Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Mannen som elsket Yngve

mannensomelsketyngve1.jpg

Stavanger er en fin by. Hjelpe meg, så flott Stavanger er. Og så flott den synes å ha vært! Jeg er stolt. Jeg skulle levd på 80-tallet. Men det gjorde jeg ikke. Jarle Klepp derimot, levde i 1989. Ja, som han levde!

Alle kjenner en Jarle Klepp. Eller så har en Jarle Klepp inni seg. Jeg tumler betenkt ned trappene fra kinosalen og sier ikke et ord til de andre mens jeg tenker på hvordan jeg skal skrive om denne filmen. På én side er Mannen som elsket Yngve bare en kul&retro kjærlighetskomedie som kun svever i et eneste feelgood-univers fylt med tørrvittig siddishumor og et glimrende soundtrack (merk: Joy Divisions «Love will tear us apart», om mulig en av de flotteste sangene som har berørt sine bølger i vår atmosfære!).

På en annen, er dette en dyp og nostalgisk oppvekstskildring om den ukontrollerte kjærligheten, og om det å være forelsket i to personer på en gang; én gutt og én jente.

Til å begynne med, er Jarle bare hodestups forelska i Katrine, den kuleste jenta i mils omkrets. De blir snart sammen, og den punk-rock-hash-aktige tilværelsen de befinner seg i sammen med Jarles kompiser i bandet «Mattias Rust Band», synes å være som plommen i egget. Det er helt til Yngve dukker opp, en hvitkledd, innadvent tennisgutt som hører på synth og ter seg rolig og forsiktig. Noe så urått og lite 80-tallish! «Har du fått AIDS?!» utbryter den skarptungede bestekompisen Helge når Jarle begynner å oppføre seg urovekkende blomstrete og fortåket rundt Yngve, den vage sossen. Alt er i ferd med å forandre seg.

Men Jarle er bare forelsket. Han er mannen som elsker Yngve, og vel, jo, han er nok litt homo, noe som den dag i dag er et humorbelagt tabuord som assosieres med skittenhet og i filmverdenen: iallfall Brokeback Mountain. Det er ikke mye som har forandret seg siden boblejakkens storhetstid. Det er likevel ikke dét som er gjeldende her i Mannen som elsket Yngve, men heller temaet rundt ungdomstidens forvirring, og dragningen mellom alle de ulike veiene og valgene; den ukontrollerte kjærligheten. På helt okei vis uttrykkes det hvor vanskelig det faktisk kan være å være 17-18 år og prøve å leve; og dét mens murer faller, iPod er uoppfunnet og kassett fortsatt er duppeditten som avspilles fra musikkanlegget på fest.

Da Yngve innlegges på Dale (det beryktede tidligere galehuset her i Stavanger-området som for tiden hovedsaklig benyttes som asylmottak), er det en larm av umåtelig utilpasshet fra salens publikum som vrir seg i pinlighet. Det nærmer seg filmens ende. Jeg blir irritert på mine medpublikummere, for egentlig er filmkysset ganske vakkert der det munner ut i en hemmelig, åpen og meningsfyllt slutt.

Mannen som elsket Yngve er en hyggelig film med sine rampete øyeblikk; ikke genial eller original, men tidvis relativt morsom. Men mest av alt er den bare rett og slett godhjertet. Det er mange fine scener; mange fine bilder, farger, kostymer, roller, replikker og skuespillprestasjoner. Og igjen: nevnte jeg soundtracket? Spekket av musikkreferanser, kan det som tross alt bare er en ganske lett og fin ungdomsfilm, iallfall smykke seg med særpreget å skille seg ut på dette området; ved lyden av anerkjente musikere og band. Ikke bare «FitteSatanAnarkiKommando» og raddisrock altså, selv om det er mye av det óg!

I konsertscenen på Folken dukker forresten undertegnede tidvis opp som statist i et sekund av et fragment, nederst i venstre hjørne med svære (svære!) solbriller!

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS