Når du er død
fredag 8. februar, 2008 kl. 22:43 av binka
Det er historietime. Jeg noterer vage ord i den røde moleskine-notatboken min, ord som absolutt ikke har noe med historie å gjøre, de noterer jeg i blokka ved siden av (som er laget av resirkulert papir!). Idet jeg sitter slik og pusler med mitt, lener Devendra Banhart seg mot meg og hvisker, til da, dagens mest spesielle utsagn:
«Tenk, når du er død, vil de notatbøkene være verdt mange millioner.»
Jeg stopper å skrive, ser på henne og bryter ut i latter samtidig som jeg hvisker et luftig «hææææ» tilbake mens historielæreren holder sitt foredrag.
«Nei, liksom, det vil være de notatbøkene du noterte i før du skrev de store, litterære verkene som du kommer til å skrive.»
Jeg tar det som et stort kompliment, ENFJer kan det der med komplimenter. Men derifra og utover, tenkte jeg mer og mer på at den delen som omhandlet «når du er død», kunne være gjeldende.
En annen klassevenninne var i begravelse i går, eller bisettelse, en sånn begravelse for en som er blitt kremert. Etter friminuttet som skiller de to historietimene, ble det til at historielæreren sto og snakket til oss om ulike begravelsestradisjoner som har eksistert gjennom historien. Ulike måter å se på mennesket på.
Noe hun sa, som fikk meg til å reagere veldig sterkt, var en tradisjon som gikk ut på at når mannen døde, ble den gjenlevende kona begravd sammen med ham, i levende live. Mannen måtte jo få med seg sin kone til dødsriket …
Jeg var direkte rystet. Ikke bare fordi den nye informasjonen, som læreren forøvrig tok seg tid til å snakke med oss om, selv om det ikke er en del av pensum i det hele tatt (idealisme – veldig bra!), var en god porsjon fæl, ny, uforståelig viten. Har dette virkelig hendt? Hvordan er det mulig? Kanskje jeg ble så forundret også fordi jeg har en viss fascinasjon for døden. Kanskje er det derfor jeg noen ganger erkjenner at jeg til tider er litt svak for emoer, og at det hender jeg finner interessante sider ved tekstene til My Chemical Romance …
For det er så rart. Døden er rundt oss hele tiden. Der ingenting i livet er sikkert, er døden det eneste som er skråsikkert; utvilsomt, ingen tvil, ikke en dråpe usikkerhet i tusen mils omkrets. Det vil skje. Den kommer til å ramme hver og en av oss, alle, en dag. Du kan ikke rømme fra det. Du kan ikke unnslippe. Er ikke det helt forferdelig grusomt ekkelt? Er ikke dette noe vi bør snakke om oftere og ikke se på som så svevende og fjernt?
Dette emnet med å bli levende begravd, startet med at klassevenninna, som altså hadde vært i begravelse, eller bisettelse, ikke syntes riktig om at bestefaren var blitt kremert. Jeg derimot, hadde ikke den største skepsisen til akkurat dette med kremasjon. Iallfall ikke der og da. Jeg synes det er litt beroligende faktisk. For hva om en dør, og så dør en ikke likevel, det skjer et mirakel, men ingen vet det, ingen menneskelig skapning kan ense et slikt mirakel i tide, de tror en er død, og de begraver en, og en våkner i kista, i jorda, med en masse jord oppå seg, flere kilo, kanskje tonn. Hva gjør en da? Det tror jeg må være min største skrekk. Det er så grusomt at jeg nesten ikke tør å skrive om det en gang, i frykt for at det en gang skal skje. Noen andre. Eller meg selv.
For når en blir kremert, er det iallfall ingen tvil. Da er du pulver, like død som kaffen før den er kokt. Ingen spørsmål. Da er det ingen vei tilbake.
Med dette insinuerer jeg ikke at kremasjon er noe jeg kunne foretrukket … i en sådans situasjon. Potensielt. Okei: Nå skremmer jeg meg selv … veldig. Den eksistensielle angsten er til å ta og føle på. Kanskje den nå har smittet over på deg. Vel, dette er realiteten. Ikke at døden er noe vi vil trenge å forholde oss til etter livet; da har jeg et syn som går ut på at det vil komme et nytt liv, av det ene eller andre slaget. Men det handler om veien dit; om hvorvidt en kan vite om legemet virkelig er dødt, selv om det ser ut sånn, og hvordan en slik opplevelse må være …
Å våkne i kista etter at du er begravet er vel umulig? Det er jo ikke oksygen der nede?
«For når en blir kremert, er det iallfall ingen tvil. Da er du pulver, like død som kaffen før den er kokt.» Det var en deilig setning. Eller- en velformulert deilig setning, om du skjønner meg.
Å tenke på at andre en gang kan ha interesse av notatbøkene mine gir meg skikkelig angst og lyst til å kvitte meg med dem. Selv om det å brenne alt man har skrevet før (som Goethe gjorde og Kafka bad vennene hans gjøre), er kanskje det mest emo-aktige av alt. Du dreper veldig mye mer når du brenner alt du har laget enn når du begår selvmord.
Jeg er forøvrig også ENJF. Vi er flinke til mye rart (c;
Denne historietimen gjekk visst innpå deg:) det var jo gøy!:)
Virrvarr: ja, er enig i det at me er flinke i mykje rart!
Aina: eg aner ikkje, men det må ver oksygen inne når du lukter kista, og viss ein er dø så bruker ein ikkje oksygenet, så min teori er at ein kan våkne opp og puste iallefall for ein liten stund, for så å bli kvelt.. dette var i allefall ein stor frykt på 1800-talet kor de begravde folk med ein bjelle på toppen av grava, slik at viss du skulle våkne igjen var det berre til å nappe i tråden, så kom det folk og skulle begrave deg opp att… fascinerende!
Jeg tenker forsåvidt også slik, når jeg leser innleggene dine; her er jeg og leser Binkas blogginnlegg, og en gang i fremtiden kan jeg fortelle barna mine at jeg oppdaget Kari Sabine Malmin litt før resten av verden gjorde det.
Alt dette med død og begravelse er fryktelig skummelt, synes jeg. Jeg klarer svært sjeldent å tenke på det, og når jeg først gjør det, er jeg gjerne alene i mørket og merker at sjansen for at jeg kommer til å sovne de nærmeste timene blåser ut vinduet. Mine problemer ligger slettes ikke i å begraves eller kremeres, det ligger i hva som skjer videre. Eller rettere sagt; hva som ikke skjer videre… Jeg får heller blogge om det i morgen, enn å skrive en alt for lang blogg-kommentar her. Den eksistensielle angsten smittet nok litt over på meg, på tide å riste den av seg med en god sang og litt påskemarsipan.
Hei Binka!
Flott innlegg med dype tanker..:)
Ville forresten bare si at jeg har lagt til ett sitat fra dette innlegget ditt, i min «små sitat»-samling, for jeg syntes den var så bra..:) http://snupijenta.wordpress.com/sma-sitat/
Si ifra hvis du ikke liker det.. Hadde vært kult om du syntes det var greit, for jeg kommer garantert til å legge til flere sitat fra deg, hvis du syns det er greit..:-p -Hvis ikke, sletter jeg de, og får nøye meg med andres, haha..:-)
Aina: Vel, Devendra Banhart svarte deg visst.
Virrvarr: ÅH, takk. Det var hyggelig bemerket. :)
Fin sammenknytning mellom notatbøker og døden. Jeg er selv veldig bevoktende overfor mine egne notatbøker. Har en hel boks full av dem og vil aldri i livet komme til å klare å kvitte meg med dem. Kommer nok til å drasse dem med meg gjennom hele livet. Det kommer til å bli veldig nostalgisk å ta dem frem om noen år! (Jeg setter forresten stor pris på de intellektuelle referansene dine!)
Jeg liker ENFJer eksepsjonelt godt…
Trine: Hjelpe meg, det var ekstremt flott sagt. :D Takketakk, Trine.
Aldri vær redd for å skrive alt for lange bloggkommentarer. Jo lengre jo bedre! Skriv deg tom, og det gjelder alle! :) Jeg får også slike skumle tanker i mørket. Det er supernifst. Du kan ikke unnslippe… Det er det nifseste av alt…
Monica: Hei, Monica! Tusen takk. :) Hvem har imot å bli sitert? Iallfall ikke jeg! Jeg er beæret!
Du skriver godt! (jeg kom hit via radiohodes anbefaling, tror jeg… i hvert fall havnet jeg her via en eller annen blogg.)
Spennende tema også, jeg kjenner meg igjen i tankene dine. Synes det er fascinerende og ganske skremmende å tenke på døden, samtidig som det jo er en helt naturlig del av livet. I våre dager tror jeg ikke det er noen fare for å bli begravd levende, men jeg har da sett nok skrekk-/thrillerfilmer til å ha fått slike bilder på netthinnen. *grøss*
Hei, Lothiane og velkommen til Elefantzonen! :D
Fint å høre at du kjenner deg igjen! Skrekkfilmer er en fæl og nådeløs påvirkningsfaktor. Jeg er nær å skrive at det burde vært forbudt, men hvem er vel jeg til å legge restriksjoner på folk…
Å – jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg, men denne teksten tar litt pusten fra meg. Du skriver godt – og det er en nytelse å lese. Men ta vare på notatbøkene dine.
Kanskje – om 200 år, så er de på en utstilling ved historisk museum.
Slike tanker er i alle fall morsomme å leke med.
Vie: Åh, WOW. Takk. Men dette er jo et stort tema også da …
Din spådom om mine notatbøkers fremtid tar pusten fra meg!! :)
Joa, MCR er så ille… >_>
(fuck, jeg er diehard-fan, jeg burde så hardt holde kjeft xD)
Men bra skrevet :)
Og døden venter på våre alle, jeg skjønner ikke hvofor alle tar såååå på vei når folk dør, særlig ikke spesilet religøse folk (de har kommet til himmelen, burde de ikke være glade på dems vegen? De religøse er fært til å motsi seg selv på det emnet). Jeg skjønner at folk savner de og sørge for det, men å sørge for at de er døde? Jeg forstår det bare ikke(jeg har mista nære folk så ikke kom med en sånn crappy kommentar om jeg ikke vet bedre og ikke har opplevd det, takk. :) ).
Hei, Line! Takk for kommentar.
MCR, vi hater å elske dem og elsker å hate dem. :)
Det kommer vel litt an på hvilken religion det er snakk om, men … Alle livssyn har sine ambivalenser og paradokser. Før i tiden hadde de jo noe som het «Gravøl», en slags «fest» for den døde. Om det er noe slikt du etterlyser. På den måten «feiret» de jo ferden til himmelen eller paradis eller hvor det måtte være.
Linn heidi viste meg denne teksten.. meget intresangt koss den samtalen utvikla seg i ditt håve..:) tingen me bisettelse binka, e- jaffall sånn eg har fårstått d- at du blir brent inni ei kista.. så då e du lika langt i forhold t d å våkna opp..i tillegg så e d nok stort sett automatisert i disse dager.. så d e ingen personer så bere kistå bort t båle, sånn at di konne hørt deg heller…
å gronnen t at eg ikje syns någe om bisettelser e nettopp d at når ein person du bryr deg om e død, så blir d heilt feil får meg å brenna personen ettepå. Akkurat så du vil bli kvitt an fortast å enklast mulig.
dessuten så tror eg og at ein begravelse e bere for naturen enn bisettelser.. i ein begravelse så vil det skje naturlig nedbrytning( dette sko hilde lest) å dermed bli ein start på ein ny næringskjede.. mens når du brenne d blir d t uorganisk stoff m ein gang, å ubrukelig som start får någenting som helst :)
Pernille: hei, Pernille! :D tusen takk for en veldig skarp og god kommentar! det var nyttig å få noen naturvitenskapelige aspekter inn her. det du sier om nedbrytning var formuleringer som aldri kunne falt meg inn, men når jeg leser det du skriver her må jeg si det høres veldig interessant ut. jeg liker tanken om å at stoffene man en gang vil nedbrytes i, bidrar til å skape noe vakkert, for eksempel en blomst, eller en plante. det er en fin tanke.