Jeg skjønner godt poenget ditt med kunst som håndverk. Jeg hadde ikke tenkt på det slik før nå, med all denne musikkvitenskapelige historien du kommer med.

Jeg ser nå at jeg skrev i den forrige kommentaren min at kunstneren er en del av kunsten og kunsten er en del av kunstneren. Jeg merker at jeg motsa meg selv litt der, når jeg i det opprinnelige innlegget sa: «Jeg mener et kunstverk ikke har noe med kunstneren å gjøre.» Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på…….hm…… Enten har jeg skiftet mening, eller så er ubesluttsomheten min bare et tegn på at kunst er noe som kommer i mange former:

På en måte kan jeg være enig med deg i at kunstneren er distansert fra sin kunst, og at det ikke trenger å være noe synlig bånd mellom de to. At kunstnere lager kunst som er tilsynelatende helt absurd og surrealistisk er jo en kjent ting. ‘Hva er dette?’ spør man, og kunstneren svarer ‘Ikke vet jeg – jeg har jo bare laget det’. Så….jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Men jeg tror det kan tyde på enten at:

1. Kunsten er, som du sier, et håndverk, et materiell, og kunstneren er en snekker, samme om det er ord eller bilder, musikk eller film han snekrer med. Eller,
2. At kunsten ER en guddommelig kraft som går igjennom kunstneren: kunst som viser til en høyere erkjennelse som til og med er for høy for kunstneren selv, slik at selv ikke kunstneren forstår hva det er som har kommet ut av sin egen kreativitet og…vel – håndverk, delvis.

Jeg synes kanskje jeg var litt lite nyansert i den første kommentaren min, men jeg håper ikke å gi inntrykket av å ha peiling på ting, og spesielt ikke at jeg sitter med noe svar. Det eneste man kan være sikker på i spørsmål som dette er at man er garantert å ikke finne noe svar.

En av de tingene jeg synes er litt rart er denne sammenhengen du poengterer mellom kunsten og kunstneren. Jeg er med på at kunsten er et resultat av kunstnerens arbeid og at kunsten også tidvis kan være et uttrykk for noe kunstneren står for, eller har lyst til å uttrykke. Men dette er ikke en like selvsagt kobling som man skulle ha det til. Som et eksempel kan man jo nevne antikunstbevegelsen innen musikken etter 2. verdenskrig, hvor målet nettopp var å lage kunst som ikke var kunst.

Et annet eksempel vil være nesten all musikk (eller malekunst) komponert før Beethoven, i en tid da komponistene ikke hadde frie tøyler hverken i kunstnerisk uttrykk eller i form. Det var i stor grad samfunnet, borgerskapet og adelen som bestemte de større linjene for musikkens utvikling. Dette ble gjort både gjennom hvor stor frihet komponisten hadde og hvilke ressurser han hadde til rådighet. Komponisten ble på denne tiden ikke ansett for å være en kunstner, men for å være en håndverker. Det er opplagt at de materielle forholdene hadde den mest betydningsfulle innvirkningen på utviklingen.

Det var ikke før Beethoven man anser at komponisten som kunstner ble født. Han var den første som ikke var ansatt av adelen, og jobbet store deler av sitt liv freelance med betraktelig større kunsterisk frihet enn hva hans forgjengere hadde hatt. Det er opplagt at noen av musikkhistoriens «største» verk ble til i hans hånd.

Men til tross for dette er mange av de som blir regnet som de største verkene i musikkhistorien skrevet før dette, i en tid da de kunstneriske begrensningene var nær absolutte. Det er nærliggende å da si, i din ånd, at kunstneren tilpasset seg omstendighetene, men at dette ikke alene er bevis for at kunsten ikke er et genuint uttrykk fra kunstneren. Jeg vil ikke påstå at dette er feil, for det kan tenkes er sant, men det meste av kunsten fra denne perioden kjennetegner seg ved å ha et utsøkt håndverk som ligger i bunnen. Uten dette ville det, per datidens smak, ikke bli oppfattet som god kunst. I barokken var selve kjennetegnet på god kunst at man kunne beherske håndverket skikkelig (kontrapunkt, firstemmig koralsats, Palestrinastil &c.) og i hvilken grad man klarte å presse grensene og vise sin genialitet innen et meget strengt rammeverk.

I senere tid har jo kunst utviklet seg til at den ikke nødvendigvis må være estetisk pen eller behagende for å bli betraktet som god kunst. Det beste eksempel jeg kommer på er kanskje «Trenos for ofrene etter Hiroshima for 52 strykeinstrumenter» av Penderecki, som jeg synes illustruerer bombeflyene idét de nærmer seg Hiroshima, og slipper den muligens mest unødvendige bomben i vestens historie. Dersom jeg skal forestille meg en sammenheng mellom Penderecki og dette verket vil jeg si han må ha vært en helt grusomt trist gubbe. Dette er er et verk med en typisk funksjon. Det kan man gjerne si at ouvertyremarsjene til Jean Baptise Lully også var, da solkongen Louis XIV spradet inn i riddersalen iført trange, knæsjrosa tights og parykk. Poenget mitt er i alle fall at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom at kunstner og verk, og at kunstneren ikke opplagt er noen slags manifestasjon av verket.

Du snakker også om kunsten som en «gudommelig kraft som går igjennom kunstneren». Jeg vet ikke hvor konkret jeg skal forholde meg til det, men jeg har enda tilgode å se både gudommelighet og kraft objektivisert i verden rundt meg. Jeg tror allikevel jeg klarer å forholde meg til intensjonen din, kanskje spesielt siden jeg driver kreativt arbeid selv: Jeg har problemer med å formulere meg fornuftig her, men når når jeg lytter til musikk så føler jeg at jeg kan oppleve situasjoner av klarhet og sammenheng: Akkurat som en slags magisk verden forespeiler seg. Jeg tror ikke jeg skal dra det så langt som Schopenhauer gjør det, med at man kun gjennom «persepsjon» av musikk kan oppnå en fullstendig erkjennelse, men det er kanskje noe som dette du tenker deg?

Schopenhauer omtaler jo kunstnergeniet som en person som visstnok skulle være mindre påvirket av Viljen (han var veldig opptatt av viljen som styrte alle mennesker, og målet var å oppnå det endelige begjær, og en endelig forløsning) og som dermed sto i sin makt til å tilsidesette verdslige bekymringer for å fokusere fullstendig på kunsten.

Enkelte musikkestetikere, blant dem Eduard Hanslick, sto som motsats til dette og skriver blant annet at «En musikalsk idé som har fått sin fulle virkeliggjørelse er i seg selv skjønn og ikke et middel til å fremstille følelser eller tanker». Med dette mener han at musikken, uten noen utenommusikalsk påvirkning, er den gode kunst. Dette er ikke et argument til inntekt for mitt syn, fordi Hanslick kan ofte gi inntrykk av å være noe «formalistisk» (selv om han egentlig ikke var det).

Banalt sagt vil jeg si at kunstneren er en person. Kunsten er produktet av en viss mengde håndverk og kreativitet.

Med deg opplever jeg at det å skape kunst anses for å være en opplevelse av hva kunst er, og jeg mistenker det er der vi kommer til kort.

Beste hilsner!

Men jeg er glad du skrev denne kommentaren og utvidet innleggets horisont littegrann, for du har rett – det finnes mange forskjellige kunstnere.

Jeg liker det du skriver, og det virker som om du har peiling. Du har kanskje rett i at måten jeg skriver om kunst, er fra mitt eget sneve synspunkt. For meg er, som du tydelig har oppfattet, kunst en del av kunstneren og kunstneren en del av kunsten. Det er det samme. Kunsten er et uttrykk for hvem kunstneren er. Det er to ting man ikke kan skille. Jeg ser på meg som en slik ‘type’, og har svært vanskelig for å skrive om noe jeg ikke har opplevd, noe som ikke i det minste er inspirert av mitt eget liv og mine egne opplevelser. I tillegg er det slike type kunstnere jeg tiltrekkes og er nysgjerrig på, i motsetning til slike som først og fremst ser på kunst som håndverk.

Hvem har dessuten sagt at drømmen ikke er en ‘virkelig erfaring’?
Hvem er Hume til å si hva som er virkelighet og hva som er fantasi?

Mitt poeng er bare det at kunsten er noe som ligger i lufta hele tiden. Det er bare opp til kunstneren å plukke dem opp og uttrykke den. Og lufta er like virkelig som meg og deg. Hvis vi i det hele tatt er så virkelige selv….

Hilser tilbake og takker for kjempebra innspill og håper du kommer tilbake :)

Jeg er ikke enig med hverken Henrik eller deg når det kommer til hva kunst er. Nå er det nok sant som du hinter frempå at kunst er et av de vanskeligste begrepene å definere, men det hindrer oss ikke fra å kunne sette visse begrensninger for hva kunst er.

En av de viktigste tingene jeg forestiller meg er verdt å påpeke her er at du kanskje faller i fellen for å blande sammen to ting: Hva er en kunstner, og hva er kunst?

Du skriver blant annet om «hvorvidt en kunstner er ansvarlig for kunstverket sitt eller ei». Dette er vel noe helt annet enn om en «kunstner [kan] unnvære å legge noen spesiell mening i kunstverket sitt, og likevel symbolisere et veldig dypt budskap?»

Jeg studerer musikkfilosofi, og en av de viktigste tingene jeg føler det er verdt å trekke frem her er forskjellen mellom et godt håndverk og «det som kommer i tillegg». Det er opplagt at en symfoni av Brahms er et enestående godt håndverk. «Det som kommer i tillegg» er subjektivt og vil være forskjellig fra person til person. Allikevel kan man si, utifra rent tekniske og håndverksmessige synsvinkler, at dette verket er stor kunst.

Hva som bestemmer hva kunst er har også å gjøre med popularitet, originalitet og hvordan det blant annet forholder seg til tidligere strømninger.

Dette leder oss videre inn på estetikk. Hva er pent og hva er stygt? Det har en rekke underspørsmål, som f.eks. må noe være pent for å være kunst? (Svaret her er altså nei.)

Du skriver videre at «ergo er vi alle drømmere, vi er alle kunstnere». Dersom du definerer det å være en kunstner utifra at man besitter ordinære menneskelige funksjoner, som å drømme, så ja. Men jeg vil påstå at dette ikke er en vanlig definisjon av hva en kunstner er.

Du skriver også at «kunst er alltid noe meningsløst – akkurat som en drøm aldri er ugrunnelig og alltid har en betydning». Jeg tror du skal være forsiktig med å fastslå at drømmer har betydning. Noe banalt sagt, er det som skjer når man drømmer er at hjernen klipper og limer og setter sammen ting i nye sammenhenger. Selv om jeg ikke skal ta dette til inntekt for mitt syn, kan man si at dette er noe av det den skotske filosofen David Hume tar opp, nettopp at vi ikke kan stole drømmer men må ta utgangspunkt i virkelige erfaringer.

Mulig dette er tatt ut av kontektst, men at kunst er meningsløs vil jeg ikke si gjør seg gjeldene for alt. Det finnes en rekke eksempler på at kunst har gjort seg gjeldene for f.eks. samfunnsutviklingen, eller for mennesker, på et mer personlig grunnlag.

Jeg tror virkeligheten kan komme til å kakke deg i skallen som en guddommelig kraft etterhvert, hvis du unnskylder uttrykket.

Beste hilsner!