Hva vil det si å være voksen?

Tirsdag fikk vi hovedmålsoppgave som skulle leveres fredag samme uke. Jeg ble ikke stressa, det gikk fint, og jeg føler jeg fikk sagt akkurat det jeg ville si, selv om jeg lånte slutten fra en tidligere bloggpost, noe som må være lov. Temaet er var noe så filosofisk som «generasjoner», et emne som bare var dømt til å falle i smak. Oppgaven jeg valgte var å skrive et essay om hva det vil si å være voksen. Mange spørsmål, få svar, ekte Binka-style, det er opp til deg, les i vei. Kommentér gjerne, kom med deres synspunkter og diskutér (jeg skal prøve å delta).

I don’t wanna have to shout it out
I don’t want my hair to fall out
I don’t wanna be filled with doubt
I don’t wanna be a good boy scout
I don’t wanna have to learn to count
I don’t wanna have the biggest amount
I don’t wanna grow up
(TOM WAITS – I DON’T WANT TO GROW UP)

2008. Jeg er ung og vet angivelig alt. Jeg lytter til Tom Waits og Rolling Stones, i dag rynkete og gråhårede menn som aldri synes å ha blitt riktig voksne, enda de er eldre enn de fleste. Jeg synes det er rart. Jeg merker samtidig at når de står slik, som et symbol på en evig ungdom, insinuerer de vagt at det ikke er noe slikt som finnes. Ungdommen. Den er irrelevant. Den er borte like raskt som den kom. Etterpå vet vi ikke riktig om vi egentlig har hatt den i det hele tatt, og vi fylles med angst for at vi kanskje ikke brukte den slik som vi burde, da den enda var her.

Ungdommen og alt det den medbringer, er bare en eneste forvirrende og angstfylt opplevelse. Jeg skjønner ikke hva som er så idyllisk, jeg skjønner ikke hva det er de holder fast ved, Tom Waits og Keith Richards. Jeg vet ikke hva dere gjør. Hvorfor er dere ikke forvirra, hvorfor har dere ikke angst? Eller er det nettopp det dere har? Hva er det dere ser? Hva er det dere er? Er dere ungdommer? Eller er dere voksne? Er dere voksnere eller fleste? Eller mer barn enn vi noen gang har vært? Og hva skal jeg bli? Hva skal jeg være? Hvem er jeg?

Jeg vet ikke hvordan det er å være voksen, for jeg har aldri vært det før. Men jeg vet at jeg ikke vet, og jeg vet at jeg kanskje aldri kommer til å få vite. Ikke fordi jeg ikke har tro på at jeg vil få oppleve fremtiden, selv om den statistiske dødssjansen fortsatt er der, – men mer fordi jeg har forstått at jo mer erfarne vi blir, jo mer vi har sett – dess mindre vet vi hva som er riktig, jo mindre følger vi våre hjerter, men isteden fornuften, strømmen og rutinen. Vi gjør mindre for oss selv, for hva vi har godt av, jo voksnere vi blir. Og jo mer vi har hørt, jo mindre vet vi, jo mindre tro har vi på fremtiden, på optimismen, jo gråere blir tilværelsen, jo mindre farger, færre nyanser, mindre lidenskap og hensyn til behovene våre. Vi mister troen. Vi mister oss selv. Paradoksalt, siden vi nettopp hadde slitt oss gjennom klamme ungdomsår for å finne det. Og så var det hele forgjeves?

Samtidig, jo mer vi kan gjøre, jo mindre gjør vi. Frasen om at «du har hele livet foran deg», blir bare til et kort teveprogram på torsdagskvelden, som du i tillegg glemte å se, fordi du hadde en skoleoppgave du måtte gjøre ferdig. Ingen ville henrettet deg hvis du ga blaffen, likevel gjorde du det ikke, for jo voksnere du blir, jo mer bundet blir du av omverdenens form.

Vi er pepperkaker. Og vi kan ikke noe for det. Jo eldre vi blir, jo tørrere blir vi. Og vanskeligere blir det å bryte seg løs, uten å bli knust. Det handler om hvorvidt det er mulig å være en deig resten av livet, fra starten av, og følelsen av at visse livssultne, modne musikere synes å ha klart det. Er det slik vi alle burde ha vært?

Voksne er ubeskrivelig irriterende når vi ikke er voksne selv, og vi blir mer og mer irriterende jo eldre vi blir, slik som de som vi selv hadde irritert oss over, da de en gang oppdro oss til å holde oss unna problemer, enda vi aldri klarte å unngå dem. Heller ei vil vi klare å unngå å bli som dem. Vi vet mindre, og vi tror og antar mer jo voksnere vi blir. Ingenting er sikkert, bortsett fra at vi gjør flere feil. Ikke i den forstand at vi havner i problemer, men at vi ikke griper livet og lever det til sitt ytterste. Det er kanskje den største feilen vi gjør.

Det er en slags feil å ikke utsette seg for fare i det hele tatt. En annen kan likefullt være å prøve det, teste det, smake på det, gå hardt ut og dope seg sanseløs for så å slå håret ut i ville sexorgier, for å ha et eksempel. Eller som en kamerat av meg sa det så ettertenksomt: «Folk roter rundt og har vill sex. Men ikke jeg. Jeg føler meg mer eller mindre død når jeg tenker på hvordan folk lever nå», sa han. Det er fornuften som snakker her. Begynnelsen på den voksne, tørre pepperkaken. Det er en slags folkesykdom. For vi er designet slik at vi aldri til enhver tid vil finne oss hundre prosent til rette. Det er en slags uoppgjengelig kabal, enda pepperkaker kan smake godt. Men ikke hvis du spiser hele boksen. Da får du vondt i magen.

Som en årsak er det interessant å tenke på at barndommens oppdragelse på en måte gjør dette med oss. I en butikk blir et barn satt på plass etter å ha latt nysgjerrigheten sin gå over styr. Vi lærer å kontrollere oss selv, og strider på en måte mellom det ukontrollerbare og ubevisste mot det dannede og etablerte. Vi ender opp som innestengte tabubelagte individer, og vi strever med oss selv og lengter etter å åpne oss. På skolen lærer vi ikke å skrive, skape eller å bruke følelsene våre på andre måter. Vi bindes av det å akseptere det eksisterende, de voksne, den ustoppelige tiden, og det å tolke. På den måten er det så mange som rett og slett ikke oppdager nøkkelen i seg selv og dermed ikke vet hvordan de skal få utløp for de evige restriksjonene de fikk innarbeidet som barn.

På en side er det som om det hadde vært en god idé å la oss alle overstyre av en slags barnslig keiser, en ettårig drittunge i bleie. Vi hadde bukket babyen fram og tilbedt den barnslige og urørte innstillingen til livet. For er det en ting vi har til felles, så er det at vi alle har vært barn. Tenk hvis vi ble født som voksne. Med ett vi ankom planeten, visste vi alt det vi vet nå. Hvordan ville vi blitt mottatt av de andre? Hvordan ville vi blitt godtatt av oss selv? Samtidig er det nemlig viktig å huske på at det å være en del av noe, å akseptere og å vise ansvar overfor våre medmennesker, er en minst like viktig og kanskje hakket mindre destruktivt syn på det å bli voksen. Kanskje det å vite hvordan vi skal være voksne, er svaret. For voksen blir vi uansett, om vi overlever, og årene går, forventningene vokser, normene stiger og vi kan ikke lenger bryte ut i febrilsk barnegråt bare fordi vi ikke fikk begge sjokoladene som en dag ankom kjøkkenet fra butikken på mirakuløst vis, bare fordi den ene var til noen andre, og bare den andre var til deg. Det å være voksen handler i større grad om å vokse seg stor, i både alder og sinn. Kunsten må bare være å la det gå parallelt. Det er som å bevege den ene håndflaten rundt i ring, mens vi slår den andre på låret. Få et barn til å gjøre dette, og se resultatet.

Jeg vet at selv om målet er å være et godt, voksent og ansvarlig menneske som kjenner sine verdier og begrensninger, har ingen tenkt å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg er klar over at jeg må finne ut av dette selv, hva det vil si å være voksen, og hvordan jeg skal ta det. Det er blitt klart for meg at ingen kommer til å hjelpe meg, ingen kommer til å bry seg. Antageligvis for ingen er sikre nok til å vite, og få tør å antyde. Samtidig er det bemerkelsesverdig at vi gjerne forbinder det å være voksen med å vite, samtidig som vi bindes av for høy forståelse og derfor frykt. Er det å være voksen å være redd? På den måten kan det å være fri og fanget være en side av samme sak. For slik er det å være voksen. Det er hardt og ensomt, det er slik det alltid har vært, det er slik det må være, og kanskje det nettopp er denne erkjennelsen som gjør meg voksnere, som fikk meg til å velge å skrive om dette i det hele tatt. Jeg blir voksnere og voksnere for hver dag som går, uten at jeg helt vet hvor det vil ende, eller om det er en bra ting. Eller dårlig. Hvordan vil det være å være øverst på seierspallen? Hva er premien? Finnes det i det hele tatt noe slikt? Eller går det bare i motsatt retning? Alt ender jo i døden uansett. Er det noen glede ved det?

Seems like folks turn into things
That they’d never want
The only thing to live for
Is today…

For å nevne noe annet: MBTI-teorien er en psykologisk personlighetsteori som jeg har et utrolig, nærmest psykotisk interessert forhold til. Den forteller deg hvem du er, hvem vennene dine er, og hvorfor det er slik at akkurat dere kommer så godt overens. Og omvendt. Jeg morer meg med å spekulere i hvilken personlighetstype mine klassekamerater er, og hvorfor de ter seg som de gjør. Hvorfor er det noen par som gjør det slutt fordi de følte de passet bedre sammen som venner? Hvorfor utvikler enkelte vennskap seg til romanse, rett og slett fordi de ikke klarte å la være? Hvorfor er det noen som synes det er enklere enn andre å snakke høyt i timen? Hvorfor er det noen som går på musikklinja? Og andre som går på allmenn? Hvorfor tror noen på skjebnen, og andre på rasjonell matematikk? Hvorfor er noen latere enn andre? Mens enkelte, til tross for sine uforutsatte evner, har dette ustoppelige pågangsmotet som får dem til å fremstå som like barnslige naive som storsinnede voksne?

Responsen jeg fikk da jeg fortalte dem om dette, var markaber. ”Jeg tror du er ESTP” sa jeg, og han så strengt på meg. ”Hva gjør deg til en psykolog? Hva tror du at du er? Du vet ingenting om meg!» sa han. Han virket direkte fornærmet, ikke minst skrekkslagen, fordi jeg hadde overrasket ham med å påstå noe om hvem han var, noe jeg er sikker på han i underbevissten, som vi alle gjør, prøvde å skjule at han jobber hardt med å finne ut av bestandig. Vet du i det hele noe om deg selv, når alt kommer til alt? Er det usikkerheten i dette som gjør milepælen fra ungdom til voksen så nådeløs å overskride? Og når vi ser realistisk på det, er det egentlig noen som greier å overskride den i det hele tatt? Er ikke det ganske urealistisk? Er det dermed sagt at vi er barn hele livet? Eller er det slik at vi alltid vil vimse rundt i livet, alltid søke etter å oppnå en voksen innsikt? Og når vi blir gamle og grå, hvis vi som sagt kommer så langt, i livet som er like skjørt som et liv i Super Mario, gir vi opp, og går tilbake. Vi setter oss på bakbeina og tisser på potte. Vi begynner med bleie igjen, vi trenger stell og er sta og vanskelige, tullete, vi roter og er hensynsløse og forvirrede. Hvorfor er det slik? Hva er det med koden bak livssyklusen som gjør dette til en naturlov?

Jeg lurer på hva som vil skje, hvor jeg er om elleve år, i 2019. Da er jeg er tretti år. Det vil være ti år til jeg er førti, livet mitt vil være over, spør du meg nå. Men hva vil jeg tenke da? Hva vil jeg huske? Hva vil jeg ha glemt? Vil jeg være gift? Vil jeg fortsatt skrive? Eller vil jeg være begravd i bleier og babybæsj? I regninger og skilsmissepapirer? I ansvar og problemer? I rikdom og berømmelse?

Vil jeg være helt alene?
På et loft?
I en kjeller?
Skrive bøker som ingen kjenner til?
Som ingen har hørt om? Jeg er spent, og jeg gruer meg, jeg vet ikke hva jeg skal si. Fremtiden er ett skritt nærmere for hvert ord jeg skriver, for hvert ord du leser. La oss passe på hverandre og møte den sammen. For jeg er redd.