Hva vil det si å være voksen?
fredag 18. januar, 2008 kl. 00:53 av binka
Tirsdag fikk vi hovedmålsoppgave som skulle leveres fredag samme uke. Jeg ble ikke stressa, det gikk fint, og jeg føler jeg fikk sagt akkurat det jeg ville si, selv om jeg lånte slutten fra en tidligere bloggpost, noe som må være lov. Temaet er var noe så filosofisk som «generasjoner», et emne som bare var dømt til å falle i smak. Oppgaven jeg valgte var å skrive et essay om hva det vil si å være voksen. Mange spørsmål, få svar, ekte Binka-style, det er opp til deg, les i vei. Kommentér gjerne, kom med deres synspunkter og diskutér (jeg skal prøve å delta).
I don’t wanna have to shout it out
I don’t want my hair to fall out
I don’t wanna be filled with doubt
I don’t wanna be a good boy scout
I don’t wanna have to learn to count
I don’t wanna have the biggest amount
I don’t wanna grow up
(TOM WAITS – I DON’T WANT TO GROW UP)
2008. Jeg er ung og vet angivelig alt. Jeg lytter til Tom Waits og Rolling Stones, i dag rynkete og gråhårede menn som aldri synes å ha blitt riktig voksne, enda de er eldre enn de fleste. Jeg synes det er rart. Jeg merker samtidig at når de står slik, som et symbol på en evig ungdom, insinuerer de vagt at det ikke er noe slikt som finnes. Ungdommen. Den er irrelevant. Den er borte like raskt som den kom. Etterpå vet vi ikke riktig om vi egentlig har hatt den i det hele tatt, og vi fylles med angst for at vi kanskje ikke brukte den slik som vi burde, da den enda var her.
Ungdommen og alt det den medbringer, er bare en eneste forvirrende og angstfylt opplevelse. Jeg skjønner ikke hva som er så idyllisk, jeg skjønner ikke hva det er de holder fast ved, Tom Waits og Keith Richards. Jeg vet ikke hva dere gjør. Hvorfor er dere ikke forvirra, hvorfor har dere ikke angst? Eller er det nettopp det dere har? Hva er det dere ser? Hva er det dere er? Er dere ungdommer? Eller er dere voksne? Er dere voksnere eller fleste? Eller mer barn enn vi noen gang har vært? Og hva skal jeg bli? Hva skal jeg være? Hvem er jeg?
Jeg vet ikke hvordan det er å være voksen, for jeg har aldri vært det før. Men jeg vet at jeg ikke vet, og jeg vet at jeg kanskje aldri kommer til å få vite. Ikke fordi jeg ikke har tro på at jeg vil få oppleve fremtiden, selv om den statistiske dødssjansen fortsatt er der, – men mer fordi jeg har forstått at jo mer erfarne vi blir, jo mer vi har sett – dess mindre vet vi hva som er riktig, jo mindre følger vi våre hjerter, men isteden fornuften, strømmen og rutinen. Vi gjør mindre for oss selv, for hva vi har godt av, jo voksnere vi blir. Og jo mer vi har hørt, jo mindre vet vi, jo mindre tro har vi på fremtiden, på optimismen, jo gråere blir tilværelsen, jo mindre farger, færre nyanser, mindre lidenskap og hensyn til behovene våre. Vi mister troen. Vi mister oss selv. Paradoksalt, siden vi nettopp hadde slitt oss gjennom klamme ungdomsår for å finne det. Og så var det hele forgjeves?
Samtidig, jo mer vi kan gjøre, jo mindre gjør vi. Frasen om at «du har hele livet foran deg», blir bare til et kort teveprogram på torsdagskvelden, som du i tillegg glemte å se, fordi du hadde en skoleoppgave du måtte gjøre ferdig. Ingen ville henrettet deg hvis du ga blaffen, likevel gjorde du det ikke, for jo voksnere du blir, jo mer bundet blir du av omverdenens form.
Vi er pepperkaker. Og vi kan ikke noe for det. Jo eldre vi blir, jo tørrere blir vi. Og vanskeligere blir det å bryte seg løs, uten å bli knust. Det handler om hvorvidt det er mulig å være en deig resten av livet, fra starten av, og følelsen av at visse livssultne, modne musikere synes å ha klart det. Er det slik vi alle burde ha vært?
Voksne er ubeskrivelig irriterende når vi ikke er voksne selv, og vi blir mer og mer irriterende jo eldre vi blir, slik som de som vi selv hadde irritert oss over, da de en gang oppdro oss til å holde oss unna problemer, enda vi aldri klarte å unngå dem. Heller ei vil vi klare å unngå å bli som dem. Vi vet mindre, og vi tror og antar mer jo voksnere vi blir. Ingenting er sikkert, bortsett fra at vi gjør flere feil. Ikke i den forstand at vi havner i problemer, men at vi ikke griper livet og lever det til sitt ytterste. Det er kanskje den største feilen vi gjør.
Det er en slags feil å ikke utsette seg for fare i det hele tatt. En annen kan likefullt være å prøve det, teste det, smake på det, gå hardt ut og dope seg sanseløs for så å slå håret ut i ville sexorgier, for å ha et eksempel. Eller som en kamerat av meg sa det så ettertenksomt: «Folk roter rundt og har vill sex. Men ikke jeg. Jeg føler meg mer eller mindre død når jeg tenker på hvordan folk lever nå», sa han. Det er fornuften som snakker her. Begynnelsen på den voksne, tørre pepperkaken. Det er en slags folkesykdom. For vi er designet slik at vi aldri til enhver tid vil finne oss hundre prosent til rette. Det er en slags uoppgjengelig kabal, enda pepperkaker kan smake godt. Men ikke hvis du spiser hele boksen. Da får du vondt i magen.
Som en årsak er det interessant å tenke på at barndommens oppdragelse på en måte gjør dette med oss. I en butikk blir et barn satt på plass etter å ha latt nysgjerrigheten sin gå over styr. Vi lærer å kontrollere oss selv, og strider på en måte mellom det ukontrollerbare og ubevisste mot det dannede og etablerte. Vi ender opp som innestengte tabubelagte individer, og vi strever med oss selv og lengter etter å åpne oss. På skolen lærer vi ikke å skrive, skape eller å bruke følelsene våre på andre måter. Vi bindes av det å akseptere det eksisterende, de voksne, den ustoppelige tiden, og det å tolke. På den måten er det så mange som rett og slett ikke oppdager nøkkelen i seg selv og dermed ikke vet hvordan de skal få utløp for de evige restriksjonene de fikk innarbeidet som barn.
På en side er det som om det hadde vært en god idé å la oss alle overstyre av en slags barnslig keiser, en ettårig drittunge i bleie. Vi hadde bukket babyen fram og tilbedt den barnslige og urørte innstillingen til livet. For er det en ting vi har til felles, så er det at vi alle har vært barn. Tenk hvis vi ble født som voksne. Med ett vi ankom planeten, visste vi alt det vi vet nå. Hvordan ville vi blitt mottatt av de andre? Hvordan ville vi blitt godtatt av oss selv? Samtidig er det nemlig viktig å huske på at det å være en del av noe, å akseptere og å vise ansvar overfor våre medmennesker, er en minst like viktig og kanskje hakket mindre destruktivt syn på det å bli voksen. Kanskje det å vite hvordan vi skal være voksne, er svaret. For voksen blir vi uansett, om vi overlever, og årene går, forventningene vokser, normene stiger og vi kan ikke lenger bryte ut i febrilsk barnegråt bare fordi vi ikke fikk begge sjokoladene som en dag ankom kjøkkenet fra butikken på mirakuløst vis, bare fordi den ene var til noen andre, og bare den andre var til deg. Det å være voksen handler i større grad om å vokse seg stor, i både alder og sinn. Kunsten må bare være å la det gå parallelt. Det er som å bevege den ene håndflaten rundt i ring, mens vi slår den andre på låret. Få et barn til å gjøre dette, og se resultatet.
Jeg vet at selv om målet er å være et godt, voksent og ansvarlig menneske som kjenner sine verdier og begrensninger, har ingen tenkt å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg er klar over at jeg må finne ut av dette selv, hva det vil si å være voksen, og hvordan jeg skal ta det. Det er blitt klart for meg at ingen kommer til å hjelpe meg, ingen kommer til å bry seg. Antageligvis for ingen er sikre nok til å vite, og få tør å antyde. Samtidig er det bemerkelsesverdig at vi gjerne forbinder det å være voksen med å vite, samtidig som vi bindes av for høy forståelse og derfor frykt. Er det å være voksen å være redd? På den måten kan det å være fri og fanget være en side av samme sak. For slik er det å være voksen. Det er hardt og ensomt, det er slik det alltid har vært, det er slik det må være, og kanskje det nettopp er denne erkjennelsen som gjør meg voksnere, som fikk meg til å velge å skrive om dette i det hele tatt. Jeg blir voksnere og voksnere for hver dag som går, uten at jeg helt vet hvor det vil ende, eller om det er en bra ting. Eller dårlig. Hvordan vil det være å være øverst på seierspallen? Hva er premien? Finnes det i det hele tatt noe slikt? Eller går det bare i motsatt retning? Alt ender jo i døden uansett. Er det noen glede ved det?
Seems like folks turn into things
That they’d never want
The only thing to live for
Is today…
For å nevne noe annet: MBTI-teorien er en psykologisk personlighetsteori som jeg har et utrolig, nærmest psykotisk interessert forhold til. Den forteller deg hvem du er, hvem vennene dine er, og hvorfor det er slik at akkurat dere kommer så godt overens. Og omvendt. Jeg morer meg med å spekulere i hvilken personlighetstype mine klassekamerater er, og hvorfor de ter seg som de gjør. Hvorfor er det noen par som gjør det slutt fordi de følte de passet bedre sammen som venner? Hvorfor utvikler enkelte vennskap seg til romanse, rett og slett fordi de ikke klarte å la være? Hvorfor er det noen som synes det er enklere enn andre å snakke høyt i timen? Hvorfor er det noen som går på musikklinja? Og andre som går på allmenn? Hvorfor tror noen på skjebnen, og andre på rasjonell matematikk? Hvorfor er noen latere enn andre? Mens enkelte, til tross for sine uforutsatte evner, har dette ustoppelige pågangsmotet som får dem til å fremstå som like barnslige naive som storsinnede voksne?
Responsen jeg fikk da jeg fortalte dem om dette, var markaber. ”Jeg tror du er ESTP” sa jeg, og han så strengt på meg. ”Hva gjør deg til en psykolog? Hva tror du at du er? Du vet ingenting om meg!» sa han. Han virket direkte fornærmet, ikke minst skrekkslagen, fordi jeg hadde overrasket ham med å påstå noe om hvem han var, noe jeg er sikker på han i underbevissten, som vi alle gjør, prøvde å skjule at han jobber hardt med å finne ut av bestandig. Vet du i det hele noe om deg selv, når alt kommer til alt? Er det usikkerheten i dette som gjør milepælen fra ungdom til voksen så nådeløs å overskride? Og når vi ser realistisk på det, er det egentlig noen som greier å overskride den i det hele tatt? Er ikke det ganske urealistisk? Er det dermed sagt at vi er barn hele livet? Eller er det slik at vi alltid vil vimse rundt i livet, alltid søke etter å oppnå en voksen innsikt? Og når vi blir gamle og grå, hvis vi som sagt kommer så langt, i livet som er like skjørt som et liv i Super Mario, gir vi opp, og går tilbake. Vi setter oss på bakbeina og tisser på potte. Vi begynner med bleie igjen, vi trenger stell og er sta og vanskelige, tullete, vi roter og er hensynsløse og forvirrede. Hvorfor er det slik? Hva er det med koden bak livssyklusen som gjør dette til en naturlov?
Jeg lurer på hva som vil skje, hvor jeg er om elleve år, i 2019. Da er jeg er tretti år. Det vil være ti år til jeg er førti, livet mitt vil være over, spør du meg nå. Men hva vil jeg tenke da? Hva vil jeg huske? Hva vil jeg ha glemt? Vil jeg være gift? Vil jeg fortsatt skrive? Eller vil jeg være begravd i bleier og babybæsj? I regninger og skilsmissepapirer? I ansvar og problemer? I rikdom og berømmelse?
Vil jeg være helt alene?
På et loft?
I en kjeller?
Skrive bøker som ingen kjenner til?
Som ingen har hørt om? Jeg er spent, og jeg gruer meg, jeg vet ikke hva jeg skal si. Fremtiden er ett skritt nærmere for hvert ord jeg skriver, for hvert ord du leser. La oss passe på hverandre og møte den sammen. For jeg er redd.
Woooow. Jeg har ikke ord. Bortsett fra ett, og det er: Wooow.
Du stilte 51 spørsmål i dette essayet. Imponerende.
eg forstår ikkje korleis du klarer det:) eg beundrer deg virkelig!
Har ikke ord, jeg heller. Noe det beste jeg har lest, kjente meg veldig igjen i det også. Også likte jeg pepperkaketeorien og… ja, alt. Flinke Binka. :)
Tusen takk for gode tilbakemeldinger, både Fie, Devendra Banhart og Aina. Jeg setter kjempestor pris på det! :D Morsomt at dere virker så imponert! Det gjør meg veldig glad og inspirert!
Veldig bra tekst, synes jeg. Og gode spørsmål :)
Men hvis du skulle svare på spørsmålet ditt, altså hva det vil si å være voksen, med kun én setning som ikke får være et spørsmål – hva svarer du da?
Tusen takk til deg også, emelie! :D
Det du spør om er veldig vanskelig… Jeg antar jeg ville svart noe sånt som:
Det å være voksen er å kjenne seg selv.
…kanskje.
Interessant, men vanskelig.
Heisann. Dette var en god tekst. Jeg føler likevel at du kommer med for mange spørsmål, noe som kan minne litt om en flodbølge. Det er gode spørsmål, men ettersom du har diskutert rundt og svart på svært få av dem (ikke at du ikke har diskutert rundt noe, snakker kun om alle spørsmålene her), så blir det litt mye å ta inn over seg. En av hensiktene med essayet er jo selvsagt å få leseren til å tenke, og det har du fått til, men det kan bli litt overveldende med tre fulle avsnitt som kun er spørsmål på spørsmål. I tillegg greide jeg ikke helt å finne den «røde tråden» i essayet ditt. Du holder deg til tema, men jeg gikk litt glipp av sammenhengen underveis.
Uansett. Gode problemstillinger. Godt språk. God oversikt over barndom, ungdom og alderdom.
Kjersti:
Hei! Jeg setter pris på objektiviteten og kritikken din. Du kan ha rett i at det kanskje ble litt mye spørsmål. Men følelsen rundt dette ER jo som en flodbølge. Livet, barndommen, ungdommen, alderdommen. Er ikke det en flodbølge? Det er en tsunami! Jeg ville irritere leseren litt, skremme ham/henne. For det jeg skriver om her er noe som angår alle. Jeg vil anta at det er noe vi alle blir litt skemt og irritert av… Dessuten er ikke målet mitt når jeg skriver å besvare spørsmål, men å stille dem. Slik at leseren kan svare! Eller spørre enda mer!
Men som sagt, det er bra at du er ærlig og utfordrer meg. Tilbakemeldingen ga meg noe å tenke på! :)
Jeg kan herved meddele at jeg fikk vurderingen på denne skolestilen i dag og jeg fikk 5/6! Hurra. MEN – Kjersti (den foregående kommentatoren her) hadde noe i det hun hadde kommentert: Det ble kanskje litt mange spørsmål. Det samme skrev nemlig læreren:
«Essayet fyller sjangerkravene, selv om det tidvis balanserer litt på grensen. Det er preget av ung refleksjon og undring, noe du målbærer meget godt. Men de ubesvarte spørsmålene kommer av og til i bøttevis, og kan muligens virke litt vel intense? Uansett: Du skriver godt!»
Greit nok. Lærerikt!
5/6 er kjempebra da. :) Gratulerer. Jeg personlig synes ikke du har for mange spørsmål, men det er kanskje fordi det er sånn jeg tenker hele tiden, i spørsmål altså. Men hvis du lærte noe er det jo ingenting å klage på. :D
Joda, men typisk meg å være kritisk til meg selv, da. ;)
Jeg kan delvis være enig i tilbakemeldingen. Men det er jo det vi lærer av! Forøvrig er det jo smak og behag om spørsmålbruken er masete eller ei. Jeg er glad du likte det, Aina. Tusen takk. :)
Eg syns du er kjempegod:) 6-aren er i din rekkevidde, berre vent til du får tilbake særemnet;)
Vel, vi får nå se på det … :)
Jeg likte flodbølgen, -jeg elsker gode retoriske (er det dét det heter?) spørsmål som setter mine få små grå i sving..:) Dessuten så er det jo litt Binka-stil å da, å stille mange tankefulle spørsmål?
Featured en sitat igjen: http://snupijenta.wordpress.com/sma-sitat/ Det blir vel stappfullt av Binka-sitater der etterhvert tenker jeg, hehe..:)
Den MBTI-teorien, hva er det? Finnes det bøker om det? Jeg vil lese om det..! Jeg liker også å «tolke» folk, til dems irritasjon, men min nytte..:p
UTROLIG BRA INNLEGG!! *kaster meg i søla* hihi…:-p
TAKK! :D
Ja, det er veldig typisk meg å stille mange tankefulle spørsmål … tro meg.
Du kan ta testen her:
http://www.humanmetrics.com/cgi-win/JTypes1.htm
(Si gjerne hva du ble!)
Det finnes sikkert bøker om det, men det vet ikke jeg noe om. Det eneste jeg vet, er at denne teorien er utrolig interessant!
hei!
sitter selv og skal skrive ett essay om d å være voksen, fikk mange gode ideer av dæi:) du e jo rå og skrive.
men må innrømme jeg synes du har en nåkså trist oppfatning på d og være voksen..litt av d jeg mener er: at når man kan se mulighetene og alt d hærlige livet har og by på, å alldri slutte og lære..ja da er d på vei til og bli voksen.
mvh cecilie
cecilie: Takk for ros. :) Nå skal det nevnes at det er veldig lenge siden jeg skrev dette, så meningene mine justerer seg litt hele tiden.
Lykke til med essayet ditt^^
Så flink du er til å skrive Binka. Du får meg til å tenke, filosofere og drømme. Kanskje jeg gjør det fordi jeg er trøtt. Kanskje fordi jeg er tre liter for sentimental i natt. Kanskje fordi jeg med jevne mellomrom tenker alt for mye. Uansett hjalp essayet ditt. Mest fordi du stiller de samme spørsmålene jeg ofte stiller meg. Mest fordi jeg kjenner meg igjen. Undrende og redd. Jeg leter alltid etter svar og det er vanskelig å finne noen fasit på noen av disse esensielle spørsmålene du tar opp.
På ungdomskolen og vidregående skrev jeg ofte lignende essay og ressonerende tekster. Jeg liret av meg så mange veslevoksne ordspill du kan tenke deg. Som oftest med karakter 5 og 6. Når jeg leser dem i dag blir jeg redd. Mest fordi jeg ikke lenger kjenner igjen den selvsikre personen som skrev dem. Han som ble kretsmester i fotball. Han med kjæreste. Han som så lett forklarte hva «frihet» var. Han som brukte metaforen om flua i vinduskarmen som ikke klarte å komme ut. Om noen bare hadde makt til å knuse ruta, om noen bare hadde kjærlighet nok til åpne vinduet, skrev jeg. Hva faen mente jeg med det?
«Og når blått, gult og rødt forsvinner fra himmelen og stjernene titter frem, da finner jeg meg selv.» Kanskje, når jeg var 16, men jeg har prøvd det på ny i senere tid og funnet ut at jo mer man titter på disse blinkene legemer, jo mindre klok blir man.
Hvordan vet man at man er blitt voksen? Jeg befinner meg i en godt betalt jobb, utdannet bachelor i markedsføring, fullført militæret, kommet inn på en god masterlinje i utlandet. Og jeg føler meg mindre(og yngre) enn da jeg tuslet ned til bussholdeplassen på ungdomskolen. Hvorfor? Hvorfor?!
Jeg tror ikke man er blitt voksen når man vet hvem man er. Isåfall var jeg voksen frem til 19 års alderen. Da ble jeg barn igjen.
En «voksen» tilværelse er nok minst like usikker og spørrende som et «barns». Det er bare at jo eldre man blir, jo flinkere blir man til å spille livets spill. Man flytter sin brikke på brettet, raskt og effektivt. Man blir rutinert. Utad. Inne brenner det like hett, men man glemmer og skyver fra seg. Man er voksen når man gjør dette uten å tenke på det lenger. Jeg er i ferd med å bli voksen…
Takk for at du minner meg på hvordan det er å undre seg. Kanskje kan du hjelpe meg med å aldri bli «voksen»? Nostalgisk som jeg er lengter jeg tilbake til noe jeg vet aldri vil komme igjen. På tide å komme seg vidre. Men voksen? Nei, aldri. Ikke ordentlig iallefall.
(Om det ikke var bra skrevet, var det iallefall en slag god terapi for meg i natt – takk:))
-nova