Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Når du er død

Det er historietime. Jeg noterer vage ord i den røde moleskine-notatboken min, ord som absolutt ikke har noe med historie å gjøre, de noterer jeg i blokka ved siden av (som er laget av resirkulert papir!). Idet jeg sitter slik og pusler med mitt, lener Devendra Banhart seg mot meg og hvisker, til da, dagens mest spesielle utsagn:

«Tenk, når du er død, vil de notatbøkene være verdt mange millioner.»

Jeg stopper å skrive, ser på henne og bryter ut i latter samtidig som jeg hvisker et luftig «hææææ» tilbake mens historielæreren holder sitt foredrag.

«Nei, liksom, det vil være de notatbøkene du noterte i før du skrev de store, litterære verkene som du kommer til å skrive.»

Jeg tar det som et stort kompliment, ENFJer kan det der med komplimenter. Men derifra og utover, tenkte jeg mer og mer på at den delen som omhandlet «når du er død», kunne være gjeldende.

En annen klassevenninne var i begravelse i går, eller bisettelse, en sånn begravelse for en som er blitt kremert. Etter friminuttet som skiller de to historietimene, ble det til at historielæreren sto og snakket til oss om ulike begravelsestradisjoner som har eksistert gjennom historien. Ulike måter å se på mennesket på.

Noe hun sa, som fikk meg til å reagere veldig sterkt, var en tradisjon som gikk ut på at når mannen døde, ble den gjenlevende kona begravd sammen med ham, i levende live. Mannen måtte jo få med seg sin kone til dødsriket …

Jeg var direkte rystet. Ikke bare fordi den nye informasjonen, som læreren forøvrig tok seg tid til å snakke med oss om, selv om det ikke er en del av pensum i det hele tatt (idealisme – veldig bra!), var en god porsjon fæl, ny, uforståelig viten. Har dette virkelig hendt? Hvordan er det mulig? Kanskje jeg ble så forundret også fordi jeg har en viss fascinasjon for døden. Kanskje er det derfor jeg noen ganger erkjenner at jeg til tider er litt svak for emoer, og at det hender jeg finner interessante sider ved tekstene til My Chemical Romance …

For det er så rart. Døden er rundt oss hele tiden. Der ingenting i livet er sikkert, er døden det eneste som er skråsikkert; utvilsomt, ingen tvil, ikke en dråpe usikkerhet i tusen mils omkrets. Det vil skje. Den kommer til å ramme hver og en av oss, alle, en dag. Du kan ikke rømme fra det. Du kan ikke unnslippe. Er ikke det helt forferdelig grusomt ekkelt? Er ikke dette noe vi bør snakke om oftere og ikke se på som så svevende og fjernt?

Dette emnet med å bli levende begravd, startet med at klassevenninna, som altså hadde vært i begravelse, eller bisettelse, ikke syntes riktig om at bestefaren var blitt kremert. Jeg derimot, hadde ikke den største skepsisen til akkurat dette med kremasjon. Iallfall ikke der og da. Jeg synes det er litt beroligende faktisk. For hva om en dør, og så dør en ikke likevel, det skjer et mirakel, men ingen vet det, ingen menneskelig skapning kan ense et slikt mirakel i tide, de tror en er død, og de begraver en, og en våkner i kista, i jorda, med en masse jord oppå seg, flere kilo, kanskje tonn. Hva gjør en da? Det tror jeg må være min største skrekk. Det er så grusomt at jeg nesten ikke tør å skrive om det en gang, i frykt for at det en gang skal skje. Noen andre. Eller meg selv.

For når en blir kremert, er det iallfall ingen tvil. Da er du pulver, like død som kaffen før den er kokt. Ingen spørsmål. Da er det ingen vei tilbake.

Med dette insinuerer jeg ikke at kremasjon er noe jeg kunne foretrukket … i en sådans situasjon. Potensielt. Okei: Nå skremmer jeg meg selv … veldig. Den eksistensielle angsten er til å ta og føle på. Kanskje den nå har smittet over på deg. Vel, dette er realiteten. Ikke at døden er noe vi vil trenge å forholde oss til etter livet; da har jeg et syn som går ut på at det vil komme et nytt liv, av det ene eller andre slaget. Men det handler om veien dit; om hvorvidt en kan vite om legemet virkelig er dødt, selv om det ser ut sånn, og hvordan en slik opplevelse må være …

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS