Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Den vanskelige alderen

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet – beholdes høy eller bli høyere? Og livskvalitet, det går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?
(Arne Næss)

«De er i en vanskelig alder», sier de gamle og ser på de unge som prøver å realisere seg selv. Men hvilken vanskelig alder er de vel ikke i selv, der livet er i ferd med å renne ut som et timeglass og mer og mer i livet er i ferd med å bli for sent. Om det ikke allerede er blitt det. «Var det dette som var livet…?», må de tenke, mens det er flere somre bak dem, enn det er i sikte.

Jeg husker spesielt 12-13-årsalderen som en vanskelig tid. Verken ungdom eller barn, akkurat i mellomfasen; barneskolen, ungdomsskolen. Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Det var en fæl tid! Jeg husker spesielt frustrasjonen av å ikke bli tatt alvorlig. Samtidig å ikke ha nok personliglighet eller substans til å ta seg selv på alvor en gang. Den meningsløse bestemtheten og besluttsomheten som smuldret like fort som et sandslott, var direkte ydmykende. Det var vondt; et eneste stort kaos.

Hittil har jeg mangt en gang tenkt for meg selv, at det å være atten år er det beste jeg har opplevd. Jeg har myndighet til å gjøre hva jeg vil. Samtidig har jeg alderen til å eksperimentere og mislykkes i en verden som er åpen og proppfull for muligheter. Iallfall i den situasjonen jeg er i. Jeg er født her, jeg spiser meg mett, sover trygt hver natt og har previlegiumet med ytringsfrihet som gir meg muligheten til å ha en blogg som dette hvor jeg kan dele alle mine tanker med … alle! Som et stort glis kastet rett i ansiktet. En blomsterbukett som dufter av optimisme! Jeg tenker at det er fortsatt mye tid igjen til å begå feilene som er ment for meg å begå, lære av dem, og å finne den rette veien. Med den rette innstillingen, ved å være takknemlig for det jeg har, og ikke trist for det jeg ikke har, eller kan, eller mestrer, vil det gå bra med meg uansett. For som jeg har nevnt tidligere en gang:

Jo flere feil du gjør, jo klokere blir du, for ved erfaring er den eneste måten vi lærer.

Jeg har alltid følt, og føler alltid, at jeg har veldig dårlig tid. Jeg skulle gjerne begynt på filosofistudiet rett etter videregående, men skal istedet være lærling i halvannet år. Jeg skulle gjerne ha skrevet flere romaner innen jeg var atten, fått den første antatt da jeg ble tjue. Jeg får en angstfylt følelse av å tenke at jeg en dag vil runde tjue, tretti, og etter det vil alt være for sent.

Jeg har veldig stor respekt for livet, for å gjøre mest, best, fortest. Jeg blir til tider også litt lettet over å ha fått disse tankene allerede når jeg er atten år slik at jeg har tid nok til å strukturere fremtiden og ikke la den gå til spille. Jeg blir målløs når jevnaldrende sier at de skal ta seg et friår, de skal jobbe på bensinstasjon, være med venner, gifte seg. For – hva i alle dager …?

Jeg vil skrive, jeg. Jeg vil utdanne meg, skaffe meg doktorgrader i filosofi og sosiologi, fagbrev og attester, innrammet i gull og hengt opp på veggen, som jeg gløtter på et kort sekund, mens jeg fortsetter å skrive, skrive, skrive. Masse, masse, masse. Produktiv. Kontrollert. Strukturert. Målrettet. Jeg vil se og oppleve mennesker og steder. Ta bilder og organisere dem i albumer og på vegger i stilige loftsleiligheter, omringet av en kunstnerisk omgangskrets jeg har klart å saffe meg; en katt, et flott og glansfullt hår, en hemmelig beundrer, en samboende beundrer som kanskje ikke er så hemmelig lenger; eller et navn som alle har hørt om, en gammel skatt jeg har gravd opp i hagen eller / en…

For kreative som har som mål å produsere mest mulig, er tiden ofte som et overherskende onde som kontrollerer og ødelegger idet du føler at ingenting du gjør er godt nok. Det forsterker følelsen av at alt er for gjeves, og uansett hvor mye du prøver, så vil det være meningsløst og ute av betydning. Når det kommer til stykket, kan du jo ingenting. Du vil, men du får det ikke til, noe som får deg til å lure på hvorfor du egentlig vil i det hele tatt.

Selv om jeg ikke skal nekte for at jeg tenker slik selv, kan det sunt være rett å ha et slikt syn på livet. Å være produktiv og få utrettet mye, i kunstnerisk forstand, på den ene siden, handler ikke om å skape det som betyr noe for andre, men det som betyr noe for deg selv. Det handler om å være ærlig mot seg selv, og å våge. Ta skrivingen for eksempel. Det å skrive handler om å være modig. Det handler om å koble ut den kanalen som sier «dette er teit», men heller forsterke den som sier «dette kan bli bra». Eller i det minste «dette kan bli noe». Søppel er et «noe», men det er iallfall mer enn «ingenting», og det var tross alt det du startet med. Livskvalitet handler om å se på seg selv som et mystisk prosjekt; en uskrevet roman. En kan aldri lykkes den første gangen. Det handler om toleranse, om å se etter muligheter fremfor å slakte mulighetenes fravær.

Jeg har en følelse av at psykiske problemer og depresjon blant ungdom begynner å bli mer og mer vanlig. Å gå til psykolog er nesten som å gå til tannlegen. Ungdommen sliter. Jeg vet ikke om det alltid har vært slik. For hva vet vel jeg?

Det eneste jeg kan si med sikkerhet, er at livskvalitet går overhodet ikke på det man har, men hva man føler man har og hvorledes det er.

Å like seg selv, er den største oppdagelsen en kan gjøre.

Gled deg over de små tingene. Se etter mirakler! At solen skinner, at sjokolade er en oppfinnelse, at du har kjøpt deg et nytt skjerf, at du er her, nå, og ikke i Auschwitz under andre verdenskrig. Hør på musikk, tenk deg at alle tekster synges til og om deg, at du er i sentrum av det kreative univers og at hele verden venter på at du skal utfolde deg selv med alle følelsene dine, destruktive eller positive, meningsfulle eller totalt fragmentariske og kurante; enten ved å gjøre en god gjerning, eller å tegne/male/skrive/lage/bygge/finne/planlegge noe.

Ingen kan alt. Man kan noe!

Vær modig. Gjør verden til et bedre sted. Lik deg selv. For når alt kommer til alt, er du det eneste du har.

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS