Søvnløse Binka Da Vinci
mandag 4. februar, 2008 kl. 18:48 av binka
Inspiration: Late nights / Early mornings
Er det noen der ute som lurer på hvordan det gikk med meg i dag, mandag, etter å ha sovnet en gang etter 04:36, søndags kveld, eventuelt grytidlig mandags morgen?
Saken er: Jeg våknet 08:30. Første time, mandag: naturfag, begynner 08:20. Det var allerede for sent. Jeg sank ned på puta igjen. Greit. Jeg forsov meg. Jeg så den komme. Jeg hadde egentlig ikke forventet noe annet. Men hva skjedde egentlig? Alarmen hadde fått beskjed om å gale kl. 07:05. Hvorfor lå jeg da her, 08:30? Hvorfor hadde jeg våknet først nå, selv om alarmen allerede var av? Hva hadde skjedd? Hvem er jeg for et vesen som ikke en gang vet hva jeg selv gjør, hva som foregår i mitt eget sinn? Var det mitt fysiske jeg som hadde skreket: «JEG VIL IKKE SÅ OPP!!!» og skrudd av alarmen da den skrek tilbake? Den åndelige Binka var nemlig fullt innstilt på å gå på skolen denne morgenen.
Det er sikkert en filosof som har tenkt det samme før, men jeg lurer på om mennesket består av to deler: En del som krever sin søvn, og en annen som gjerne vil overvinne disse naturlovene. Altså: Når vi våkner, våkner først den første sjelen: nemlig den som egentlig vil sove; den som ikke tror på skjebnen eller miraklene men bare tenker: Jeg er et pattedyr! Hold kjeft! Jeg sover! Because I’m worth it! [slenger på håret]
Det er denne sjelen som skrur av alarmen. Denne sjelen som våkner, mens den underfundige sjelen fortsatt sover; den fargerike sjelen, den åpne, fantasifulle, kreative sjelen, som tror på optimisme og på fremskrittet, og som egentlig på forhånd hadde bestemt seg for å stå opp tidlig denne mandags morgenen for å gå på skolen. Selv etter to timer søvn. Selv etter nattens vake. Selv etter å ha opplevd at søndagen rant naturlig over i mandagskonsistens; selv om forskjellen visuelt sett egentlig ikke er noe særlig å skryte av. Den sjelen som våkner sist, håper og tror at ingenting er umulig. Sove-sjelen derimot; passer på å dekke de formelle behovene med søvn og fornuft og sånn, slik at vi ikke skal våge oss til å være våkne hele livet, for så, til slutt, før vi så mye som er kommet en brøkdel av halvveis, deiser i bakken; enten av koffeinsjokk, eller bare fordi batteriet er flatt og må lades. Restartes.
Jeg tror det var den gretne, teoretiske sjelen min som skrudde av alarmen og sov videre denne morgenen, helt uten å vekke den åndelige sjelen. Den sa ‘mo ha ha’, og visste allerede på forhånd at de begge, sammensatt til vesenet meg selv i sin helhet, ville forsove seg denne morgenen. Kanskje ikke så rart.
Jeg reiste meg. Flyttet på dyna og satte føttene på gulvet. Lyset sto på. Jeg hadde ikke orket å skru det av. Jeg hadde heller ikke pusset tennene, tatt av meg klærne, skrudd av dataen. Jeg følte meg som en boms. Jeg husker at etter jeg hadde satt siste punktum i det forrige blogginnlegget, klapset macen sammen og falt pladask under dyna. Jeg drømte mange merkelige, psykideliske drømmer om trange mørke ganger, mange etasjer, rundt og rundt, oppover. Fornøyelsesparker, møte med nye mennesker, jeg hilser på dem og sier navnet mitt. Hvorfor? Hakke peiling.
Det er dette som er litt spennende med det å terge naturlov-sjelen i seg selv ved å utfordre søvninnstinktet. Hallusinasjoner, bilder fra underbevisstheten; det hele er jo som et eneste stort tivoli! Dessuten merket jeg at jeg fikk gjort utrolig mye mer og konstruktivt, produktivt arbeid så snart klokka rundet halv tre. Det var som jeg klarte å benytte meg av en slags indre drivkraft, i visshet om at alle andre lå og sov. Jeg mener å huske at Leonardo Da Vinci hadde en slik spesiell søvnrytme. Den gikk ut på noe alla å ta mange små lurer i løpet av dagen, for så å få mer tid til å være våken, til å være levende – og til å være kreativ. Tror jeg fant noe om det på Wikipedia. Note to self: Les når jeg har skrevet ferdig og publisert dette.
Rapport kommer den dagen jeg våger å teste det ut. Thank you and good night.
Det skjer med meg hele tiden, at jeg skrur av vekkerklokka uten at jeg husker det etterpå. Til og med når jeg legger mobilen på den andre siden av rommet reiser jeg meg opp, går bort til mobilen, skrur den av og legger meg til å sove igjen, og jeg husker ingenting. Morgenstund er tull i grunn.
Virkelig? Det høres crazy ut. Vanligvis sover jeg veldig lett, eller med andre ord: har god kontakt med den finurlige sjelen min, i motsetning til den naturkjære. Morgenstund kan være fint, da! :D Våkne opp og vite at man har en spennnnnende dag i møte. Strekke seg langsomt. Spise en god frokost, gjerne inkludert noe varmt, for eksempel varme rundstykker, noe søtt, syltetøy, appelsinjuice kanskje. Herlig? Morgenstund kan være ganske så inspirerende. På den riktige måten. I de riktige øyeblikkene.
hehe, du er så uskyldig:) eg koste meg ved å lese dette! Du gir meg ein forkorta versjon på skulen, og seinare, her, så les eg det du egentlig meiner:) hehe..
Jaja, få deg søvn i dag:) må ikke misse min store dag i morgon<3
Hehe, ja, det e jammen ikkje lett å skjønna ke Binka meine når hu seie det muntlig! :p OMFG! Nei og nei… Eg e jammen glae for at særemnet mitt va skriftlig. VEDDE på at du gjør det zuperduperfantastic «i morgon». Ingen tvil i havet. Eg ska ver på plass, utkvilt og i tipp-topp form for å heia på deg og det kjæra utrydningstrua språket vårt! Lykke te – og «me sjåast!» :)
Sprøtt. Noe annet som også er litt rart er når man «våkner» sekundet før klokka ringer. Man vet at NÅ kommer det til å ringe, selv om man egentlig sover, på en måte. Det er noe som av og til skjer med meg, og det uavhengig av når alarmen er stilt til å ringe.
«Den indre klokke»…
Mja, jo, det kan jo være fint og. :)
jeg kjente meg VELDIG igjen i teksten ja! det samme skjedde meg med idag (bare at jeg våknet kl. 11.00, og jeg gadd heller ikke gå på skolen…) Hva skjedde? jeg skrudde også på alarmen igår kveld.. du var sikkert innom meg og skrudde av min i samme slengen.. hehe;)
bra skrevet forresten!
Mine venner pleier å kalle det for kvelds-[navn] og morgen-[navn], altså kvelds-Trine og morgen-Trine i mitt tilfelle. De er også kjent som uansvarlig-Trine og ansvarlig-Trine. Kvelds-Trine gjør alt for at morgen-Trine skal ha det helt grusomt når hun våkner neste morgen, for kvelds-Trine (altså uansvarlig-Trine) er ganske egoistisk og vil helst bare ha det morsomt så lenge som mulig. Neste morgen våkner morgen-Trine (også kjent som ansvarlig-Trine) og forbanner kvelds-Trine som har ødelagt for henne, og sverger på å aldri la kvelds-Trine få kontrollen igjen. Problemet er at uansvarlige kvelds-Trine er den som dukker opp utover kvelden, og dermed har ikke morgen-Trine noe som helst å si om saken… Før neste morgen.
Jeg har all verdens erfaring med å være oppe til sent på natt og å forsove meg til vekkerklokken, i alle fall. Grøss. Jeg drar det dog til neste steg – da jeg fortsatt bodde hjemme pleide faren min å titte innom for å se om jeg var våken, hvorpå jeg reiste meg opp i sengen og fortalte ham at de første timene var avlyst. Da jeg virkelig våknet, to timer senere, kunne han opplyse meg om hva jeg hadde sagt, samtidig som at jeg kunne opplyse ham om at jeg slettes ikke hadde vært våken enda.
Aina: Jo – klart!
Kristine: Uffameg! Da fikk du iallfall sovet ut litt. For deg som har så lite fravær er det vel ingen fare. ;)
Trine.: Du underbygger min teori! Fantastisk! Det er akkurat det jeg mener. Det du forteller til slutt, om at du har sagt noe du ikke kan huske du har sagt – som i tillegg ikke bare var random snøvling men klar, spekulativ snakking med bakgrunnsmotiv – var direkte forbløffende … Alt det merkelige som skjer i hodene våre, altså! Det er nesten slik at søvn er litt nifst. Det er skummelt å falle i søvn. Vi mister kontrollen over oss selv, og vår frie vilje…
Trine: Jeg tilber deg! Wagamaga! Det er som å lese meg selv; Hvilken opplevelse! Så utrolig herlig å vite at andre har det på presist samme måte (selv om jeg alltid, egentlig, har visst det – men bare ikke vil innse det, fordi jeg liker å være deprimert om morgenen).
Jeg er rar.