeg er enig i alt, og det føles veldig bra og vite at noen tenker det samme som meg. Alltid flotte design også!
Jeg husker at jeg var i «hjemmesidemiljøet» for tre-fire(fem?) år siden, og da var elefantzonen og monror de største. Husker du? Hoppa ut av det, men for et halvår siden kom jeg hit igjen, og for en forandring! Men det er jo kjempeflott, og du skriver utrolig bra.
Skal se Reprise snart, har planlagt det lenge, men virker ikke som jeg har hatt tid. Men nå må jeg jo nesten ta meg tid til det!
Heihei, Christina! Jeg skulle egentlig til å si ‘Velkommen hit!’, men jeg får vel heller si: Velkommen som kommentator! Bedre sent enn aldri. Det er litt merkelig, men veldig fint, at du kjenner deg sånn igjen i det jeg skriver. Som om jeg har en sånn taus dobbeltgjenger der ute som akkurat først nå har avslørt sin identitet … Så tusen takk skal du ha! Setter stor pris på høre fra deg! :)
Jeg husker dette her hjemmesidemiljøet, ja. Alle hestesidene, og så kom jeg og monror, jeg med elefanter, hun med ‘Dyrehjørnet’ eller noe sånn. Hehe! Ja, det var tider. Hva het siden din på den tiden? Har du blogg nå?
Jeg har sett Reprise om og om og om igjen nå. Nå føles den bare for kort. Jeg har begynt å se på ekstramaterialet også. Mange fine scener som ble tatt vekk! For en fin film … Jeg skulle ønske den varte mye lengre. Dobbelt så lenge. Minst. :)
Takk takk, haha.
Jeg husker egentlig ikke helt hva de het. Jeg hadde så mange! Bytta hele tida.. Men en jeg husker er Tøysko, for jeg hadde akkurat fått meg converse da, og brukte bilde av dem som første layout. Men den varte bare i noen uker, hvis jeg ikke husker feil.
Samme opplegget med blogg, hatt så mange! Jeg har begynt på så mange, men så har jeg ikke vært fornøyd med funksjonene på de forskjellige, så jeg bytter stadig vekk. Jeg skal la deg få vite det når jeg har bestemt meg for en. Uansett, så er jeg så dårlig til å skrive at jeg blir altfor lite motivert til å fortsette. Har aldri noe å skrive om heller, så det blir så lite intressant. Jeg har heller ikke lyst til å ha en hvor jeg bare babler om hverdagen min og hva jeg har kjøpt. Men så klarer jeg heller ikke å skrive sånn som deg, om et tema og få det intressant. Vel vel.
Ah, enda fint at jeg har Reprise, så jeg slipper å leie/låne hele tida. Virker som jeg kommer til å se den en del ganger jeg også.
Vi så den på universitetet i forbindelse med et kurs, faktisk, og manusforfatteren kom og fortalte oss litt om arbeidet. Hvordan de var inspirert av fransk filmmiljø og sånn. Skulle ønske jeg hadde litt bedre hukommelse..!
Men jeg likte filmen, hvertfall! Spesielt de scenene som kanskje er fantasi, eller kanskje ikke. Må se den igjen.
Christina: Tøysko. Hihi. Men hallo, kjære deg, det er ingenting som heter at en ikke har noe å skrive om. En har ALLTID noe å skrive om! Det er alltid NOE. Men takk for det lille komplimentet du klarte å snike inn der. ;)
Si ifra når du har ny blogg, ja! Ser frem til det.
Siri: Kult! Hva studerer du? Det der med fransk miljø er så utrolig spennende! :) Og inspirerende. Ikke rart de ble inspirert.
Nope, ikke rart! Har ofte drømt meg bort i franske filmer sjæl. Skulle ønske jeg tok fransk istedenfor tysk på u-skolen/vgs..
Studerer estetiske studier, men ska gi opp til sommern, føler ikke at det bringer meg noen vei (altså som i «bli noe», det bringer meg jo såklart noen vei når det gjelder kunnskap/impulser/viten/funderinger/duveit) ;)
Du må jo se Lasse og Geir hvis du skal se norsk film. LASSE OG GEIR<3 Beste norske filmen. Sosial realisme på sitt beste:D
En ting til: Du og John Lennon hadde past så utrolig bra sammen:D
Jeg har egentlig ikke sett så veldig mange norske filmer, riktignok fordi jeg kanskje har en sånn «øøøh NORSK film??» innstilling.. Men så slår det meg at de fleste norske filmer jeg HAR sett, har vært overraskende bra! Så jeg skal definitivt se flere!
Interessant å lese om..:)
Siri: En slags kunststudie altså? Høres jo ganske interessant ut, men jeg skjønner at du føler det ikke bringer deg noe vei. Jeg tenkte selv å studere filosofi etter jeg har vært lærling, men da oppstår jo det samme problemet: det fører jo ikke en vei mot ‘å bli noe’. Den eneste grunnen til at jeg vil studere filosofi, eventuelt sosiologi, er jo fordi jeg er utrolig interessert i det og kunne trengt litt slike teoretiske impulser til skrivingen…
Helene: Sosialrealisme! ØØØ. Reprise e jo merr en kritikk te sosialrealismen, vil eg påstå. Det sama jelle Den Brysomme Mannen. Men kanskje eg ska se den der Lasse og Geir en gång … siden du seie det.
John Lennon + Binka = Peace and looove! Thank you thank you ;)
Monica: Javel, du er en av de, ja. ;) Takk for at du synes det er interessant å høre om. Det er godt å høre. Lurer om jeg klarer å få deg til å skifte syn på norsk film.
Det har du på en måte allerere gjort, for du fikk meg til å tenke på at de jeg har sett, var jo BRA! :)
Lange flate ballar f eks, hihi.. den er jo knakende bra, hehe..:)
Å, den har jeg ikke sett. Men er ikke den litt mer sånn … sånn … ikke av Reprise-kaliber iallfall!
Eller er jeg fordomsfull nå?
Ja, du må se den, eg har kje sett reprise, men kan tenka meg at de filmane kje e så lige nei.
Reprise e liksom … poetisk.
Jeg så Reprise for en stund siden jeg også. Filmen var rett og slett veldig meg. Tenkende, ikke alt for røpende, ubestemmelig og fantastisk morsom men spennende. Skuespillerne spiller også helt fantastisk, utrolig bra. Men jeg følte likevel det var ting jeg ikke forstod – kanskje det er meningen? Kanskje jeg ikke skal forstå alt, hele tiden?
Og når det er sagt så elsker jeg alt som er norsk. Spesielt norsk musikk Så jeg antar at du ikke er alene, Binka. Jeg tror grunnen til at jeg liker norsk film og musikk så godt, er at det er lettere for meg å identifisere meg med norsk kultur enn utenlandsk. Enteså kan det være den norske humoren, som ikke så mange andre land har, eller så er det også bare fordi det er norsk og jeg er nordmann. Jeg vet sannelig ikke…
Godt skrevet, Binka =)
Takk, Marit! :D
Det som er fint med slike filmer, er at de holder litt tilbake, slik at det er noe nytt å oppdage når man ser filmen om igjen.
Merkelig dette her at plutselig er det INGEN som er negativ til norsk musikk film. Hittil har jeg følt at ALLE er imot det, men da var det enda godt jeg tok feil.
Jeg har også følt det slikt. Godt å se at noen setter pris på det moderlandet produserer :)
[…] i februar 2008 omdøpte jeg den til «Støv», banalt nok inspirert av hovedpersonen i filmen Reprise sin første novelle med samme navn. Støv er jo rart, synes du ikke? Det er direkte merkelig, hvor […]