Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Skrekkblandet fryd, 28/1

Klarer du å se liiiiiitt tristere ut? spurte dansken sarkastisk mens jeg satt og så ut av det åpne vinduet fra førersetet i minibussen til Rogaland Teater. Bussen, som skal ta mitt og de andre tre skribentene sitt manus med på turné rundt i Rogaland mot slutten av 2008. Fotografen spankulerte frem og tilbake og prøvde å finne ut hvor han ville ha oss. Det hele var litt psykidelisk. Men jeg var ikke trist. – Du er bare litt melankolsk, sa Idunn, som sto ved siden av meg. Kanskje hun hadde rett.

skrekkblandetfryd.jpg

Da jeg sluttet på skolen så tidlig som klokken 11 i dag pga. lærermangel og frihet til å jobbe med særemnet som vi ville, var jeg raskt en tur hjemom for å hente macen min. Så reiste jeg til Stavanger, hvor jeg satt på Sting Café i noen timer og skrev noen biter på særemnet mitt med den pulserende tittelen «Filosofiens litteralitet». Jeg har aldri gått på kafé alene før, og iallfall aldri for å skrive. Men jeg tenkte, siden photoshooten på teateret skulle være klokken 4, hvorfor ikke bruke timene jeg hadde til rådighet iallfall til å prøve å gjøre noe jeg alltid har villet gjøre. Noe som kunstnere av alle tider synes ha gjort hele tiden; skrive, på kafé. Samme hvor pretensiøst det måtte høres ut.

Jeg fant ut at det funket veldig bra. Sting var tilnærmelig tomt da jeg satt der i en krok med den lille kaffen min til en verdi av kostbare 27 kr. En vanlig kaffe; en dyr affære; inntil det slo meg at det ikke bare var kaffen jeg hadde betalt for, men også sofaslitingen, og for å få høre på Sigur Rós gjennom høytalerannlegget deres, selv om jeg like gjerne kunne hørt dem på iPoden min. Men det ville ikke være det samme. Denne offentlige tomheten blandet med Sigur Rós på et fremmed sted, var nesten som å sitte på mitt eget rom og skrive. Bare at dette var et annet rom. Det var midt i Stavanger. Jeg hørte fremmede stemmer. Folk kunne gå og komme som de ville. Det var en slags spenning ved det. Jeg hadde riktignok ikke tilgang til det trådløse internettet der slik at jeg kunne rapportere mitt oppholdssted til mine Facebook-venner. Men det var et nytt sted. Jeg var der. Alene. Samtidig kunne noen komme inn hvert øyeblikk. Og det inspirerte. Det var som om det var noe slikt jeg trengte. Kanskje det er dette jeg trenger hver gang jeg sitter fast i skrivingen. Å sitte på et nytt sted. Gjerne med en kopp med noe godt oppi. Kanskje er det ikke så rart at forfattere tilsynelatende sitter slik på kaféer og skriver hele dagen lang. Kanskje er det ikke så pretensiøst som det høres ut. Kanskje er det relativt smart. En lur skriveteknikk. Jeg tør å påstå at det er et nokså effektivt knep, og at jeg sansynligvis kommer til å prøve det igjen. Gjerne på Bøker & Børst; der liker jeg meg også ganske godt. Jeg liker meg flere steder. Problemet er bare at det pleier å være så mye folk overalt. Ikke bare der, men overalt. Det er ikke plass. Kanskje er det en ledig flekk, av og til. Men jeg må ha litt mer plass enn det. Ingen må få se det jeg skriver når jeg skriver det. Jeg trenger litt luft. Samtidig som jeg også trenger å sitte midt oppi folkemengdens offentlighet. På en kafé.

Nåvel. Tilbake i minibussen på Rogaland Teater. Vi hadde smilt, fotografen hadde sagt; se her, nei se her, her; og jeg hadde funnet det ubehagelig å måtte se og smile et spesielt sted til en spesiell tid. Jeg så ukonsekvent vekk og i andre retninger, blikket mitt prøvde febrilsk å rømme, og han sa; nei, se her, ikke se der!

Vi byttet plass, alt for å finne Skrivelyst-prosjektets visuelle uttrykk. Nå skulle alle fire oppå minibussen. På taket! Jeg turte ikke. Jeg ville ikke. Jeg er eldst av oss alle, men tør minst. Er det dette som gjør en voksen? Jeg er redd for å få vondt. Falle ned. Selv om smerte, for alt jeg vet, lett kan være en illusjon som egentlig ikke eksisterer.

teaterbussen.jpg

Jeg krabbet likevel opp på taket, og der lå vi; fire, unge forfattere på det iskalde januarbiltaket. Psykidelisk. Jeg hadde heldigvis tatt med meg mobilen opp. Flaks. For nå kunne jeg temme utilpassheten min ved å knipse litt bilder av fotografene, mens jeg lå oppå biltaket, og det kom jeg jo i så godt humør av.

– Vekk med mobilen nå, sa han. – Smiiiil. Og jeg puttet den vekk og smilte det søteste jeg kunne.

yahya.jpg

Etterpå skulle Kjersti gå på kafé med Yahya, ENTP, halvveis Elefantzonen-leser vil jeg tro og ellers god MSN-samtalepartner, hvor vi snakker om alt som foregår inni hodene våre. At han er en seig luring og rar særing har jeg aldri vært i tvil om. Likevel er det alltid utrolig spennende å møte folk du har blitt kjent med på internett, på et vis innenfra, og som du til en viss grad har bekjent deg for, uten at du egentlig vet hvem de er. Selv om du vet alt om dem. Det var veldig interessant. Hyggelig å treffe deg, Yahya! Og selvsagt skrivegjengen, igjen; Kjersti, Eirik, Idunn. Og dansken! Digger dere – og grugleder meg til neste lørdag der vi skal møte våre dramatikermentorer. En begivenhet av skrekkblandet fryd.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS