Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Dramahelg med Maria Tryti Vennerød og Jesper Halle

maria_vennerod.jpg
jesperhalle.jpg

Denne helgen har jeg møtt to ordentlige dramatikere! Maria Tryti Vennerød og Jesper Halle, som begge også har mottatt Ibsenprisen og ifølge dansken er to av landets fremste dramatikere, hadde flydd helt fra Oslo til oss i Skrivelyst-gjengen på Rogaland Teater for å hjelpe oss med manusene våre. De to dramatikerne skal være våre konsulenter idet vi trér inn i den viktigste, og angivelig mest spennende delen av hele manusarbeidet; nemlig bearbeidingen.

Jeg, Idunn, Kjersti og Eirik var antagelig litt nervøse alle sammen, iallfall jeg. Hittil har vi skrevet hvert vårt manusutkast. Vi har sendt dem inn; Maria, Jesper og dansken har lest dem, snakket om dem, analysert dem, diskutert dem på forhånd, grublet og tenkt på dem både i over- og underbevisstheten; uten at vi har vært tilstede. Men nå var vi her. Og vi så dem i øynene. I tur og orden hadde vi en lengre samtale med enten Maria eller Jesper, under fire øyne. Vi snakket om det vi hadde skrevet, analyserte det på nytt, og ble stilt spørsmål. Ikke spørsmål som vi skulle svare på i slik forstand at vi skulle selge stykket vårt, eller overbevise konsulenten om at de valgene vi hadde tatt, var riktige. Men heller slik at vi skulle få bedre oversikt selv, over hva vi egentlig ville si med stykket, og hvordan vi skulle få det bedre frem.

Det ble understrekt mer enn én gang at det er VI som tar valgene. VI bestemmer. Dette er VÅRT teaterstykke. Og vi tar alle endelige valg. Konsulentene er bare der for å introdusere oss for noen av de veiene som er der, mellom høye trær og breie busker. De viser oss rundt, i teaterskogen, i tåkelandskapet.

Noe av det første Maria sa, var: «Jeg merker du har skrevet mye». Hun følte dessuten at jeg hadde fått en god forståelse for dramatikk. Hun følte dialogene var naturlige; det var faktisk det hun sa – noe jeg ble litt forbauset over å høre, for akkurat dette med dialoger har jeg slitt med. Jeg har aldri skrevet teater før. Når jeg skriver noveller, bruker jeg nesten ikke replikker. Iallfall ikke dialoger. Nå er plutselig hele verket en eneste dialog. Mange forskjellige dialoger, som går over i hverandre, og til sammen, ene og alene, skal skape en mening i seg selv; helst munne ut i flere konflikter og spenningspunkter. Det er et nytt verktøy, en ny teknikk, og en helt ny måte å skrive på. Når jeg ser på teve nå, eller film, «skriver» jeg dialogene inni hodet mitt, for å hele tiden øve meg på hvordan alt vi sier, kan skrives. Jeg tenker hele tiden på at alt vi sier, alt det banale, kan skrives, og at det SKAL skrives.

Jeg merker først nå at jeg har en rar distanse mellom meg selv og skriveriene mine. Kanskje denne prosessen vil få meg ut av denne flytende tenkningen. Det er liksom som om jeg ikke har skrevet det jeg faktisk har skrevet. Jeg vet ikke hva det er jeg har skrevet. «Jeg merker du skriver veldig intuitivt», sa Maria da jeg slet med å svare på de ubesvarlige spørsmålene om hva karakterene vil, hvorfor de handler som de gjør, føler det de føler. Hun fortsatte med å fortelle at «det gjør jeg også». Noe jeg synes var fint å høre.

Når noen spør hva jeg har skrevet om, hva det handler om, hvorfor karakterene mine gjør som de gjør; er det å avgi et konkret svar, mye vanskeligere enn å skrive selve manuset i seg selv. Samtidig som jeg føler at jeg ikke klarer å la karakterene mine leve sitt eget liv, har jeg en tendens til å få de dramaturgiske linjene til å bli grøtete og flytende. Men det var jo derfor Maria og Jesper skulle hjelpe oss i dag! Jeg kom i helgens løp frem til, ved deres hjelp, at det blir for uklart i manuset mitt hvem som egentlig vil hva, hvilke motiver, hvilke prosjekter de har og hva som har hendt før «vi» som publikum fikk innsyn i deres liv. Jeg må prøve å gjøre hovedhistorien klarere og kanskje deretter pynte med omkringliggende dill-dall – om det i det hele tatt trengs, for det er neimen ikke sikkert. «Det er ikke om å gjøre å være så jævla flink», sa Jesper. Det viktigste rådet de ga oss, var å være ærlige. Det skal ikke være «stilig», men «ekte»! Og det krever mot. Det å skrive er å være modig. Det er dét som er god dramatikk.

Jeg merker at jeg har mye bedre kontroll nå. Om jeg ennå ikke har så mye mer oversikt til å fortelle om stykket mitt til omverdenen, så vet jeg iallfall mer om hvordan man skaper karakterer og tenker omkring dem for å få de til å «leve». Men jeg lærer det nå! Dette er noe jeg har stort utbytte av. Ikke bare i dette prosjektet, men også når jeg skal gå i gang med Den Store Romanen. Jeg lærer å sette grenser, sette klare handlingslinjer og skape en virkelighet du kan tro på. Like mye jeg tror på den selv.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS